1. Vi trenger ikke kjernekraft i Norge fordi vi har andre energikilder
Brit Salbu:
Mer enn 50 reaktorer er underplanlegging eller bygging, og samtidig pågår en stor forskningsinnsats internasjonalt. Norge bør selvsagt følge med på utvikling av både generasjons IV reaktorer, spesielt Th reaktoren i Kina og bygging av fusjonsreaktorer både i Frankrike og USA. En kompakt fusjonsreaktor vil bli en game changer. Vi bør i det minste følge med utviklingen av kjernekraft i andre land som kan angå oss i fremtiden.
Tobias Stokkeland:
I høst har vi slitt med høye strømpriser, blant annet fordi vi får mindre vann og vindkraft når det regner og blåser mindre. Det er ikke sikkert kjernekraft er helt nødvendig med kjernekraft, men vi burde ikke utelukke det av den grunn.
Steffen Sæle:
Estimater for behovet for elektrisitet varierer, og strekker seg fra noen titalls TWh, til nesten en dobling av dagens kapasitet innen 30 år. Og økning av behovet kommer ikke av at vi er grådige, men rett og slett fordi det er mange fornuftige ting å bruke elektrisitet på, som avkarbonisering av industri og nye teknologiske fremskritt. Det kan hende vi ikke kommer til å foreta oss spesielt mye de neste tiårene, men det vil være uklokt å planlegge for inaktivitet.
Og selv om vi på ekstraordinært vis skulle komme i mål med en kombinasjon av variabel energiteknologi, sparing og energilagring, hvorfor ikke kjernekraft når disse er langt mer skånsomme for miljøet? Norge har gode forutsetninger for kjernekraft, og teknologien har formidable fordeler som rett og slett ingen annen kan oppdrive: den trenger ingen villmark, langt mindre materialer, gruvedrift og produserer langt mindre avfall. Som følger av dette har den også et betydelig mindre karbonavtrykk gjennom sitt livsløp enn noen annen teknologi.
Men det mest tungtveiende argumentet for kjernekraft er kanskje pålitelighet. Det er ingen annen lavkarbonteknologi som kan levere energi uavhengig av været. I dag er vi avhengige av været, og dermed tilknytning til kontinentet, og vi vil bli enda mer avhengig av været og kontinentet om vi går for andre alternativer enn kjernekraft.
Noe energiproduksjon kan være væravhengig, men ikke alt. Om det er en slik strategi vi legger opp til, øker også faren for strømbrudd, enorme prissvingninger, og at vi rett og slett ikke evner å nå våre klima- og bærekraftsmål.
Kraftverkene bygges også i dag så robuste at de vil kunne leve i opp mot 100 år. Når disse betales ned innen få tiår, vil disse energikatedralene danne grunnlaget for trygghet og velferd for kommende generasjoner, akkurat på samme måte som vår vannkraft i dag.
Sammenlignes land med kjernekraft og land med stor andel av vind- og solkraft, er det også tydelige forskjeller i pris. Dette har sammenheng med at, selv om et vindkraftverk er relativt billig, er det store kostnader med nettutbygging, balansering og infrastruktur for å kompensere for væravhengighet. Og disse utfordringene og kostnadene øker med økt andel av væravhengig kraft, samtidig som de ikke er relevante for pålitelig kraft.
I tillegg viser det internasjonale energibyrået at heller ikke selve vindkraftverket spesielt billig sammenlignet med kjernekraft der det gis like vilkår for finansiering. Og dette er før kjernekraft har fått stordriftsfordeler ved serieproduksjon, slik som vind- og solkraft har i dag. I de kommende årene vil kjernekraftvarianter egnet for serieproduksjon (SMR, små modulære reaktorer) implementeres i mange land. Denne utviklingen må Norge være med på dersom vi skal fortsette å være en velferdsnasjon også de neste tiårene.
2. Moderne kjernekraftverk kan ikke eksplodere
Bror Eskil Heiret:
I tillegg er det viktig å ta i betraktning at en stor del av atomkraftverkene vi har i dag ikke er særlig moderne. Kola atomkraftverk i Russland er et eksempel på et for gammelt kraftverk med utdatert teknologi og kritikkverdig sikkerhet. Disse kraftverkene utgjør en betydelig høyere risiko enn andre. Så lenge gamle og utdaterte kraftverk er i drift, vil dette påvirke hvordan vi helhetlig vurderer risiko knyttet til kjernekraft.
Brit Selbu:
Sikkerhetsrisikoen ved gamle anlegg, for eksempel Kola reaktorene, tilsier at de bør nedlegges snarest, slik som vi gjør med IFE reaktorene. Ved utvikling av moderne reaktorer står sikkerhet helt sentralt, fra dagens Generasjon III og III+ til de nye Generasjon IV reaktorene som utvikles i samarbeid mellom de fleste kjernekraftland i verden.
