Av
Bård Ose.
Historien om Elvis Presley er den perfekte amerikanske såpeopera, med all dens tenkelige suksess og tragedie intakt. Selv fødselen hans er som tatt ut av en film: Elvis Aron kommer til verden i fattige kår 8. januar 1935. Hans tvillingbror Jesse Garon dør under fødselen. Resten av livet hans er et skreddersydd manus for Hollywood:
18 år gammel lastebilsjåfør betaler fire dollar for å lage en plate til sin mor; blir verdens største rockestjerne; klarer å vende tilbake til toppen av bransjen etter to års militærtjeneste; kaster bort et tiår som middelmådig skuespiller i Hollywood; gjør gigantisk comeback som sceneartist; dør alene på et badegulv 42 år gammel - ødelagt av piller, et usunt kosthold og et management som ikke forstår at han er nedkjørt.
Lignet ikke noen
Da Elvis entret Memphis Recording Service (bedre kjent som Sun Studio) første gang i juni 1953, ble han spurt av sekretær Marion Keisker hva slags sanger han var. - Jeg synger alle slag, svarte han. Keisker forsøkte på nytt; hvem lignet han på? - Jeg ligner ikke på noen, slo den freidige 18-åringen fast.
Et drøyt år senere fikk han sjansen til å bevise det. Sam Phillips, eieren av Sun Records, koblet Elvis med to lokale musikere, Scotty Moore og Bill Black. Under en pause i studio 5. juli 1954 dro Elvis frem kassegitaren og begynte å slå ut akkorder med en kraftig rytme mens han brølte ut teksten til "That's All Right, Mama". Scotty og Bill slo følge på det som de trodde bare var en spøk.
Philips derimot, reagerte spontant: Dette var saker! Phillips visste han hadde skutt gullfuglen. Elvis var artisten han hadde leitet etter: Den hvite mannen med svart stemme. Opptakene som Phillips gjorde av Elvis i 1954-55, og som er samlet på CDen "Sunrise", er tidløse. Nesten 50 år senere låter de fremdeles friske og spontane.
Colonel Parker
Men Elvis ble etter hvert for stor for Sam Phillips og hans lille Sun Records. Colonel Tom Parker tok kontroll høsten 1955 da han ble Elvis tredje og endelige manager. Det første steget var å sikre Elvis en lukrativ kontrakt med et stort plateselskap. Det ble til slutt RCA som ga det høyeste budet; 35.000 dollar.
Den neste avtalen var enda viktigere for Parker av økonomiske hensyn, men katastrofal for Elvis selv - noe han ikke merket før flere år senere. Parker hadde opprettet noteforlaget Hill & Range Publishers, og fikk det kontraktfestet at alle sangene Elvis spilte inn skulle eies av dette forlaget eller et av dets underselskaper. Komponistene måtte med andre ord overgi alle sine rettigheter til Hill & Range. Resultatet var at stadig flere vegret seg mot å tilby låtene sine til Elvis, og han satt ofte igjen med annenrangs materiale når han skulle gjøre nye innspillinger.
Slagerparade
Før han ble innkalt til militæret, i mars 1958, merket ikke Elvis noe til begrensningene som avtalen med noteforlaget ga. Millionselgerne ble innspilt i et tempo som ville tatt livet av en hvilken som helst artist i vår tid; "Heartbreak Hotel", "Hound Dog", "Don't Be Cruel", "All Shook Up", "Love Me Tender", "One Night", "A Fool Such As I?" og et tjuetalls andre.
Slagerparaden fortsatte også etter at han kom tilbake fra militærtjenesten i Tyskland, med klassikere som "It's Now Or Never", "Surrender", "Good Luck Charm", "She's Not You", "Little Sister", "His Latest Flame", "Devil In Disguise" og mange flere. Men allerede i 1960 skjønte publikum at visse forandringer i Elvis karriere var begynt å gjøre seg gjeldende, og i det lange løp skulle det vise seg at de skulle være mer ødeleggende enn tilfredsstillende.
Fanget i Hollywood
Den tredje avtalen som ble inngått i 1956 var bent frem katastrofal. Parker fikset en kontrakt med Paramount Pictures og sendte Elvis til Hollywood. De fire filmene som ble laget før militærtjenesten i 1958-60 var ikke akkurat fantastiske, men de var klassikere sammenlignet med de 27 som skulle komme på 60-tallet.
