skilleHør MusikknyttskilleNotodden 2006skille_slutt
Musikk Artister 3_1_banner
Her er du: NRK.no > Musikk > Artistar Sist oppdatert 16:10
Har du tips? Send mail til musikk@nrk.no

spacer
VELG ARTIST
A B C D E F G H I J K L M N O P
Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å Andre

David Bowie

David Bowie som ung - veldig ung!
David Bowie som ung - veldig ung!
David Bowie (født David Robert Jones, Brixton, England 08.01.47) blir populært kalt rockens kameleon.

Publisert 31.08.2001 17:00. Oppdatert 25.04.2003 11:45.
SE OGSÅ:
ALT OM:
Betegnelsen er misvisende, for i motsetningen til kameleonen som tilpasser seg ethvert miljø så har David Bowie alltid valgt å skape nye retninger innen den snevre rockesjangeren.

I en alder av 13 begynte han å spille saksofon (noen vil si at han lærer fremdeles) og ble etter hvert med i grupper som The Kon-Rads, The King Bees, The Manish Boys og The Lower Third. Manageren Kenneth Pitt tok ham under sine vinger og i løpet av siste halvdel av 60-tallet, var Bowie gått fra å være en Mod til å bli sensitiv visesanger. Etter en håndfull mislykkede singler slo han gjennom med ”Space
David Bowie og gruppa The Kon-Rads
Oddity” (1969). Bowies andre album “The Man Who Sold The World” (1971) viste en tyngre, nesten heavyrock-aktig Bowie. Godt hjulpet av gitaristen Mick Ronson skapte han et helt unikt lydbilde.

Grensesprengende

”Hunky Dory” (1971) var en helomvending for Bowie. Platen er lavmælt, til tider introvert og inneholder klassikerne ”Life On Mars” og ”Changes”. Hakk i hæl fulgte den grensesprengende LP-en “The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars” (1972). Her lanserte Bowie sitt alter ego Ziggy Stardust - en androgyn og hedonistisk rocker og la ut på en heseblesende turné i England og USA. Samme år skrev han også ”All The Young Dudes” for Mott The Hoople og reddet karrieren deres.

I juni 1973 erklærte han at han ville slutte å turnere. Dette kom litt brått på både publikum og band, særlig tatt i betraktning av at turneen hadde vært en dundrende suksess og ”Aladdin Sane” (1973) nettopp var sluppet. Senere samme år slapp Bowie coveralbumet ”Pin Ups” (1973). Forøvrig den siste Lp-en han gjorde sammen med Mick Ronson.

Kaster seg på diskobølgen

”Diamond Dogs” (1974) viste igjen en ny side ved David Bowie. En dyster fremtidsvisjon breddfull av angst og en slags musikalsk ekvivalent til Blade Runner. Senere samme år la han (ikke uventet) ut på ny turné og rakk også å gi ut den ikke fullt så essensielle live-LP-en ”David Live” (1974). At Bowie ville kaste seg på diskobølgen kom muligens som et sjokk på
rockfansen, men hans ”Young Americans” (1975) viste med all mulig tydelighet at Bowie også evnet å tilpasse seg den tids musikalske klima, om enn med en viss kynisk distanse.

Bowies første (og beste) filmjobb kom også i 1975. Filmen ”The Man Who Fell To Earth” hadde klare paralleller til Bowies offentlige liv og anbefales på det varmeste.

Fant sin stemme

Det påfølgende året startet friskt med utgivelsen av ”Station To Station” (1976), ett av mange høydepunkter i Bowies karriere. Han hadde endelig funnet sin ”egen” stemme og platen inneholder ingen svake spor.

På slutten av 70-tallet flyttet Bowie til Berlin hvor han sammen med Tony Visconti og Brian Eno produserte trilogien ”Low” (1977), ”Heroes” (1977) og ”Lodger” (1979) som ingen platesamlingen bør være foruten. På denne tiden jobbet han også med sin gamle venn Iggy Pop og dette resulterte i albumene ”The Idiot” og ”Lust For Life”.

Den siste store LP

Åttitallet ble en berg- og dalbane for Bowie. Han hadde hovedrollen i teaterstykket ”The Elephant Man”, ga ut ”Scary Monsters And Super Creeps” (1980) som mange hevder var hans siste store LP. ”Let’s Dance” (1983) viste en danse- og poporientert Bowie og ga ham et solid kommersielt gjennombrudd. Så fulgte et par middelmådige album; ”Tonight” (1984) og ”Never Let Me Down” (1987).

Året etter dannet han gruppen Tin Machine i et fåfengt forsøk på å bevise at han var rockemusiker. Svært få kjøpte ideen om Bowie som medlem i en demokratisk gruppe og ”Tin Machine” (1989), ”Tin Machine II” (1991) og ”Tin Machine Live: Oy Vey, Baby” (1992) er kun for komplettister og spesielt interesserte.

Brian Eno

”Black Tie White Noise” (1993) var en hybrid av Bowies tidligere musikalske krumspring og et gledelig gjenhør med Mick Ronson. Senere samme år kom også ”The Buddha Of Suburbia” (1993), Bowies soundtrack til TV-serien basert på Hanif Kureishis fine roman. Brian Eno og David Bowie gjenopptok samarbeidet på ”1. Outside” (1995) - en fascinerende plate hvor Bowies mange stemmer går i hverandre og krever mye av lytterne.

”Earthling” (1997) var enda mer kompromissløs enn ”1. Outside”. Bowie omfavnet drum ’n’ bass sjangeren og skremte nok bort noen med sin mest hardtslående plate på lenge.

Mer melodiøs

1999 viste med all mulig tydelighet at Bowie langt nær er ferdig som artist selv om han hadde passert 50 år. Albumet ”Hours…” (1999) var en slags ”tilbake til røttene” plate hvor David Bowie viser seg fra en mer melodiøs side.

I 2001 kom ”All Saints”, en samling av instrumentallåter som har vært ute på bootleg i mange år. Ikke så interessant, men noe å hygge seg med før det nye albumet med arbeidstittelen ”Toy” forhåpentligvis dukker opp.

Sommeren 2002 kom albumet, men med tittelen "Heathen". Godt timet med dette kom Bowie til Norge og stod 3. juli på Quart-scenen. En konsert som ble omtalt som magisk av NRK sin anmelder.

Finn Bjelke

LENKER
David Bowie God fanside
David Bowie Offisiell hjemmeside
David Bowie God fanside
David Bowie God fanside
Bakgrunn: David Bowie (31.08.2001)
Siste saker:
Flere saker: ALT OM DAVID BOWIE

Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no