Bruce Springsteen

Det var musikkjournalisten Jon Landau som uttalte de bevingede ordene om Springsteen og hans plate ”Born To Run” på midten av 1970-tallet, og Landau ville så gjerne være del av fremtiden at han kort tid etter konverterte fra skribent til manager – for nettopp Springsteen.

”Born To Run” kom høsten 1975 og sikret Springsteen (født 23.09.49 i Freehold, New Jersey) hans definitive gjennombrudd, tuftet på tradisjonell amerikansk rock paret med dylanske tekster og en magnetisk utstråling som energisk scenepersonlighet. Men på det tidspunktet kunne han allerede se tilbake på snaue tre år som plateartist og nærmere ti år som lokal livehelt i New Jersey/New York.

Fra New Jersey til New York

Veien fram til ”Born To Run” og videre derfra og ut i verden, startet for Springsteen i hjembyen Asbury Park, New Jersey. Der ble han godvenn med gitaren på gutterommet før han tok sine første staplende konsertskritt på lokale klubber som ung tenåring. Menyen var gjerne en blanding av skurrete garagerock, powerrock, bluesrock og annet med solid forankring i moderne amerikansk musikkhistorie.

Da Springsteen forlot tenårene var han lokal New Jersey-helt, men bevæpnet med et alt større arsenal med egne sanger fristet New Yorks folkscene i Greenwich Village. Det var også der, som singer/songwriter, plateselskapet Columbia Records oppdaget ham og øynet hans potensial som ”Bob Dylans arvtaker”. Men da kontrakten var underskrevet og studiotid booket sommeren 1972, dro Bruce med seg mange av sine gamle rock’n’roll-kamerater fra New Jersey-tida inn i studio.

Lovende debut

Resultatet ble debutalbumet ”Greetings From Asbury Park, NJ” som kom i januar 1973 uten å vekke de helt store reaksjonene. Riktignok skrev mange kritikere pent om den ”lovende unge mannen”, men ikke så ekstatisk at det førte til noe utslag på salgslistenes Richter-skala. Oppfølgeren ”The Wild, The Innocent and The E. Street Shuffle” kom bare et drøyt halvår seinere (i september 1973), og denne gangen tro mange anmeldere til med panegyriske lovord.

Hans episke storbyrock med et finpenslet persongalleri som åndet passe doser romantikk, svette, desperasjon og framtidshåp varslet en historieforteller av rang, samtidig som han klarte å levere sine historier med en sjelden energisk entusiasme. At han i tillegg hadde klart å levere to album med egne låter uten å svikte i løpet av så kort tid, fikk selvsagt enda flere forståsegpåere til å hausse opp Springsteen som et framtidshåp. Så fikk det ikke hjelpe at platekjøperne også denne gangen mer eller mindre ignorerte New Jersey-rockeren.

Konsertstjerne

Etter disse albumene, ommøblerte Springsteen bandet sitt og omdøpte det til E. Street Band, med gamle venner som Clarence Clemons, ”Miami Steve” Van Zandt, Danny Federici, Roy Bittan, Gary Tallent og Max Weinberg i rekkene. Og parallelt med at Springsteen jobbet med nytt materiale til et nytt album, turnerte Bruce Springsteen & The E. Street Band i 1974 USA på kryss og tvers med stor suksess.

Ryktene om en eventyrlig sceneartist med glimrende låter spredte seg som ild i tørt gress og forårsaket lange køer og ”utsolgt”-skilter på stadig flere steder. Som plateartist hadde Springsteen enda til gode å vinne massene, men som liveartist klatret han raskt mot toppen som den store kulthelten. Og la dermed også et utmerket grunnlag for det kommersielle gjennombruddet, som altså kom med ”Born To Run” i august 1975.

Kraftfullt gjennombrudd

Sammenliknet med sine to forgjengere var ”Born To Run” mer kraftfull og fokusert, slik at styrken i sangene ble mer åpenbar tilgjengelig. Og resultatet lot ikke vente på seg. Tittelkuttet ble en mindre singelhit, mens albumet entret Top 10.

