Overlevde Utøya, nå er Helene og Jørgen klare for valgkamp

– Etter det som skjedde på Utøya føles det rart å starte valgkampen. Men vi kan ikke legge oss ned. Vi må gå videre, sier Jørgen Bikset, og ringer på neste dør.

Etter mye sorg, mange begravelser og tårer er han og AUF-kollegaen Helene Kaltenborn klare for tre uker med valgkamp, selv om de tror den blir veldig annerledes.

– Jeg håper vi kan holde på det samholdet, og det kjærlighetsbudskapet vi har opplevd i Norge siden 22. juli, lengst mulig, sier Helene Kaltenborn, mens hun fingrer med Utøyabåndet på håndleddet, det eneste synlige beviset på at hun var på Utøya den skjebnesvangre fredagen.

– Jeg skal ha det på helt til neste sommerleir, sier hun.

Om kvelden 22. juli fikk Jørgen klippet av båndet.

– Da vi kom til hotellet på Sundvolden, og ble undersøkt, var det ei jente som ville ha det av. Da kom det fram et vell av hender. Der og da var den spontane reaksjonen å fjerne det. Vi ville ha vekk det som minte oss på om det forferdelige som hadde skjedd.

Samme kveld begynte han å snuse. Han var en av de få med lommeboka intakt, og ble sendt ut for å kjøpe 14 bokser snus.

– Jeg tenkte «jeg lever». Hva gjør en pris snus fra eller til?

– Ren og skjær flaks

Det har gått nøyaktig fire uker siden 69 mennesker ble brutalt skutt ned og drept på Utøya. Seks av dem var Helene og Jørgens AUF-kolleger fra Nordland. Flere andre ble skadet i terrorhandlingen. Det som skulle bli sommerens vakreste eventyr for over 600 engasjerte ungdommer ble i løpet av minutter forvandlet til et helvete på jord.

De siste ukene har det vært mange refleksjoner over livets tilfeldigheter.

– Det er ren og skjær flaks at jeg sitter her i dag. Jeg har fått god oppfølging og det går bedre for hver dag som går. Det er veldig godt å kjenne at jeg kan være glad igjen uten at det blir feil, sier Helene.

Slik var det ikke for tre uker siden.

– I starten var det rart å se at folk gikk på gata og smilte og lo. Det føltes helt feil når min verden var rast sammen.

Utøya har forandret valgkampen

Nå gleder hun seg til valgkampen. Helene innrømmer at hun var skeptisk i starten.

– Det bli ikke full trøkk. Det blir kortere dager og en mykere setting. Det jeg gleder meg mest til er å treffe ungdom og snakke om deres hjertesaker. Og dersom folk vil snakke med meg om Utøya, så skal jeg svare så godt jeg kan, sier Helene.

Som fylkessekretær i AUF er Jørgen opptatt av å skjerme medlemmene.

– Veldig mange av oss har et ekstremt ønske om å drive valgkamp. Men vi kan ikke gjøre like mye som før. Rett og slett fordi vi ikke tåler det. Det blir for tungt psykisk og fysisk. Vi må sørge for å sende folk hjem når det blir tunge tak.

Bikset får støtte fra profesjonelt hold. Psykiater Trond Heir ved Nasjonalt senter om vold og traumatisk stress sier den beste måten å takle sorg på er å komme tilbake til hverdagen så raskt som mulig.

– For AUF-erne betyr det valgkamp. Det er det de ville gjort i slutten av august uansett. Noen vil trenge mer tid på denne prosessen enn andre. Men forutsatt at man gjør dette i sitt eget tempo er det å komme tilbake «i jobb» den beste måten å normalisere tilværelsen på, sier han til NRK.no.

Godt å oppleve all støtten

Jørgen Bikset tror det blir godt for mange AUF-ere å komme ut i valgkampen og oppleve støtten fra samfunnet.

– Når jeg har AUF-pin på meg har folk stoppet meg og kondolert. De spør om jeg var på Utøya og hvordan det går. All støtten gjør at byrden blir lettere å bære.

Og uavhengig om hva han mener om Carl I. Hagens utspill om at politiet bør begrense Utøya-etterforskningen, hilser Jørgen Bikset debatten velkommen. Han håper svaret på terrorhandlingene 22. juli blir historisk høy valgdeltakelse. Og en valgkamp med mindre skittkasting og færre personangrep.

– Det er klart vi skal ha debatt, og det er lov å være uenige. Men jeg tror det blir bedre dersom alle snakker om sitt parti og sin politikk framfor å gå i strupen på hverandre, sier han.

