The Byrds - diskografi

Av Bård Ose og Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.

Hver cd er også utstyrt med et 12-16 siders hefte med kommentarer til hver eneste innspilling. I tillegg har heftene artikler som setter platene i perspektiv. Her har du en guide gjennom produksjonen til et av rockens viktigste band.

MR. TAMBOURINE MAN (1965)

Alle som trodde Byrds’ debut-lp ville bli ”en hit og resten fyllstoff,” fikk seg en overraskelse. Dylans sangbok var rikt representert med fire låter, og Gene Clark viste at han kunne konkurrere med Beatles når det gjaldt fengende poplåter.

”I’ll Feel A Whole Lot Better” og ”Here Without You” var ikke akkurat middelmådige. Som David Crosby poengterte; sangene til Clark var bedre enn de fleste fordi de aldri besto av bare tre grep. Blant de seks bonuksuttene er en Clark-låt det ikke var plass til på lp’en i 1965: ”She Has A Way.”

TURN! TURN! TURN! (1965)

To knallsterke lp’er i løpet av sitt første år som plateartister – disse karene kunne virkelig konkurrere med Beatles! Nå var antall låter riktignok bare elleve mot Beatles’ 14 pr lp, men de syv bonuskuttene på denne cd’en viser at Byrds hadde masse sterkt stoff til overs.

Gene Clark måtte tåle at både ”She Don’t Care About Time” og ”The Day Walk” ble utelatt fra lp’en, mens en god versjon av Dylans ”It’s All Over Now, Baby Blue” ble låst ned i arkivet. Det var ikke akkurat annenrangs det som ble inkludert, da. Tittelkuttet er den originale kvintettens beste innspilling.

FIFTH DIMENSION (1966)

Gene Clark forlot The Byrds umiddelbart etter at klassikeren ”Eight Miles High” ble gitt ut på single våren 1966. Gruppen måtte heretter klare seg uten hans sterke låtmateriale, og det viste seg å være vanskelig ved første forsøk.

Albumet ”Fifth Dimension” avslørte et søkende band, men til tross for sin ujevnhet hadde platen mange fine øyeblikk – blant annet tittelkuttet. Cd’en har seks bonuslåter, deriblant tre kutt som styrker kvaliteten på albumet: ”Why,” ”I Know My Rider” og ”Psychodrama City.”

YOUNGER THAN YESTERDAY (1967)

Her slo The Byrds ut i full blomst, både som låtskrivere og instrumentalister. Mest overraskende var det at det bodde en fenomenal låtskriver i Chris Hillman. Her slo han til med fire låter, og hjalp til med ”So You Wanna Be A Rock’n’Roll Star.” David Crosby imponerte også stort, selv om hans ego tok overhånd på den atonale ”Mind Gardens.”

Lp’en som helhet viste at Byrds klarte seg utmerket uten Gene Clark, mens de seks bonuskuttene på cd reiser påstanden om at bandet vasset i råsterke låter når de kunne droppe Crosbys ”It Happens Each Day” – en av hans beste låter. Også inkludert er den undervurderte singlen ”Lady Friend.”

THE NOTORIOUS BYRD BROTHERS (1968)

Midtveis under arbeidet med et nytt album fikk David Crosby sparken. Den utløsende årsaken var hans komposisjon ”Triad” hvor han oppfordret til romantisk trekant – i dette tilfellet seg selv og to kvinner. McGuinn og Hillman nektet å ta låten med; Crosby på sin side nektet å synge på ”Goin’ Back.”

Midt i all denne turbulensen klarte de gjenværende Byrd Brothers å lage et imponerende album hvor de koblet psykedelia med country. ”Triad” er for øvrig et av de seks bonuskuttene på cd-versjonen av dette mesterlige albumet.

SWEETHEART OF THE RODEO (1968)

En banebrytende plate, her utvidet med åtte bonuskutt. Den opprinnelige planen var å lage et dobbelt album med 24 sanger som skulle vise musikkens utvikling fra primitiv folkesang til elektroniske toner. Med Gram Parsons på laget ble ideen omgjort til en ren country-lp.

Før platen var ferdig, dukket det imidlertid opp et problem av rettslig art: Det viste seg at Parsons ikke var løslatt fra sin forrige platekontrakt, og da han i tillegg hoppet av borde i juni 1968 bestemte McGuinn seg for å synge inn noen av Parsons’ låter på nytt. Denne cd-versjonen er beviset for at ”Sweetheart of the Rodeo” kunne vært et enda bedre album. Det er nok å nevne ”Reputation,” ”Lazy Days” og ”Pretty Polly.”

DR. BYRDS & MR. HYDE (1969)

Et helt nytt Byrds ble dannet høsten 1968, med Clarence White, Gene Parsons og John York. Bandets første album sammen signaliserte en ny start, men produsent Bob Johnston klarte å redusere en samling gode låter til bandets verste produksjon. Selv på remastret cd er lyden skammelig dårlig.