Steffen Sæle:
Moderne kjernekraft har iboende passiv sikkerhet, som, kort fortalt, betyr at ingen trenger å trykke på en knapp for at sikkerhetssystemene skal fungere.
Noen ser kanskje for seg at kjernekraftverk kan eksplodere litt som en atombombe. Det er ikke tilfelle. Fukushima-eksplosjonen, var eksempelvis en hydrogeneksplosjon, og Tsjernobyl var en dampeksplosjon. Dette er varianter fra mange tiår tilbake, og i dag bygges kraftverkene i robuste konstruksjoner som gjør slike hendelser mindre sannsynlige enn et demningsbrudd. Og selv om disse konstruksjonene likevel skulle sprekke, vil konsekvensene bli minimale.
I årene som kommer vil det også bygges kraftverk der det ikke vil være behov for hverken passive sikkerhetstiltak eller spesielt solide bygninger. Om Norge starter et kjernekraftprogram i dag, vil vi også kunne ha glede av disse, kanskje til og med som våre første kraftverk.
3. Kjernekraft er ikke grønn energi
Bror Eskil Heiret:
Utslipp av radioaktivitet fra atomindustrien har katastrofale konsekvenser for lokalsamfunn der natur, dyr og mennesker blir lidende.
Russlandsprosjektet har besøkt lokalsamfunn i nærheten av Majak i Russland der mennesker lider av kreft, infertilitet og arvelige genetiske sykdommer. Utenfor Japan ser man at hele fiskebestander har nivåer av radioaktivitet som er uforsvarlig å spise. Så lenge det finnes mange slike eksempler kan man ikke kalle kjernekraft for grønn energi.
Brit Salbu:
Ved produksjon av 1 GWe per år antas det et behov for ca. 750 kg Th (liten mengde – tungt metall), svært mange kvadratkilometer med solpaneler, noen tusen kvadratkilometer med skog til biobrensel og ganske så mange vindmølleparker.
Selv om slike sammenligninger stadig endres, er kjernekraft mer effektiv og antagelig grønnere enn mange av de andre grønne energiformene.
Steffen Sæle:
Se for deg at noen foreslår en teknologi som kan produsere energi med langt lavere klimagassutslipp enn noen annen, lavere bruk av materialer, og dermed gruvedrift og avfall, langt lavere arealbehov og at energiproduksjonen skjer uavhengig av været.
Se for deg at denne teknologien også er den tryggeste, kan fås for en rimelig penge og at den også er demonstrert effektiv gjennom mange tiår. Du kan også gi den stempelet «fornybar», siden stoffet du får energien fra vil «fornye seg» i like lang tid som vind, sol og regn.
Tunge institusjoner som EUs vitenskapspanel og FN er av samme oppfatning og kategoriserer denne teknologien, i største grad, som grønn.
Dette virker naturligvis svært appellerende. Men det er bare ett problem: den heter kjernekraft. Navnet er dessverre forbundet med bomber og stråling, som er forbundet med krig og fare. At kjernekraft er grønt og bærekraft, er nok for mange vanskelig å fordøye. Denne prosessen tar tid, og det må vi respektere.
Men i vår tid adresserer vi heldigvis våre fordommer for rase, kjønn og legning mer enn noen gang før. Når teknologi er så viktig for å klare våre klima- og bærekraftsmål, er det på høy tid å gjøre det samme for kjernekraft. Jeg tror vi er modne for det.
Nå når dataene og erfaringene er gode nok, begynner det store tunge arbeidet med å kommunisere dette ut til politikere, industriledere, miljøorganisasjoner og vanlige familier. Det er dette arbeidet vi i Klimavenner for Kjernekraft forsøker så godt vi kan å ta fatt på. Jeg tror at vi vil lykkes.
4. Per i dag finnes det ingen gode måter å håndtere avfallet på
Bror Eskil Heiret:
Dette viser hvordan kjernekraft ble bygget med fravær av en konsekvensanalyse for radioaktivt avfall. Hadde trygg lagring vært på plass før det begynte å hope seg opp med avfall ville det ha stilt industrien i et annet lys.
Steffen Sæle:
Det finnes nok av måter å håndtere avfallet på. En populær metode er å deponere det i fjell, mange hundre meter under bakken. Etter noen hundre år, er avfallet mindre farlig enn vanlig bly. Men det vil likevel ligge der mye, mye lengre enn det også.
For lenge siden oppsto faktisk fisjon (det som til slutt lager strøm) naturlig. Avfallsproduktene fra disse reaksjonene ble så klart liggende igjen, og disse har kun beveget seg noen meter siden. Og dette er to milliarder år siden, i fjell langt mindre egnet for oppbevaring av kjernefysisk avfall enn det som planlegges brukt. Naturen har faktisk selv demonstrert at lagringsmetoden er svært effektiv.