Selv skal han legge om måten han snakker med sine politiske motstandere på. For han innrømmer at det noen ganger går hardt for seg – særlig i skoledebattene.

– Jeg skal fortsette å snakke om skole og eldreomsorg, men jeg kommer til å snakke på en annen måte. Alle politikerne vil tjene på at vi er respektfulle overfor hverandre. Forhåpentligvis blir resultatet mindre politikerforakt og mer engasjement for politikk blant folk.

– Men blir ikke valgdebattene kjedelige da?

– Det behøver ikke bli slik. Det finnes andre måter å gjøre politikken underholdende på enn personangrep. Det er vel så interessant å høre politikere angripe hverandre på politikken. Jeg tror flere vil ha glede av debattene dersom man snakker til hverandre på en ordentlig måte.

For Helene blir også kampen for det flerkulturelle samfunnet viktig.

– Vi ble angrepet fordi vi vil ha et multikulturelt samfunn. Det er det vi må stå rakrygget og kjempe for, og vi har fått en forferdelig påminnelse om hvorfor det er viktig. Selv om det var AUF som direkte ble rammet, så var dette et angrep på hele samfunnet vårt.

Skal ta Utøya tilbake

Men før valgkampen tar til for alvor skal Helene og Jørgen tilbake til Utøya. Helene beskriver den følelsen hun har som skrekkblandet.

– Å kjenne lukta av Utøya, gå på stien hvor jeg flyktet og se stedet hvor jeg lå i skjul. Det blir garantert tungt. Men det er viktig for meg å få en oversikt over hvor jeg var. Jeg vil ha godt av å komme tilbake, snakke med de andre om det vi opplevde. Det er god terapi, sier hun.

Også for Jørgen blir gjensynet med Utøya en viktig del av sorgprosessen.

– Det blir utrolig trist å gå på de stiene der jeg vet at vennene mine flyktet og mistet livet. Men jeg er ikke redd. Øya er et så sterkt symbol for alle som har vært ung i arbeiderbevegelsen – at vi må tilbake dit.

Skjulte seg i fjellsprekk

Ingen av dem ble fysisk skadet på Utøya, men de er begge merket for livet. Sammen med tre andre lå Helene skjult i vannet i en fjellsprekk mens hun hørte skuddsalvene forflytte seg rundt henne.

– Mens vi løp rundt for å finne et skjulested tenkte jeg «dette er en dårlig skrekkfilm». Dette skjer ikke. Da vi fant fjellsprekken holdt vi rundt hverandre for å holde varmen. Og passet på at alle bevegde tærne.

Jørgen lå og sov inne på rommet sitt da drapsmannen gikk amok. Han åpnet vinduet og så folk løpe rundt. Han ringte politiet, og fikk beskjed om å holde seg hvor han var til hjelpen kom. For å blokkere inngangen, la Jørgen seg med skuldra mot døra. Og ventet. Han sendte tekstmeldinger fra mobilen til venner og familie for å la dem vite at han var trygg.

Han forsøkte så godt han kunne og bevare roen og ikke bli redd. Helene hentet fram krefter hun ikke ante at hun hadde.

– Jeg var egentlig aldri redd. Jeg tenkte at det «kan hende jeg dør, men jeg skal ikke dø her og nå». Den tanken beroliget meg.

Både Jørgen og Helene har begge fått profesjonell hjelp til å bearbeide den vonde opplevelsen. Likevel er de mørke tankene aldri langt unna.

– Det er verst når jeg er alene. Det er godt å være sammen med familie og venner, sier Helene.

– Vanskelig å fatte

I ukene etter tragedien sliter begge fortsatt med å forstå omfanget av det som har skjedd. Fortsatt er det umulig å ta innover seg at det å jobbe med lokalpolitikk i Norge skulle gjøre dem til terrormål.

– Dette er en hendelse som ingen, absolutt ingen kunne forestilt seg. Bomba i regjeringskvartalet, ja. Men at uskyldige ungdommer som var samlet på ungdomsleir for å lære om demokrati og åpenhet skal bli utsatt for noe slikt er fortsatt helt absurd, sier Jørgen Bikset.

Først etter tre uker begynte han å forstå omfanget av tragedien.

– Da måtte jeg velge mellom 32 begravelser. Jeg tror ikke vi noensinne helt vil forstå det som har skjedd.

Også Helene sliter med å forstå hvor mange unge liv som gikk tapt.

