Minstemål brukes i fiskeriene for å få et best mulig langtidsutbytte av fiskeribestandene. Den nye havressursloven stiller strenge krav til at bestandene skal forvaltes best mulig.
Derfor ønsket Fiskeridepartementet å få en vurdering av minstemålene for de to bestandene av sei som fiskes utenfor kysten av Norge – nordøstarktisk sei og sei sør for 62. breddegrad (Stad).
Skjermer småfisk
Av vurderingen fra Havforskningsinstituttet går det fram at beskatningsmønsteret for sei er forholdsvis gunstig. Det fiskes lite på sei som er under to år. Dette skjer delvis fordi eksisterende minstemål skjermer småfisken. Men også seiens vandringsmønster er gunstig.
I løpet av seiens livshistorie skjer det en gradvis vandring fra kysten og ut mot dypere vann.
Grovt sett fanges den minste seien med not på grunner (seiskaller), mens den største seien tas lenger ut fra kysten med garn og trål på kystbanker. Notseien sør for Stadt er generelt mindre og yngre enn i nord.
Må forlate fangstfelt
I dag er minstemålet satt til 35-42 centimeter på notsei nord for Stad og 32 centimeter for notseien i sør. For trål og garn er minstemålet 40 centimeter i sør og 45 centimeter i nord.
Dersom minstemålet for notseien i nord økes til 45 centimeter, vil langtidsutbyttet øke med 5 prosent. Men for notfiskerne vil det sannsynligvis bety at de tradisjonelle fangstfeltene må forlates, konkluderer Havforskningsinstituttet.
Notfisket i sør utgjør bare en liten del av totalfangsten.
Hvis minstemålet økes her, vil det bare bety en overføring fra not til trål og garn, heter det i forvaltningsrådet.
Kraftig økning
Instituttet har også vurdert utbyttet av å skjerme all sei yngre enn 5-6 år ved å øke minstemålet til 55-60 centimeter. Dette vil kunne gi en gevinst. Det er mulig å øke uttaket med 13 prosent.
Men dette vil samtidig kreve en tredoblet fangstinnsats. Men dagens fangstinnsats vil langtidsutbyttet av en så kraftig regulering bare øke med 6 prosent, konkluderer Havforskningsinstituttet.