Verst er rytmeseksjonen; trommene høres ut som pappesker og er plassert i én kanal, mens bassen er pinlig plump. All lyttergleden er likevel ikke borte. Det er på dette albumet du sinner McGuinns morsomme angrep på Byrds-hateren Ralph Emery (”Drug Store Truck Drivin’ Man”) og blant de fem bonuskuttene er ”Lay Lady Lay” og ”Stanley’s Song.”

BALLAD OF EASY RIDER (1969)

The Byrds rundet av 60-tallet med en sjarmerende miks av country, folk, sjømannsviser, gospel, rock og psykedelia. Albumet signaliserte også bandets comeback, selv om mange ble forvirret av en låtsamling som begynte med tittelkuttet fra filmen ”Easy Rider” og sluttet med en hyllest til de tre månefarerne Armstrong, Aldrin og Collins.

Dette er den roligste av alle platene Byrds laget; en plate å slappe av etter og søke trøst i når hverdagen blir for stressende. blant de syv bonuslåtene var det en tittel skrevet av en ung mann ved navn Jackson Browne; ”Mae Jean Goes To Hollywood.”

(UNTITLED) (1970)

Det beste albumet fra gruppens ”andre” periode. Skip Battin var ny bassist, men det som virkelig løftet albumet opp var Roger McGuinns samarbeid med lyrikeren Jacques Levy.

Ideen var opprinnelig å lage en musikal basert på Henrik Ibsens ”Peer Gynt” – under tittelen ”Gene Tryp” – men siden McGuinn ikke fikk grønt lys på Broadway, lot han i stedet noen av sangene havne på dette albumet. Som opprinnelig var en dobbel lp med den ene platen tatt opp i konsert.

Cd-versjonen er også dobbel – den ene cd’en består av 14 tidligere uutgitte innspillinger, noe som gjør dette til et av de beste kjøpene i Byrds-katalogen.

BYRDMANIAX (1971)

Denne beryktede platen blir av de fleste Byrds-kjennere regnet for å være gruppens bunnpunkt. Den lider først og fremst av det samme problemet som ”Dr. Byrds & Mr. Hyde,” nemlig dårlig lyd. I tillegg er heller ikke låtmaterialet noe å skryte av.

Man håpet i det lengste at cd-versjonen skulle redde ”Byrdmaniax,” men selv ikke tre bonuslåter klarte å gjøre det. Styr unna.

FARTHER ALONG (1972)

En brokete samling låter, men samtidig sjarmerende og – for det meste – underholdende. Åpningskuttet ”Tiffany Queen” er noe av det hardeste Roger McGuinn har servert, mens de tre bonuskuttene er hentet fra perioden like før han starter solokarrieren. Clarence White døde mindre enn et år etter at denne platen kom ut.

Tittelkuttet – sunget av ham – fikk dermed forsterket betydning. Og fremdeles spretter gådehuden frem når man hører Clarence White synge ”Farther Along” og ”Bugler.”

BYRDS (1973)

Den originale kvintetten ble gjenforent tidlig i 1973, og store planer ble lagt. Dessverre ble alle planer skrinlagt da denne platen ble slaktet i pressen og det store salget uteble. Dessverre, fordi platen viser at Byrds anno 1973 ikke sto tilbake for noen av de mange countryrock-gruppene som dominerte amerikansk musikk på 70-tallet.

Igjen var det Gene Clark som bidro med de beste låtene – bare det å høre ham synge ”Full Circle” er nok til å anbefale folk om å lete etter denne platen i bruktsjapper. (Den finnes bare på cd i Japan.)

The byrds - samleboksen "The Byrds" fra 1990 anbefales.

SAMLEPLATER

Det finnes et utall av samleplater med The Byrds, en konsertplate, pluss et par plater med gruppens tidligste innspillinger.

For å ta disse først; det letteste kjøpet er den doble ”The Preflyte Sessions” på det lille platemerket Sundazed. Vær forberedt på at dette er prøveopptak, gjort av et band som ikke er i nærheten av den magiske stilen som The Byrds ble kjent for. Sjarmerende, men bare for den mest ihuga fansen.

Konsertplaten ”Live at the Fillmore West” er også sjarmerende, men igjen mest for de som er mer enn middels interessert i The Byrds.

Når det gjelder samleplater, er cd-boksen ”The Byrds” fra 1990 det klart beste kjøpet. 90 innspillinger på fire cd’er, deriblant noen opptak fra gjenforeningen av McGuinn, Hillman og Crosby i 1990, toppet med en bok full av gode artikler og fine bilder. En av de absolutt beste cd-boksene på markedet!

Skal du ha en enkel samling til bilen, er det lettest å ty til ”The Very Best of The Byrds” som har de 25 antatt beste låtene. Men all sunn fornuft tilsier at du enten går til innkjøp av gruppens samlede verker, eller går for cd-boksen. Alle platene – med unntak av ”The Preflyte Sessions” og gjenforeningen ”Byrds” – er tilgjengelig fra Sony Music.