Likevel - å hevde at Elvis Presley ble ødelagt av tiåret i Hollywood, er bare halve sannheten. En minst like avgjørende faktor var det isolerte livet han ble påtvunget. Rockens mest berømte person kunne aldri gå fritt på gaten. Han hadde penger nok til å kjøpe hva det måtte være - unntatt frihet og lykke.
Sakte men sikkert ble Elvis en fange, innelåst og isolert på Graceland, hvor bare hans nærmeste venner og kolleger fikk slippe inn. Fra tid til annen tok han imot besøk av andre artister, men da var det som en konge som allernådigst ga audiens til vanlig dødelige.
Lang nedtur
Det er også feil å hevde at alle filmplatene som Elvis laget var dårlige. LPene som helhet var stort sett fæle, men mange av dem inneholdt minst én av hans beste låter. Eksempler er "Jailhouse Rock", "King Creole", "Can?t Help Falling In Love" og "Return To Sender".
Elvis begynte selv å merke at noe var galt i mars 1961. Det var hans første studiobesøk som var preget av "business as usual". To år senere var det som om litt av gnisten var borte. Mannen som sang i studio i mai 1963 virket sliten og oppgitt, og kom med kommentarer som "What are you supposed to do with this shit?" da enda en ny annenrangs filmlåt skulle festes til bånd.
Gradvis ble platene og filmene dårligere, og snart stoppet til og med slagerne opp. Depresjon erstattet livsglede, en gryende fedme kom snikende, og Elvis søkte tilflukt i bøker om religion og okkultisme. Paradoksalt nok giftet han seg på et tidspunkt da platesalget hans var alarmerende lavt, 1. mai 1967. Datteren Lisa Maries fødsel 1. februar 1968 var et lyspunkt i en ellers nedstemt periode.
Gradvis bedre
En viss bedring var å spore da Felton Jarvis ble ansatt som produsent i 1966. Jarvis klarte å lade batteriene til Elvis på nytt, samtidig som musikkstilen ble dreiet mot gospel og soul. Rocken ble mer eller mindre forlatt, og på 70-tallet satset Elvis mer og mer på moden og glattpolert pop, perfekt for Las Vegas og et voksent publikum.
Rekken av plater som Elvis laget det siste tiåret av sitt liv, bryter kraftig med det han presterte på 50-tallet. De beste utgivelsene besto av religiøse sanger eller pompøse tolkninger av hjerteskjærende ballader, men felles for mange av låtene var at de var hentet fra andre artisters repertoarer, noe som var skuffende for tilhengerne som forventet nytt og originalt materiale fra rockens største stjerne.
Unntakene var singler som "In The Ghetto", "Suspicious Minds" og "Burning Love", og album som "From Elvis In Memphis" og "Elvis Country". Dette var plater som viste at når Elvis Presley først var i form, var han fullstendig i en klasse for seg.
Stort comeback
Det store comebacket var et faktum i 1968. Et timelangt tv-show for det amerikanske selskapet NBC var en udiskutabel triumf, og det banet samtidig veien for Elvis tilbakekomst som sceneartist året etter. Han klarte det umulige; å reise seg fra Hollywoods kvikksand og gjenerobre rockens trone.
I ettertid er det lett å hevde at publikum var ukritiske, og at Elvis Presleys comeback var sterkt overvurdert. Stemmen hans var ikke den samme, og rocken var bare en liten del av et vidtspennende repertoar som slo det fast at Elvis nå var en underholdningsartist for hele familien. På toppen av dette kledte han seg i sirkuslignende kostymer som ville vært latterlige på en hvilken som helst annen artist.
Det er likevel slik vi bør huske ham: Som en triumferende sanger på toppen av sin karriere, vel vitende om at hele verdens publikum ligger for hans føtter. Han holdt sitt løfte fra 1953: "Jeg synger alle slag".
Elvis Presley døde av et knust hjerte 16. august 1977. Ingen overtok tronen.
ANBEFALTE PLATER:
SUNRISE
Dobbel samling med samtlige innspillinger Elvis gjorde for Sun Records i 1954-55. Den første CDen er pensum for enhver som vil vite noe som helst om rock'n'roll. Rått, energisk og spontant, og et primitivt lydbilde som bare er med på å forsterke magien i musikken.