Det er likevel ikke slik at du faktisk må grave ned avfallet. En annen metode er rett og slett å bare å lagre det i solide siloer eller bygninger, slik de gjør i Nederland. Her står det også trygt, og kan brukes igjen som brensel i nye reaktortyper som nå dukker opp rundt omkring i verden. Disse bruker energien som er igjen i avfallet, omtrent 99%. Selv om det er nok av uran i verden, er det jo fint å kunne utnytte ressursene til det maksimale. Men et mer rikitg navn på dette atomavfallet er altså “så vidt brukt drivstoff”.
Og avfall fra sivil kjernekraft har aldri medført dødsfall, i motsetning til avfall fra annen energiproduksjon, også fornybar.
Uansett, konklusjonen er at dette absolutt er håndterbart. Men selv den beste kan bli bedre. Men jeg tror de som mener håndtering av atomavfall må være bedre enn den er, burde heller fokusere på andre typer avfall som ikke håndteres. Som avfall fra fossilvirksomhet, kjemi- og prosessindustri, plast, men også avfall fra solceller, vindkraft og batterier. Der er det langt mer forbedringspotensiale enn det er for nukleært avfall.
Kun noe avfall fra disse industriene er resirkulerbart. Og selv om det er resirkulerbart, betyr ikke det at det resirkuleres. Og selv om det resirkuleres, er ikke materialet godt nok for bruk i, for eksempel, nye solcellepaneler. Og selv om det skulle være det, er det fortsatt enorme volum som må resirkuleres, som krever energi og ressurser, og genererer andre typer avfall.
5. Kjernekraftverk er ikke trygt
Bror Eskil Heiret:
Vi ønsker å formidle en sunn forskningsbasert skepsis mot kjernekraft fordi det i sin helhet er en kritikkverdig industri. Ingen av oss ønsker å spre skremselspropaganda. Vi mener ikke at risikoen for ulykker er blant de sentrale argumentene mot atomkraft, men at historien viser at vi må ta dette i betraktning.
Brit Selbu:
Det er viktig å understreke at det grønne skiftet vil krever store mengder fornybare energi og fornybar energi minus kjernekraft kan neppe dekke behovet.
Norge bør selvsagt følge med på den internasjonale utvikling av Generasjon IV reaktorer, Th reaktoren i Kina og fusjonsreaktorene i Frankrike og USA, både pga egen energipolitikk og for beredskapsformål ved å ha kunnskap om hva omkringliggende land vil bygge.
Samtidig er det på tide at vi kartlegger hvilke thorium ressurser vi har, slik som Thorium utvalget foreslo i 2008. Det er ganske bekymringsfullt hvis valg av fremtidens energikilder, inklusiv kjernekraft, ikke er kunnskapsbasert.
Tobias Stokkeland:
Man må huske at både reaktorene i Tsjernobyl og Fukushima ble ferdig på 70-tallet, og at samme teknologi ikke brukes i dag. Det har blitt gjort studier på hvor mange liv forskjellige former for kraft tar per enhet energi produsert, og moderne kjernekraftverk (det som kalles 3.-generasjons kraftverk) kommer soleklart best ut, også bedre enn mye fornybart. Selv hvis man inkluderer gamle kjernekraftverk og dødsfallene som stammer fra dem kommer kjernekraft veldig godt ut.
Steffen Sæle:
Sikkerhet er alfa-omega. Uten tilstrekkelig sikkerhet, ville vi ikke vært interessert i å lage en organisasjon for å fremme kjernekraft som kanskje den viktigste teknologien for å nå FNs bærekraftsmål. Som nevnt, er det mange titalls typer kjernekraftverk, og ingen av de som bygges i dag har hatt noen ulykker. De to kjente ulykkene er forbeholdt noen veldig spesielle typer, bygget for mange titalls år siden. Dette temaet har også Europas vitenskapspanel (JRC) nylig tatt for seg. Konklusjonen her var rimelig entydig. Nå er det ikke slik at vi i Norge trenger å ha angst for våre vannkraftverk, men det er viktig å sette ting i perspektiv. Om en av våre største demninger skulle kollapse, ville flere titalls tusen mennesker kunne mistet livet som følger av den påfølgende flodbølgen. Som sagt er dette ekstremt lite sannsynlig, og ingenting noen burde miste nattesøvnen av. Men om vi i Norge skulle velge å bygge en gammel form for kjernekraft, uten de sikkerhetsinnretninger som finnes i dag, og dette kraftverket skulle blitt utsatt for en tsunami, ville konsekvensene fremdeles blitt mindre enn om en av våre eksisterende demninger hadde kollapset.
Her må vi huske på at 20 000 mennesker døde av vann, tsunamien, under Fukushima, og nøyaktig null mennesker døde av stråling. Omtrent 1500 syke og gamle mennesker døde som følger av den forhastede evakueringen, men dette er altså en konsekvens av frykt for kjernekraft og ikke teknologien i seg selv. Ikke for å være ufin, men jeg tror miljøbevegelsen, med dens direkte feilinformering om teknologien, burde tatt litt av ansvaret for disse utilsiktede konsekvensene.
