En konstruert grense i Arktis kan få dramatiske følger for norsk klimapolitikk

Isen i Arktis smelter faretruende raskt.

Ikke siden satellittmålinger av isen i områdene rundt Nordpolen startet i 1979, er det målt lavere ismengder enn nå.

Havforskere verden over er enige om at området der fast is går over til åpent er et svært verdifullt og sårbart område i Arktis.

Her skjer en viktig oppblomstring av alger om våren, og her lever hoppekreps og andre organismer som anses som viktige for det marine økosystemet.

– Iskanten er et biologisk hotspot og et svært matfat for fisk, sjøfugl, sel, isbjørn og grønlandshval, sier seniorrådgiver Dag Vongraven i Norsk Polarinstitutt.

Det er også her oljeindustrien og deler av den norske regjeringen ønsker å bore etter olje og gass.

Det har fått miljøvernere og fiskere til å rope et kraftig varsko.

– Enorme naturverdier kan gå tapt

– Området er allerede sterkt truet av klimaendringer. Olje- og gassvirksomhet vil true havområdet ytterligere, sier Karoline Andaur, som er fungerende generalsekretær i WWF Verdens naturfond.

Miljøorganisasjonen legger nå fram en ny rapport som argumenterer for hvorfor norske myndigheter må flytte iskantsonen sørover og verne områder i Barentshavet mot oljeutvinning.

Det er vanskelig å være uenig om hvor iskanten ligger. Den ligger der den ligger.

Stridens kjerne står rundt den såkalte iskantsonen – havområdet mellom isfritt og isdekket hav.

Avhengig av vær og vind kan området gå fra å være en forholdsvis smal til en flere kilometer bred sone av isflak.

I tillegg flytter den seg også nordover eller sørover med årstidene og er i stadig bevegelse.

Her er iskonsentrasjonen er mellom 15 og 80 prosent.

– Derfor er det viktig med en grense som tar høyde for at isen beveger seg både sørover og nordover, slik at vi får vernet mest mulig av dette sårbare marine økosystemet, sier Andaur i WWF.

Tidlig neste år legger klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) fram en ny forvaltningsplan for Barentshavet.

Regjeringen har sagt at de vil høre på de faglige anbefalingene fra Faglig forum. Dette er en rådgivende gruppe som ledes av Miljødirektoratet.

Men Faglig forum er uenige om hvor mye havis det må være i havet før det kan defineres som iskantsonen.

De to anbefalingene er svært forskjellige og spriker mellom 30 prosent is og 0,5 prosent sannsynlighet for å treffe på is i april måned.

Målt i areal tilsvarer forskjellen på anbefalingene et område nesten på størrelse med halve Fastlands-Norge, over 150.000 kvadratkilometer.

Miljøorganisasjonen mener føre-var-prinsippet må følges. I rapporten «På kant med kunnskapen» konkluderer WWF at regjeringen bør legge seg på en konservativ linje.

Grensen må settes ved 0,5 prosent sannsynlighet for å treffe på havis, krever WWF.

Ved å sammenstille den faglige kunnskapen som er tilgjengelig har WWF laget et kart som viser forskjellen på en smal og en bedere iskant.

– En bred iskantsone vil gi de umistelige naturverdiene den beste beskyttelsen, med minst mulig risiko for skader som går ut over økosystemene, sier Karoline Andaur i WWF.

Hun mener rapporten er en gylden mulighet for politikerne til å lytte til faglige råd.

– Politikernes jobb å lytte til faglige kunnskap. Vi har et håp om at de vil benytte denne sjansen denne gangen.

Krangler om iskanten

Iskantsonen setter i praksis grensen for hvor langt nord det skal bli tillatt med oljeaktivitet.

Hele 25 prosent av verdens uoppdagede olje- og gassressurser kan ligge i arktiske strøk.

innad i regjeringen er krangelen om den nye forvaltningsplan allerede i full gang. Partiene er ikke enige om hvordan iskantsonen skal defineres.

Kort fortalt krever Venstre at iskanten flyttes sørover, mens Frp vil at den skal gå lenger nord. En slik definisjon har KrF avvist.

Samtidig er det klart at Grande ikke vil stille iskant-ultimatum.

WWF frykter at Frp som styrer i Olje- og energidepartementet skal vinne fram med sitt syn.

– Frps vedtak om iskanten bekrefter hvor langt partiet er villig til å gå i å systematisk se bort fra miljøfaglig kunnskap. Dette har partiet gjort i tildeling av alle oljelisenser siden 2013, hevder Karoline Andaur i WWF.

• Les hva Frp svarer WWF lenger ned i saken.

Ekspertene uenig

Regjeringen har bedt et bredt utvalg av eksperter om å vurdere hvor grensen for iskanten bør gå.

Faglig forum består av forskningsinstitusjoner som Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt, men også direktorater og tilsyn som Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet.

De har levert en delt innstilling. Forskjellen mellom de to ulike iskantgrensene er enorme, både i areal og i naturverdier som eventuelt settes på spill.

Men hvorfor klarer ikke engang ekspertene å bli enige om hvilken isfrekvens som skal ligge til grunn for avgrensing av iskantsonen?

– Den begrunnelsen savner vi også. Svaret avhenger av hvilken agenda man har. Industrien måler sårbarhet på en annen måte enn havforskere, sier Karoline Andaur i WWF.

Norsk Polarinstitutt og Havforskningsinstituttet har lagt seg på en isfrekvens på 0,5 prosent.

Seniorrådgiver Dag Vongraven ved Norsk Polarinstituttet forklarer at isfrekvens – som instituttet har valgt som metode for å synliggjøre iskantsonen – utelukkende bygger på historisk målte data.

Hver dag siden 1979 har National Snow and Ice Data Center i USA målt iskonsentrasjon via satellitt over hele Arktis.

– Resultatet av disse beregningene settes så sammen til kart over isfrekvens, sier Vongraven.

Polarinstituttet har brukt lang tid på å sette sammen den kunnskapen de sitter på.

– Det er komplisert å forvalte verdier som er så dynamiske. Vi har gitt våre faglige innspill. Så er det opp til politikerne å bestemme, sier Vongraven.

– Stø kurs i oljepolitikken

I dag legger regjeringen til grunn en isfrekvens på 30 prosent.

Den politiske ledelsen i Olje- og energidepartementet går inn for at det fortsatt skal være slik.

– Denne regjeringen har sagt at vi skal fortsette å legge til rette for en lønnsom produksjon av olje og gass, gjennom forutsigbare rammevilkår. Derfor er det viktig for oss å fortsette å tildele areal, og sikre at næringen fortsatt kan utvikle seg, sier statssekretær Rikard Gaarder Knutsen til NRK.

Han tar avstand fra påstandene om at regjeringen ikke lytter til miljøfaglige råd.

– Stortinget har satt rammer og åpnet områder for petroleumsvirksomhet. Disse områdene er konsekvensutredet og hvert enkelt prosjekt blir gjenstand for nye konsekvensutredninger.

WWF mener norsk oljepolitikk er i utakt med Norges klimamål og dermed ikke bærekraftig.

– Norge engasjerer seg internasjonalt for havet. Første bud for å ha troverdighet som havnasjon er at våre politikere lytter til miljøfaglig kunnskap og tar vare på en bred iskantsone.