Men enda viktigere er ovasjonene som Springsteen ble møtt med fra musikkjournalister og insidere, som skapte en langt større Springsteen-feber enn salgstallene alene kunne forklare. Og mens Landau så ”the future of rock’n’roll” spanderte de prestisjefulle bladene Time og Newsweek sine forsider på ”fenomenet fra New Jersey” – på samme uke.

Nektes å jobbe

Verden lå nå åpen for Springsteens føtter, men døra til paradiset ble snart lukket igjen.
En konflikt med hans tidligere manager førte til et rettslig oppgjør som i to år forhindret Springsteen fra å virke som plateartist. Da floken endelig var løst og Springsteen kom tilbake med ny plate i 1978, var både den musikalske omverdenen og Springsteens egne visjoner forandret.

Desillusjonert oppfølger

Pønken hadde eksplodert og plassert Springsteen mer som en mainstream-artist enn som en innovatør. Og Springsteens optimistiske framtidshåp som vaket under rastløsheten på ”Born To Run” var på ”Darkness On The Edge Of Town” byttet ut med et mer desperat og desillusjonert uttrykk.

Som metafor fungerte den amerikanske highwayen fortsatt utmerket, men i enden av Springsteens regnbue lå nå kanskje heller det tilsynelatende håpløse og evigvarende slitet i en fabrikk enn mulighetenes paradis som han tidligere hadde sunget om.

Ny modenhet

Den mørkere tonen i Springsteens musikk varslet en ny modenhet som nok en gang fikk kritikerne til å hente fram de helt store lovordene, selv om platekjøperne ikke var fullt så begeistret for ”Darkness” som de var for ”Born To Run”.

På stjernehimmelen var han likevel fortsatt stigende, og nådde et nytt klimaks med dobbeltalbumet ”The River” i 1980. Nå funklet han så sterkt også på den internasjonale arenaen, at Bruce Springsteen & The E. Street Bands første omfattende Europa-turne ble en utsolgt megasuksess. Blant annet med en (for norske rockinteresserte) legendarisk konsertutblåsning i Drammenshallen i mai 1981.

Demper hysteriet

For Springsteen ble suksessen og sjefsstatusen som rockens ”The Boss” kanskje for overveldende. I hvert fall gjorde han sitt til for å dempe hysteriet ved å følge opp ”The River” med ”Nebraska”, en samling meget lavmælte sanger på tilnærmet demonivå. De var like kompromissløst nakne som de var sårbart intense, og selv om mange kritikere trykket ”Nebraska” til sitt bryst som ”Springsteens beste”, var den samtidig for naken og intens for de store massene.

At han lot være å turnere i kjølvannet av ”Nebraska” bidro naturlig nok også til å legge en demper på Springsteen-hysteriet.

Megastjerne

Men bare to år seinere nådde hysteriet likevel et nytt og enda høyere nivå, med utgivelsen av ”Born in The U.S.A.” i 1984.

Plata representerte en tilbakevenden til den lettere tigjengelige og energisk rockende Springsteen, og med syv hitsingler og mer enn ti millioner solgte album ble den også Springsteens største kommersielle suksess noensinne. Samtidig som suksessen sørget for Springsteen & The E. Street Bands endelige kroning som rockverdenens livekonge, avdeling stadionrock, med den påfølgende toårige verdensturneen.

Til Norge kom han ikke i denne omgang, men tusener av nordmenn valfartet til Gøteborg og to utsolgte konserter på Nya Ullevi i juni 1985, for totalt nærmere 120.000 tilskuere.

Misforstått

Nok en gang erfarte imidlertid Springsteen at suksessen fort kan få en besk bismak. ”Born In The U.S.A.” var preget av Springsteens kritiske syn på samfunnsutviklingen i USA, men i hjemlandet hans syntes dette å gå folk flest hus forbi.

