Willie Dixon

Han var en viktig mann både på og bak scenen, ikke minst det siste. Som komponist, produsent, arrangør, bassist, plateartist, session-musiker, talentspeider og bandleder for Chess Records på 50- og 60-tallet, gjorde Dixon mer for å skape og videreutvikle Chicago-bluesen enn noen annen artist, kanskje bortsett fra Muddy Waters. Willie Dixon var faktisk en av de viktigste pådriverne i Muddy Waters egen formidable suksess, og skrev slike Waters-suksesser som ”Hoochie Coochie Man” og ”I Just Want to make Love to You”. Han skrev også Howlin Wolf-klassikere som ”Evil”, ”Spoonful”, ”I ain`t Superstitious”, ”Little Red Rooster” og ”Back Door Man”, så vel som Little Walteers perle ”My Babe” og Sonny Boy Williamsons (Rice Miller)

Willie Dixon-albumet "I think I got the blues".

hit ”Bring it on Home”.

Chuck Berry

Willie Dixon var også med på å skape den nære forbindelsen mellom blues og rock`n roll. Han spilte bass på en serie Chuck Berry-plater på 50-tallet, og på 60-tallet ble låtene hans spilt inn av bluesrockband som Cream, Led Zeppelin og the Doors (”Back Door man”).

I årenes løp ble Dixon en av bluesens mest effektive og respekterte ambassadører. I et forsøk på å gi noe tilbake til musikken, skapte han the Blues Heaven Foundation i 1982. Utgiftene betalte han med Royaltypenger fra sin egen blueskatalog. Hensikten med denne noprofit-organisasjonen, som fortsatt er i drift, var å holde bluesen levende gjennom blues-i-skolen-prosjekter og store stipendprosjekter for ungdom. Blues Heaven sørger også for trygd til bluesartister det har gått nedenom og hjem med.

Willie Dixon-albumet "Poet of the blues".

Tidlig rytme

Dixon ble født i Vicksburg i Mississippi i 1915. Moren diktet og leste reiligiøs lyrikk, noe som gjorde at Willie allerede som barn fikk vite betydningen av tekster og rytme. Det var også kristen musikk som preget hans første år. I åtteårsalderen ble han med i the Union Jubilee Singers. Han prøvde seg også som proffbokser, før han begynte med musikk på heltid.

I 1936 forlot han Mississippi for å reise til Chicago, og et år seinere var han the Illinois State Golden Gloves mester i tungvektsboksing, i nybegynnerklassen, vel å merke. En gang sparret han til og med med selveste Joe Louis. Men karrieren varte bare fire kamper, heldigvis for alle verdens blueselskere. Han havnet i pengekrangel med manageren.

Willie Dixon-albumet "What happened to my blues".

Jailhouse blues

Noe senere begynte han sin musikerkarriere. I 1939 begynte han å spille bass og sammen med gitaristen Leonard Caston dannet han the Five Breezes. Bandet spilte i klubber i Chicago og gjorde ingen plateinnspillinger før i 1941, da Dixon som militærnekter ble arrestert for å unnlate å møte til militærtjeneste. Mens han var i fengsel dannet han the Rhytm Rascals som spilte i offisersklubber og på krigsskueplasser i Stillehavet, Nord-Afrika og Europa. Under den perioden ble det plater for det militære, og han sonet altså dommen som bluesmusiker over hele kloden!

Soft-blues

Da dette var over dannet han bandet the Four Jumps of Jive, som spilte i Chicago og laget plater for Mercury-selskapet. Samme år, i 1945, kom hans gamle venn gitaristen Larry Caston tilbake til Chicago og gjennopptok samarbeidet med Dixon. De to dannet ”the Big Three Trio” sammen med gitaristen Bernardo Dennis. Her gikk det i soft-blues og boogiewoogie. De tre holdt det gående til 1952 og spilte inn flere plater for Bullet og Columbia.

Samtidig jammet han med Muddy Waters og andre i bluesklubbene på Chicaos sørside. Under en jam i the Macomba Lounge, støtte Dixon på brødrene Phil og Leonard Chess, som eide bluesklubben. Brødrene hadde nettopp startet Chess Records, og de tilbød Dixon deltidsjobb i selskapet. Han sa ja og etter hvert ble det fulltidsjobb for Chess.

”Hoochie Coochie Man”

Han skrev noen låter for Eddie Boyd og ga også ut noen plater under eget navn på Chess i 1953. Det var imidlertid ikke før i 1954, da Muddy Waters spilte inn Dixons ”Hoochie Coochie Man”, at Dixons rykte i Chicago virkelig festet seg. Howlin`Wolfs ”Evil” og Little Walters ”Mellow Down Easy” hjalp selvsagt også. Willie Dixon hadde skrevet dem alle. Senere kom det en nærmest endeløs rekke av klassikere, som ”the Seventh Son”, ”Wang Dang Doodle” og ”You Can`t Judge a Book by its Cover”.

West Side-sound

Dixon jobbet for Chess fram til 1957, da han begynte i Cobra Records. Dette selskapet eksisterte bare i to år, men Dixon rakk å samarbeide med Magic Sam, Otis Rush og Buddy Guy, de tre gitaristene som skapte West Side-sounden i Chicago på slutten av 50- og

Willie Dixon-albumet "Big Three Boogie".

hele 60-tallet. Dixon vendte tilbake til Chess-brødrene og holdt seg der til bortimot 1970. I denne perioden spilte han med the American Folk Blues Festival-turneen i Europa og dannet Chicago Blues All Stars som et fleksibelt turne og studioband.

På 70 tallet ga Dixon ut noen album på selskapene Ovalton, Columbia og Yambo, men disse vakte liten oppmerksomhet utenfor bluesens hardcore-miljø. Han skrev også filmmusikk, for eksempel til the Colour of Money, og produserte Bo Diddleys versjon av ”Who do You Love” i filmen La Bamba.

Hjertesvikt

Willy Dixon ble valgt inn i the Blues Foundation`s Hall of Fame I 1980. Han fortsatte å spille I bluesklubber og på bluesfestivaler helt fram til han måtte legge opp på grunn av dårlig helse I 1990. Willie Dixon døde av hjertesvikt i Bubank i California i 1992.

Geir Hovig