skilleHør MusikknyttskilleNotodden 2006skille_slutt
Musikk Artister 3_1_banner
Her er du: NRK.no > Musikk > Artistar Sist oppdatert 16:10
Har du tips? Send mail til musikk@nrk.no

spacer
VELG ARTIST
A B C D E F G H I J K L M N O P
Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å Andre

Patti Smith

På 1970-tallet ble Patti Smith gjerne omtalt som ”pønkdronningen”. Nå blir den amerikanske poeten og rockeren heller omtalt som ”rockens gudmor”.

Av Leif Gjerstad. Publisert 08.01.2002 12:55.
Selv om avstanden mellom ”pønkdronning” og ”gudmor” kan synes stor, har de i Patti Smiths tilfelle en felles referanse i et ”alternativt” kulturelt uttrykk. Smith ble født i Chicago 30.12.46, men vokste opp i Pitman, New Jersey. En tidlig sorti fra college førte til et kortvarig arbeidsopphold i en fabrikk, før hun i 1967 brøt opp og flyttet til New York.

Undergrunnspoet

Her kom hun raskt i kontakt med byens avantgardistiske og kunstneriske undergrunnsmiljø, og bodde i en periode sammen med fotografen Robert Mapplethorpe på kunstnerhotellet Chelsea Hotel.
Mens hun jobbet i Strand Book Store ble hun selv inspirert til å skrive dikt, og i 1971 ble hennes første diktsamling ”Seventh Heaven” utgitt. Samme år skrev hun skuespillet ”Cowboy Mouth” sammen med Sam Shepard, og med ytterligere to diktsamlinger, ”Kodak” i 1972 og ”Witt” i 1973, i handelen fikk Patti Smith et navn i byens undergrunnsmiljø.

Rocka dikt

Hennes opplesninger av egne dikt fikk ry på seg for å være veldig energiske og dynamiske, og etter at hun traff rockmusiker og rockskribent Lenny Kaye sørget han ofte for å gi diktene hennes et rocka gitarkomp.
Etter å ha levert noen tekster til hardrockbandet Blue Öyster Cult (hvor Smiths daværende kjæreste Allen Lanier spilte), platedebuterte hun i 1974 med singelen ”Piss Factory”. Basert på hennes egne dystre opplevelser som fabrikkarbeider viste den et sinne og gi-faen-holdning som fungerte som et slags forvarsel for pønken.

Patti Smith Group tar form

Foruten Lenny Kaye brukte Patti Smith musikerne Tom Verlaine og Richard Sohl til å backe henne på ”Piss Factory”.
Verlaine hadde på den tida akkurat startet bandet Television, men Kaye og Sohl ble med Smith videre og forsterket med Ivan Kral og Jay Dee Daugherty dannet de i 1975 Patti Smith Group. Bandet ble snart kulthelter på hippe New York-klubber som CBGB’s, selve arnestedet for toneangivende band (slik som Ramones, New York Dolls, Television og Blondie) på New Yorks pønkscene.

Klassisk debutalbum

Med John Cale (ex-Velvet Underground) som produsent ga Patti Smith Group høsten 1975 ut debutalbumet ”Horses”.
Platen ble straks en kultklassiker, med sin blanding av egne Smith-låter, gjerne dramatisk framført som musikalske dikt, og intense omarbeidinger av andres låter som Van Morrisons ”Gloria”.
Selv om basen var i New York, var Europa mer lydhøre for Patti Smith enn resten av USA. Det førte til gjennombrudd i Europa og en omfattende turne her, før hun spilte inn og ga ut oppfølgeren ”Radio Ethiopia” i 1976. Som produkt sprikte den mer, og med et bein i mer trad rock og et i det eksperimentelle terrenget splittet den til en viss grad hennes tilhengere.
Scenemagien og energien var likevel like frapperende, men da hun i 1977 falt ned fra en scene i Tampa, Florida og brakk halsen ble hun nødt til å ta en lengre pause.

Kommersielt høydepunkt

Rekonvalesensperioden brukte hun til å skrive diktsamlingen ”Babel”, samtidig som hun påbegynte arbeidet med albumet ”Easter”.
Begge ble utgitt i 1978, og med ”Easter” tok Patti Smith også skrittet inn på topplistene og ut på en ny verdensturne. Blant annet med hennes eneste – og legendariske - opptreden i Norge, i Chateau Neuf i 1978.
”Easter” inneholder for øvrig også Pattis eneste store singelhit, ”Because The Night”, en sang spesialskrevet for Patti av Bruce Springsteen.

Trekker seg tilbake

Oppfølgeren ”Wave” kom i 1979, og med sin mer dempede og åndelige tone varslet den en ny fase i Patti Smiths liv.
”Wave” ble hennes siste utgivelse sammen med Patti Smith Group, og i september 1979 spilte bandet live for aller siste gang foran 70.000 tilskuere i Firenze, Italia.
Etter at hun oppløste bandet, flyttet hun til Detroit og giftet seg med Fred ”Sonic” Smith (med fortid i de legendariske støyrockerne MC-5), og tilbrakte deretter de neste årene som hjemmeværende husmor med parets to barn, bare sporadisk avbrutt av enkelte få diktopplesninger.

Midlertidlig comeback

I 1988 gjorde hun comeback med albumet ”Dream of Life”, med backing av Sohl og Daugherty og produsert av Fred Smith og Jimmy Iovine. Men selv om albumet fikk relativt gode kritikker og singelen ”Power To The People” ble en mindre hit, unnlot hun å følge opp comebacket med turne eller flere album. Derimot spilte hun sammen med ektemannen Fred inn sangen ”It Takes Time” til Wim Wenders-filmen ”Until The End Of The World”, før hun sammen med Fred Smith og Lenny Kaye begynte studioarbeidet med et nytt album høsten 1994.

Mister ektemannen

Innspillingen ble avbrutt da Fred Smith døde (04.11.94), men ble seinere fullført som albumet ”Peace and Noise” i 1997.
Før den kom hun imidlertid med ”Gone Again” (1996), som ifølge henne selv tvang seg fram som refleksjoner etter ektemannens død. Foreløpig siste Smith-utgivelse kom i 2000 med ”Gung Ho”.
Ingen av disse platene har gjort seg nevneverdig bemerket på salgslister, men har like fullt reetablert Patti Smith som ettertraktet liveartist.

Magisk på Roskilde

Da hun la ut på Europa-turne sommeren 1996, var det hennes første på 17 år.
Til Norge kom hun ikke, men konserten på Roskilde-festivalen skapte elektrisk stemning foran scenen og ble av mange kritikere utropt som festivalens beste.
Sommeren 2001 spilte hun igjen på Roskilde-festivalen, også denne gang med stor suksess.

Bakgrunn: Patti Smith (08.01.2002)
Siste saker:

Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no