Yes

Av Bård Ose og Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.

35 år og mer enn 20 millioner solgte plater senere har Yes fremdeles det samme målet som gruppen hadde da den ble startet i 1968: Å lage musikk som er uforutsigbar og spennende. For å sitere gruppens trommeslager Alan White: ”Yes er en gruppe som forsøker å strekke seg forbi horisonten.”

Dominerende

Yes: Steve Howe. Foto: yesworld.com.

Yes var det andre britiske bandet som fikk kontrakt med det amerikanske plateselskapet Atlantic Records. Det første var Led Zeppelin, og i likhet med dem kom Yes til å dominere 70-tallsrocken på godt og vondt.

Tilhengerne omfavnet gruppen for dens evne til å være nyskapende og modig, mens motstanderne kritiserte den til tider pompøse perfeksjonismen som ofte snek seg inn. Da punk’en brøt igjennom for alvor i 1977 var Yes blant de mange dinosaurene som ble beordret til å vike plassen.

I ettertid virker det som en skjebnens ironi at både Yes og Led Zeppelin ble oppløst i 1980. Like ironisk var det at man et tiår senere begynte å gjenoppdage deres musikk, og fikk det bekreftet en gang for alle det tilhengerne hele tiden hadde visst: At Yes faktisk var (og er) et

Yes: Alan White. Foto: yesworld.com.

fordømt bra band.

Møttes på klubb

Gruppens to ledende figurer – vokalist Jon Anderson og bassist Chris Squire – møttes på en klubb i London tidlig i 1968. De fant raskt ut at de hadde samme musikalske preferanser, og ønsket å skape musikk som inneholdt både flerstemt, iørefallende sang og krevende instrumental innsats.

For å klare dette, måtte de ha med seg musikere som kunne noe mer enn å spille 12-takters blues. Gitarist Peter Banks var den første som ble hyret – han hadde spilt med Squire i bandet Mabel Greer’s Toyshop. Deretter fant de trommeslager Bill Bruford gjennom en annonse i musikkavisa Melody Maker, og til slutt kom pianist Tony Kaye som studerte klassisk musikk ved konservatoriet.

Yes: Chris Squire. Foto: yesworld.com.

Søkende start

Roger McGuinn blandet Beatles med Bob Dylan for å forme musikken til The Byrds. Jon Anderson og Chris Squire gikk et skritt videre: De blandet sangharmonier med hardrock og klassisk. Det var ikke tilfeldig at de inkluderte låter av Beatles og Byrds på deres første album fra 1969. ”Every Little Thing” (Beatles) ble forvandlet til et stykke progressiv hardrock, mens jazz-formen på ”I See You” (Byrds) fikk fritt spillerom.

Allerede på det første albumet ble det klart at Anderson var gruppens ledende komponist. Dette ble ytterligere understreket på album nummer to, ”Time and a Word,” der tittelkuttet var gruppens første klassiker.

Nye medlemmer

Yes: Rick Wakeman. Foto: yesworld.com.

Med den tredje utgivelsen ”The Yes Album” begynte den epoken som de fleste regner for å være gruppens musikalske gullalder. Fire lange komposisjoner dannet basisen for bandets fullt utviklede stil: ”Yours is No Disgrace,” ”Starship Trooper,” ”I’ve Seen All Good People” og ”Perpetual Change” – hvis tittel skulle bli farlig treffende for Yes.

Samtidig som denne musikalske utviklingen fant sted, begynte besetningen å rakne. Peter Banks ble bedt om å slutte tidlig i 1970, visstnok fordi han ikke delte de andre medlemmenes musikalske visjoner – som bl.a. inneholdt eksperimentering med fullt symforniorkester. Banks’ erstatter ble Steve Howe – en eksepsjonelt god gitarist hvis melodiske teft var like god som hans tekniske ferdigheter.

Ett år senere var det Kayes tur til å gå. Han tviholdt på sitt Hammond orgel mens de andre forlangte utstrakt bruk av synthesizer. Den unge Rick Wakeman fra Strawbs var mer enn villig til å bruke hele sitt arsenal av tangenter med Yes.

Mestere

Med Wakeman og Howe i besetningen, sprang Yes ut i full blomst. Resultatet ble to album som er blitt stående som milepæler innen moderne musikk: ”Fragile” (1971) og ”Close to the Edge” (1972).

På sistnevnte tok bandet skrittet helt ut og lot én komposisjon (bestående av fire deler) strekke seg over en hel plateside. Dette skulle vise seg å bli gruppens store trumfkort – noe som kan høres til fulle på konsertalbumet ”Yessongs” – men samtidig også en felle som de ikke kunne unngå å falle i.

I løpet av 1972-73 etablerte Yes seg som et av verdens mest suksessfulle band. Dette hadde sin pris: Det pretensiøse tok overhånd i den nye musikken, og hvert medlem ble bitt av basillen kalt stormannsgalskap.

Overdoser

Bill Bruford skjønte hvor det bar, og sluttet noen dager før en USA-turné skulle starte sommeren 1972. (Han søkte nye utfordringer med King Crimson, og startet senere sitt eget band Earth Works.) Alan White – kjent fra sitt samarbeid med John Lennon – fikk tre dager på seg til å lære gruppens konsertrepertoar, og han har siden vært trommeslageren i Yes.


Det doble albumet ”Tales From Topographic Oceans” besto av fire komposisjoner – hver på 20 minutter. En litt for modig produksjon som ble fullstendig slaktet i pressen. Rick Wakeman var den som ble mest såret av kritikken, og midtveis i 1974 sluttet han i Yes. Midlertidig, skulle det senere vise seg.

Med sveitseren Patric Moraz bak tangentene stanget bandet hodet i muren med ”Relayer,” og tok seg deretter en to år lang pause der hver medlem laget plate på egenhånd. I ettertid er det bare Jon Andersons innbydende ”Olias of Sunhillow” som huskes av disse soloplatene.

Gjenforening 1

Vinteren 1976-77 fikk Yes fornyet energi. Dels fordi gruppen hadde innrømmet sine svakheter og sin stormannsgalskap, og dels fordi Rick Wakeman var vendt tilbake. ”Going for the One” ble en ny triumf. Musikalsk hadde bandet fått tilbake friskheten, og samtidig signaliserte platen at Yes ville se fremover.

Oppfølgeren ”Tormato” var, om ikke helt vellykket, et nytt steg i den spennende retningen som var blitt staket ut med ”Going for the One.” Gruppen spilte inn et nytt konsertalbum, ”Yesshows,” og alt syntes å være fryd og gammen da medlemmene møttes høsten 1979 for å lage et nytt studioalbum. Men så skar det seg.

Utfor veien

Innspillingene endte i kaos. Da Jon Anderson kom for å gjøre vokaljobben sin i studio våren 1980, fikk han beskjed om at han ikke lenger var ønsket i bandet. Da Rick Wakeman – som ikke var i studio – hørte dette, brukte han Andersons avskjed som unnskyldning for å slutte i Yes for andre gang.

Chris Squire svarte med å ansette Geoff Downes og Trevor Horn – kjent som duoen The Buggles, som akkurat da var aktuell med millionselgeren ”Video Killed the Radio Star.” Et merkelig valg, kanskje, men så understreket det i hvert fall at Yes ikke var ute etter å erstatte medlemmer, men heller fornye bandet. Og fornyelse ble det – dog ikke til det bedre.

Albumet ”Drama” avslørte tydelig at Yes var på feil kurs, og etter en turné delte gruppen seg i tre: Howe og Downes startet Asia, Horn ble produsent på heltid (med Frankie Goes to Hollywood blant klientene), og Squire begynte å planlegge et nytt band sammen med White.

Et nytt Yes

Squire og White øvde en stund sammen med Jimmy Page fra Led Zeppelin, og samtalene var seriøse om et band de ville kalle XYZ (forkortelse for eks Yes og Zeppelin). De hadde til og med gjort noen prøveinnspillinger da Squire traff en ung gitarist ved navn Trevor Rabin. Han hadde laget noen plater på egenhånd, og var full av ideer for hva han kunne gjøre sammen med Squire og White.

Tony Kaye ble kontaktet igjen, og den nye kvartetten begynte å spille inn et album under navnet Cinema. Cinema ble til Yes da Jon Anderson ble invitert til å synge med bandet. Den eneste malurten var at gruppen ikke lenger kunne bruke det kjente logoet til Yes – det var det Steve Howe som eide rettighetene til. Howe – som på denne tiden var opptatt med Asia – syntes på sin side at et Yes uten ham var en tåpelig idé.

Tåpelig eller ei – albumet ”90125” ble den største suksessen i Yes’ historie, mens ”Owner of a Lonely Heart” ble gruppens første – og så langt største – hit-single.

Gjenforening 2

Hadde det ikke vært for Andersons stemme, kunne man tro Yes anno 1983 var et helt nytt band. Noe det på en måte også var. Takket være Rabins gitarer og synther var dette et band godt forankret i 80-tallets teknologiske lydbilde, noe som kom enda bedre frem på oppfølgeren ”Big Generator.”

I 1988 hadde imidlertid Jon Anderson fått nok av maskiner og moderne rock. Han savnet den gamle ånden fra 70-tallet, og i ren frustrasjon sa han farvel til Yes og tok kontakt med sine gamle venner Bill Bruford, Rick Wakeman og Steve Howe.

Målet var å forsøke å gjenskape noe av magien fra ”Fragile” og ”Close to the Edge,” noe de til en viss grad klarte med albumet ”Anderson Bruford Wakeman Howe.” De kunne ikke kalle seg Yes – rettigheten til navnet var det Squire som hadde – og etter å ha vurdert The Affirmative (etter musikkforlaget til Yes) bestemte de seg for å bruke sine egne navn. Noe som minnet mer om et advokatfirma enn et rockeband. Men fansen jublet over det nye bandet – som lignet mer på Yes enn det bandet som faktisk kalte seg Yes.

Dobbel Yes

Det som deretter skjedde, vil bli stående som noe av det merkeligste som har skjedd i rockens historie. Det begynte med at Chris Squire saksøkte Andersons nye band – for letthets skyld kalt ABWH – for å turnere under parolen ”An Evening of Yes Music.” Samtidig forsøkte han fortvilet å finne en ny vokalist til det som var igjen av Yes.

Så reiste Anderson til i Los Angeles for å mikse ferdig det andre albumet til ABWH. Der røkte han fredspipe med Squire og fikk høre de nye innspillingene til Yes. Anderson ble så begeistret over det han hørte, at han foreslo en sammenslåing av de to eksisterende gruppene.

Dermed skjedde det umulige: Yes anno 1991 besto plutselig av åtte medlemmer, hvorav sju hadde vært delaktige i bandets beste produksjoner fra det tidlige 70-tallet. Albumet ”Union” var en nedtur, men turneen var minnerik.

Gjenforening 3

Åttemanns-utgaven av Yes skilte lag etter denne ene verdensturneen. Rabin-utgaven av Yes fortsatte med albumet ”Talk,” men på midten av 90-tallet var det igjen duket for en gjenforening av den klassiske besetningen med Anderson, Squire, Howe, White og Wakeman.

Kvintetten holdt en serie konserter i San Luis, California, og opptak derfra ble gitt ut på albumene ”Keys to Ascension” 1 og 2. Disse to doble cd’ene inneholdt også ny musikk innspilt i studio, og dette var noe av det sprekeste bandet hadde prestert siden midten av 70-tallet. Men så dro Wakeman sin vei igjen, for tredje gang.

Symfonisk

En ny seksmanns-besetning med Billy Sherwood og Igor Khoroshev turnerte verden over i en fireårsperiode, ledsaget av to album – ”Open Your Eyes” og ”The Ladder.” Etter at Sherwood og Khoroshev var ute igjen, var det duket for et nytt eksperiment med symfoniorkester.

Albumet ”Magnification” ble en musikalsk triumf for Yes, og gruppens første turné med symfoniorkester blir av mange tilhengere regnet for å være det absolutte høydepunktet i gruppens konserthistorie.

Når dette skrives (februar 2003) er den klassiske besetningen med Rick Wakeman igjen samlet i studio for å lage et nytt album. Som man skjønner er Yes en gruppe hvis historie er like fargerik og uforutsigbar som musikken de har laget. Og uansett hvem som er med i bandet til hvilken tid – de vil alle være forbundet med dette spennende bandet med verdens enkleste navn: YES.