– Det har ikke slått inn ennå. Jeg fatter ikke at jeg har mistet så mange venner. At så mange er døde. Hadde det vært en person hadde jeg sikkert vært knust. Nå er det så mange at jeg ikke klarer å ta det inn over meg. Jeg tar meg hele tiden i å tenke at «det må jeg fortelle til han eller hun». Men de er ikke mer, sier Helene.

Hun tror kanskje det vil endre seg etter lørdagens møte med Utøya.

– Da vil jeg se med mine egne øyne hvor mange som mangler.

• Les også: Alt om terrorangrepet
• Les også: 15 døde AUF-ere på valglister
• Les også: Tar farvel med 22. juli-ofrene
• Les også: Dette er de 77 som mistet livet da terroren rammet

Vil ikke snakke om gjerningsmannen

Verken Helene eller Jørgen vil ofre massedrapsmannen en tanke. Gjennom hele samtalen med NRK.no uttaler verken Helene eller Jørgen terroristens navn.

– Jeg er ikke interessert i å lese om han. Jeg skummer titlene, men ikke sakene. Jeg konstaterer at det meste handler om han, sier Jørgen.

Begge to fikk med seg søndagens VG-forside som viser massedrapsmannen tilbake på Utøya.

– I mitt hode er det ikke noe rart at han ikke viser tegn på anger. For hvordan skulle han klare å leve med seg selv dersom han var full av anger, sier Helene.

– Det er bortkastet energi å gå rundt å hate han. Den energien vil jeg heller bruke på å være glad i de menneskene rundt meg, sier Jørgen.

– Er det en overlevelsesstrategi?

– Det vet jeg ikke. Det handler om å styre hvilken vei tankene skal gå. Om du vil synke inn i de mørke tankene eller fokusere på de gode tingene.

Den samme strategien har Jørgen brukt i sine døde venners begravelser.

– Vi har snakket mye om de gode minnene fra den stunden de var der, og mindre om det store savnet. Sorg og savn er jo egentlig en refleksjon av gleden man hadde. Når man er lei seg er det fordi man har mistet noe man var glad for, sier Jørgen.

Vil ikke ta Utøya-tatovering

Han og de andre overlevende kommer alltid til å bære Utøya-tragedien med seg. De innvendige sårene tror Jørgen vil følge ham resten av livet. Derfor er han opptatt av hvordan han vil bruke denne erfaringen.

– Vi må ikke bli redde for å huske at vi var der. Men vi må passe på at vi kommer oss videre. Vi må bestemme oss hvilke mennesker vi skal være, og ikke for evig få stemplet «Utøya-overlevende» sier han.

Mange AUF-medlemmer har tatovert seg etter tragedien. Tatoveringene blir et felles minnesmerke for dem som var på Utøya i 2011.

– Det er ikke noe galt i ei minnetatovering. Men det kan være en fare for at folk skal begynne å dyrke hendelsen på Utøya og lar den bli identiteten sin, sier Jørgen.

Han håper at alle Utøya-ofrene blir så godt ivaretatt at alle som er i faresonen blir fanget opp og får den hjelpen de trenger.

– Magiske Utøya

Jørgen skjønner at det kan være vanskelig for utenforstående å skjønne hva det er som er så spesielt med Utøya.

– Det er så mye mer enn et sommerleirsted. Det er paradiset mitt. Det er stedet hvor alle vennene mine fra hele landet er samlet om sommeren. Det er så mye vennskap og glede.

Og så er det det faglige, som alle unge, idealistiske politikerspirer tørster etter.

– Det er ikke mange steder i landet hvor man kan stanse statsministeren og snakke med han. Og dagen før har snakket med utenriksministeren. Det er et stort politisk verksted. Det er en stemning jeg ikke har funnet noe annet sted, forklarer Jørgen.

Og denne magien henger igjen – lenge etter at han er kommet hjem fra sommerleir.

– Du lever lenge på minnene. Og når du kommer tilbake blir minnene levende igjen. Det er ei lita øy, og du har et minne fra nesten hver kvadratmeter på øya. Der du var på speeddating, fikk et kyss eller vant i fotball. Dette gjør at du kommer tilbake år etter år.

Lørdag er han tilbake igjen. Og Jørgen innser at dagens AUF-ere har en stor jobb med å ta Utøya tilbake.

– Sommerleirene på Utøya blir aldri som før. Men jeg vil at de som har meldt seg inn i AUF nå, og de som melder seg inn om ti år skal få de samme opplevelsene som jeg har hatt. Vi skal gjøre vårt for at de skal få det.