I USA skyllet nemlig en like patriotisk som konservativ vind over landet, og mange trykket tittelkuttet ”Born In The U.S.A.” til brystet som et sjåvinistisk stolthetsepos. For Springsteen toppet det seg da daværende president Ronald Reagan brukte låten i sin valgkamp for gjenvelgelse, slik at Springsteen så seg nødt til å forsvare sin egen låt fra å bli misbrukt ved tørt å bemerke at ”mitt USA er ikke det samme som Reagans USA”.

Mørk kjærlighetstunnel

Trippel-CDen ”Bruce Springsteen & The E Street Band/Live 1975-85” fylte tomrommet på toppen av listene, mens Springsteen jobbet med sitt neste studioalbum, “Tunnel Of Love”.

Da dette kom i oktober 1987 var det karakteristisk nok atskillig mer innadvendt, som for å distansere seg ytterligere fra superstjernestatusen ”Born In The U.S.A.” hadde gitt ham. Samtidig var det et mørkt kjærlighetsalbum som varslet at alt ikke sto bra til i ekteskapet med modellkone Julianne Phillips. Noe paparazziene ytterligere kunne bekrefte på ”Tunnel Of Love”-turneen, med bilder av Springsteen og E. Street Band-nytilskuddet og kordame Patti Scialfa i tett omfavnelse. (Scialfa ble kort tid etter Springsteens andre kone).

Bandet permitteres

”Tunnel Of Love” varslet ikke bare Springsteens brudd med førstekona, men også hans mangeårige pause fra E Street Band.

Da Springsteen dukket opp ved neste korsvei, med de simultant utgitte albumene ”Human Touch” og ”Lucky Town” i 1992, var det med nye musikere både på plate og turne. Selv om også disse albumene nesten automatisk føyk til topps og folk fortsatt kjempet om billetter til hans konserter, framstår denne fasen i ettertid som en av Springsteens artistisk svakere.
Platene har ikke satt nevneverdige spor etter seg, og konsertene ble ikke like ekstatiske bønnemøter som Springsteen på sitt beste.

Dempet og intim

Hans eget svar på dette var å trekke seg litt tilbake til et mer intimt format, representert ved en ”In Concert - MTV Plugged”-plate i 1993 og den lavmælt reflekterende filmlåten ”Streets of Philadelphia” i 1994. Denne ble også inkludert på hans ”Greatest Hits” i 1995 (med noen nye bonuslåter innspilt sammen med E. Street Band). ”Greatest Hits”-seansen med E. Street Band ga næring til ryktene om en nært forestående gjenforening, men de fikk et kraftig skudd for baugen da Springsteen høsten samme år ga ut ”Ghost Of Tom Joad”.

Gripende soloplate

Med hovedfiguren (Tom Joad) hentet fra en Steinbeck-roman ble dette en meget lavmælt, nesten helakustisk og gripende sosialrealistisk vandring gjennom skyggesidens USA.

Albumet ble en meget stor kritikersuksess, selv om materialet ikke var av den typen som fikk platekjøperne til å storme butikkene. Springsteen reiste med stort hell også rundt med sangene, på en akustisk soloturne, som blant annet fikk norske anmeldere til å trille terningseksere etter en konsert i Oslo Spektrum mars 1996.
”Tom Joad” er Springsteens foreløpig siste studioplate med nytt materiale.

Gjenforening og megasuksess

Siden den gang har han nøyd seg med utgivelsen av ”Tracks”, en CD-boks (bestående av fire CDer med gammelt, ikke tidligere utgitt materiale) i 1998 og den doble liveplata ”Live In New York City” som kom våren 2001.

Sistnevnte ble utgitt i kjølvannet av Springsteens gjenforeningsturne med E. Street Band i 1999, som nok en gang befestet Springsteens ry som en fremragende sceneartist med maratonlange konserter.

Også Norge sto på turneprogrammet med Valle Hovin-konsert forsommeren 1999, og ikke uventet var responsen også her så ekstatisk at han nok en gang gjorde det klart for alle hvorfor han omtales som ”The Boss”.

Av Leif Gjerstad. Tilrettelagt av Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.