ELVIS' GOLDEN RECORDS
Elvis Presley var først og fremst en singleartist, og derfor er det samleplatene som er mest representative for mannen og hans musikk. Plateserien "Golden Records" er et perfekt sted å begynne for de som bare er ute etter slagerparaden. Her har du millionselgerne fra 1956-57.
ELVIS' GOLD RECORDS - VOLUME 2
50-tallsrockens mest imponerende slagerparade fortsetter frem til 1959. Den originale LPen hadde bare ti kutt, men cd-versjonen har 20. (Denne bonusordningen gjelder for øvrig også for de andre tre CDene i serien, som alle har flere låter enn de originale LPene.)
ELVIS' GOLDEN RECORDS - VOLUME 3
Platen som torpederer de to teoriene om at Elvis døde i militæret, og at rocken lå på lit de parade i årene 1960-62, før Beatles kom. Du skal lete lenge etter en bedre slagerparade enn den som her presenteres, og som er hentet fra to år i en platekarriere som strakk seg over 23!
ELVIS' GOLD RECORDS - VOLUME 4
Det begynte å skorte på slagerne etter 1962, og derfor er dette en svakere samling enn de øvrige fire i serien. Platen er likevel essensiell fordi den dekker perioden frem til 1967. Rekkefølgen fra den originale LPen er heldigvis stokket om, og viktige bonuslåter er lagt til.
ELVIS' GOLD RECORDS - VOLUME 5
Den femte og siste delen av Elvis slagerparade ble ikke utgitt før sju år etter hans død. De ansvarlige klarte heller ikke å gjøre samlingen komplett, mange av hans største hits fra 70-tallet ble utelatt til fordel for lp-kutt, men man skal ikke klage over en cd uten dødpunkter.
THE KING OF ROCK'N'ROLL - THE COMPLETE 50'S MASTERS
Platekjøperen som vil ha et litt bredere bilde av artisten Elvis Presley, anbefales å investere i de tre CD-boksene som hver har fem CDer og en lekker bok, og som dekker hvert sitt tiår. Denne første boksen inneholder alt som Elvis leverte fra seg på 50-tallet. Enestående.
FROM NASHVILLE TO MEMPHIS - THE ESSENTIAL 60'S MASTERS I
60-tallet kunne ikke presenteres komplett i én cd-boks, derfor valgte RCA å utelate alle filmlåtene og de religiøse innspillingene fra den andre boksen. Heldigvis. Det vi sitter igjen med er det aller meste av slagerparaden, samt de suverene albumene Elvis laget på 60-tallet.
COMMAND PERFORMANCES - THE ESSENTIAL 60'S MASTERS II
Redningen for alle som ikke orker tanken på 27 soundtracks (fordelt på tolv CDer) men likevel vil ha de mange slagerne som ikke ble inkludert i 60-tallsboksen. Her finnes alle sammen (pluss noen håpløse greier, men det tåler du) fra 1960-69, fordelt på to CDer.
WALK A MILE IN MY SHOES - THE ESSENTIAL 70'S MASTERS
Det finnes nok snadder fra 70-tallet til å fylle en boks med fem CDer, men bare halvparten er tatt med her. To CDer er alle singlene (topp), to er studio highlights (hummer og kanari) og den femte er konsertopptak. Dette er likevel den beste samlingen når det gjelder 70-tallet.
PEACE IN THE VALLEY - THE COMPLETE GOSPEL RECORDINGS
Liten boks med tre CDer, hvor samtlige religiøse innspillinger fra 60- og 70-tallet blir presentert i et himmelsk lydbilde. Den tredje av CDene er bare for spesielt interesserte som vil høre blant annet uformelle opptak med dårlig lyd, men resten er så bra at selv en tviler kan se lyset.
ARTIST OF THE CENTURY
Boks med tre CDer, utgitt på tampen av 1999 for å markere at Elvis var århundrets artist. De 75 låtene var plukket ut av eksperter, medarbeidere, fanklubber og musikk-journalister, og utvalget er derfor det nærmeste man kommer et komplett bilde av Elvis platekarriere.
50 GREATEST HITS
Supermarkedsamlingen for de som ikke ser seg nødt til å ha mer enn de 50 absolutt mest kjente innspillingene til rockens mest berømte og betydningsfulle artist. Hvis man ikke har råd eller plass til mer, er dette en grei samling. Andre argumenter holder ikke.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon