Har studert plast i naturen: – Vi har ikke mange år på oss for å finne løsninger på dette

– Vi kan ikke fortsette å klappe oss på skuldra så lenge vi kildesorterer og sender plastavfallet videre, sier Vilma Havas.

Hun er forsker ved kunnskapsbedriften Salt i Lofoten. Sammen med Jannike Falk-Andersson fra Niva og Paritosh Deshpande NTNU publiserte Havas nylig en artikkel om hva vi vet om resirkulering av plast.

Og tallene er tydelige:

• Rundt 9–10 prosent av all plast i verden blir resirkulert.
• 12–14 prosent blir brent.
• De resterende prosentene (76-79 prosent) ender opp på søppelfyllinger eller havner i naturen.

Samtidig viser ny forskning viser blant annet at mengden plast som havner i havet hvert år er mye større enn først antatt. Og de fleste estimater tyder også på at mengden plast i naturen bare vil øke, ettersom forbruket vårt også øker.

– Dersom vi skal ha fungerende økosystemer i fremtiden, har vi ikke mange år på oss for å finne løsninger på dette, sier Vilma Havas.

I artikkelen presenterer hun og de andre forskerne sine forslag til hvordan vi skal få ned plastforbruket og samtidig bli flinkere til å resirkulere plasten.

Vet lite om hva som skjer med plasten

Over halvparten av plasten som etter planen skal resirkuleres blir eksportert. Ofte er det rike land som sender plastavfallet til mindre rike land.

For Norges del sender vi en god del plastavfall til Sverige og Tyskland for gjenvinning.

Selv om Norge betaler ekstra for håndtering av plastavfallet i Tyskland, finnes det ingen tall på hvor mye som faktisk blir resirkulert til nye materialer der, ifølge Havas.

– Vi har kanskje vært litt naive og tenkt plasten vår blir gjenvunnet, samtidig som andre land får brukt den til nye produkter. Men slik er det dessverre ikke alltid. Prisen for økende plastforbruk globalt blir for ofte betalt av dem som bruker minst, plass. For eksempel landsbygder i Malaysia, som er begravd i importert plastavfall, sier Havas.

Havas forteller at en del plast av dårligere kvalitet blir brent eller kanskje brukt i andre produkter, som for eksempel sement.

– Men dessverre er det slik at en god del av avfallet som egentlig skal gjenvinnes, heller havner i naturen.

Derfor mener Vilma Havas og hennes kolleger ifra Niva og NTNU at landene som bruker, produserer og eksporterer mye plast, må ta mer ansvar selv.

Plasten må behandles der den brukes

De foreslår økt fokus på det de kaller små sirkler. Konseptet går ut på at landene som produserer og bruker mye plast, også må få på plass bedre systemer for å resirkulere plasten selv, gjerne uten at plasten må fraktes over lange distanser.

– Dersom vi tar med ansvar for plasten vi bruker, er det også motivasjon til å bruke mindre plast. Det viser flere undersøkelser. Skaper vi derimot illusjonen om at alt er i orden så lenge vi sender den brukte plasten videre, blir det ikke et problem å bruke mer plast. Men plutselig kommer den samme plasten flytende tilbake til kysten vår med havstrømmene.

Et annet bidrag til å løse problemene med plast i naturen kan være felles globale krav til plasten vi produserer.

En av de store utfordringene med resirkulering av plast er nemlig at kvaliteten på plasten varierer veldig.

En god del plast består for eksempel av mange forskjellige typer plast. Derfor blir den vanskelig å resirkulere.

– Plasten mister mye kvalitet i gjenvinningsprosessen. Én ting er å få på plass standardiserte materialer som kan brukes i flere produkter, en annen ting er å ha mer fokus på å produsere plast som kan gjenvinnes.

Men det er dyrt å gjenvinne plast. Og økonomi kan vise seg å bli en utfordring på flere måter.

Dyrt å gjenvinne plast

– Den økonomiske gevinsten styrer dette. Ta for eksempel bedriftene Malaysia som tar imot en del avfall fra Europa. Jo mindre det koster dem å behandle plasten, desto mer tjener de. Hvis de dumper plasten i nærmeste elv, tjener de mer enn dersom de skal håndtere plasten på en forsvarlig måte.

– Er det virkelig så ille?

– Det virker sånn, i alle fall noen steder. Satellittbilder viser hvordan åpne avfallsdeponi utvikler seg på landsbygda for eksempel i Sørøst-Asia. En del av dem plasseres vært elver eller kystlinja. Etter perioder med mye nedbør eller dårlig vær, har store mengder plast forsvunnet.

Ieva Rucevska og hennes kolleger i GRID-Arendal har sett på om det er hold i noen av mytene rundt plastsøppel. Også de ser at penger spiller en viktig rolle.

– I dag konkurrerer resirkulert plast gjerne med plast laget av olje. I de fleste tilfellene er sistnevnte billigere å produsere. Skal du da lage plastprodukter, velger du den billigste løsningen, sier Rucevska.

Derfor etterlyser både forskerne og andre at politikerne tar tak for å gjøre det mer lønnsomt å gjenbruke plast.

– Vi må få på plass gode incentiver fra myndighetene som gjør at det lønner seg å bruke resirkulert råvare fremfor jomfruelig, sier Kari-Lill Ljøstad i Grønn Punkt Norge.

Og det er ting på gang.

Nairobi-avtalen kan bli viktig

I mars ble verdens land enige om å utvikle en global plastavtale.

Avtalen går ut på at landene forplikter seg til nye regler for bruk og produksjon av plast, med mål om å stanse plastforsøpling.

Nøyaktig hva avtalen skal inneholde, er ennå ikke bestemt.

– Jeg mener avtalen bør inneholde tydelige, tekniske krav om hvor og hvordan plast skal gjenvinnes. Vi må også få krav om standardiserte materialer for plasten som produseres og et utvidet ansvar for produsentene, slik at vi får bedre kontroll på plasten gjennom hele verdikjeden, sier Vilma Havas.

Samtidig jobbed det mye med systemer som skal fjerne plasten fra havet. Men Havas mener vi må ta tak i problemet før den tid.

– Vi må heller se på systemer som sørger for at plasten ikke havner i havet. Vi må rett og slett stenge kranene, sier hun.