«Byheksa hadde et ubeskrivelig forvridd og ufyselig kvinneansikt.» Ordene er hentet fra avisa Tidens Krav fredag 30. oktober 1981 og skal hjemsøke en hel generasjon de neste 40 årene.

Fortsatt finnes det tråder på Facebook hvor de som var barn på 80-tallet diskuterer det alle har lurt på: Hvem var egentlig «Byheksa»?

I reportasjen i Tidens Krav beskriver en anonym mann et påstått møte med «Byheksa» – eller «den grønnkledde» som hun også blir kalt. Han bruker sterke ord og er fortsatt tydelig opprørt når han møter journalisten over tre uker seinere.

Møtet skal ha skjedd utenfor en telefonkiosk i Kristiansund sentrum klokken tre på natten.

Hun kastet seg mot ham. Ansiktet var fryktinngytende. Lydene er enda verre. Redd for sitt eget liv la han på sprang.

– Det er akkurat dette han fortalte meg! Linda Heggem sitter med avisartiklene fra Tidens Krav foran seg.

Artikkelen har hun aldri sett før, men hun kjenner igjen detaljene i historien.

Dette er Rogers møte med «Byheksa». Hennes avdøde storebror. Han likte aldri å snakke om det. Men detaljene er de samme som i hans historie:

Kvinnen med det fordreide ansiktet som ventet utenfor telefonkiosken da han skulle ringe etter skyss seint den natt. Gurglelydene, de grønne klærne og redselen som fikk ham til å løpe for livet.

Men Linda husker også hva som skjedde etterpå. Det moren fortalte henne, men som Roger aldri fortalte journalisten.

Ut på heksejakt

En liten hær av unger i boblejakker gikk i klynge mellom rekkehusene i Brunsvika i Kristiansund. Urolige barneblikk og lys fra små glødepærer flakket gjennom skyggene. Pål Sundøy og gjengen hadde lest om heksa i avisa og var på patrulje.

De tøffeste ungene dristet seg ut i de minst skumle gatene etter høsten 1981.

Andre steder i byen ble det jaktet med luftgevær, og unger gravde fallgrop med spisse spyd pekende opp mot kveldshimmelen.

Alt for å fange den kappekledde trusselen som spredte frykt blant både barn og voksne.

I løpet av høsten kom det flere avisoppslag om «Byheksa». Også VG meldte at Kristiansunds innbyggere er «vettskremt».

Og folk var nettopp det.

De var livredde.

Nattevaktene på sykehjemmene gikk alltid to og to for å sjekke at bygget er lukket og låst.

På byens utesteder fikk dørvaktene beskjed om å skjerpe sikkerheten.

Det gikk rykter om at to personer er innlagt på sykehus med sjokkskader etter å ha sett heksa.

Politiet varsles

Observasjonene ble flere og mer og mer intense.

Politiet fikk telefoner fra bekymrede innbyggere som ville forsikre seg om at ordensmakten tok dette på alvor. Alt de fikk til svar var at politiet fulgte med.

Det var tydelig at politiet ikke trodde på hekser, og det ble antydet at det hele kunne være «en kvinne med dårlige tenner». Men folk ga seg ikke.

De så heksa på nye steder. Og på skolene tegnet barna «Byheksa» i kunst og håndverkstimene.

Så blir det plutselig stille.

Helt stille.

Hva skjedde egentlig den høsten i 1981? Og hvorfor stoppet det så brått?

Borte, men lever fortsatt

Tidlig i november stoppet avisskriveriene om «Byheksa». Snart snakket ikke de voksne så mye mer om faren som lurte med åpen mage.

Men ungene gjorde det.

Og de skal gjøre det i mange år.

Signe Sefland var tre år høsten 1981. Likevel husker hun fortsatt frykten og fascinasjonen. Hun husker hvordan de skremte hverandre i mange år etter at de voksne hadde mistet interessen for mysteriet.

– Pass deg så ikke «Byheksa» kommer og tar deg! Jeg har alltid lurt på hva dette egentlig var, sier Sefland.

Hun trodde lenge at det fantes to versjoner. En mystisk som ungene hørte, og en mer rasjonell som bare de voksne visste om.

Men så ble hun voksen selv, og den rasjonelle versjonen har hun aldri klart å finne.

Noen «vet»

I de lange Facebook-diskusjonene hvor Signe og andre deltar, slenges flere navn på «skyldige» ut. Noen kjenner også noen som kjenner noen som kjenner noen som møtte «Byheksa».

Men når NRK begynner å nøste i dette, skal både øyenvitner og mulig skyldige forsvinne like plutselig som heksa selv.

Alf Helge Fevåg har akkurat blitt konfrontert med et tips hvor han utpekes som «Byheksa». I 1981 var han 13 år. Å være ute seine kvelder og om natten var ikke innenfor det hans foreldre ville tillate – hevder han.

Han nekter.

Akkurat slik tre andre allerede har gjort. Alle menn og i dag plassert i høye stillinger som gjør at de ikke ønsker å stå frem med navn.

To navn står igjen

Det samme skjer med øyenvitnene. En etter en tilbakeviser de å ha møtt «Byheksa». Folk som kjenner noen som kjenner noen som kjenner dem, har tatt feil.

Både listen over skremte og listen over mulige hekser har krympet kraftig. Egentlig står det bare igjen ett navn på hver av listene:

Roger Heggem – mannen som sto frem anonymt i lokalavisa.

Og Gunnar Strøm – en mann flere på Facebook hevder var «Byheksa».

De kan begge være opprinnelsen til fenomenet.

Roger kan ha «skapt» henne ved å dikte opp et møte og slik skremt folk til å spinne videre på frykten.

Gunnar Strøm kan ha kledd seg ut og lurt Roger og alle andre. Men Roger er død, og det finnes 12 Gunnar Strøm. Ingen bor i Kristiansund.

Frykten som ikke ga seg

Linda Heggem legger ei hånd på brystet.

– Hjertet slår sånn når vi snakker om Roger.

Hun tar en pause og ser ned på avisartikkelen igjen. Det som ikke står der, er det som skjedde etter at han la på sprang.

Det fortalte ikke broren til avisen.

– Han kom løpende hjem til moren min. Da hun åpna døra, stormet han rett inn og hoppet opp i dobbeltsenga. Mamma var helt sjokkert. Håret hans sto rett opp. Han var likbleik og fordreid i ansiktet. Og han hyla og klamra seg fast mellom dem!

Før sola står opp må moren tilkalle lege for å få beroligende medisiner til sønnen.

– Han skalv i flere dager etter dette. Han klarte ikke gå på jobb den uka.

Ryktene gikk om at Roger hadde hatt et nervesammenbrudd i telefonkiosken den natten og at han innbilte seg synet av «Byheksa». Linda får ikke det til å stemme.

Kunne han ha fått i seg noe på jobb som fikk ham til å hallusinere? Linda vet ikke. Det er umulig å si.

– Tror du han kan ha diktet opp det som skjedde?

– Nei, er du gal! Han var jo helt forandret hele mannen. Hvis vi prøvde å spøke med det, ropte han at vi ikke måtte snakke om henne! Han hadde mareritt i mange år etterpå.

For broren Roger var møtet virkelig.

Heksa forsvinner

Det skal også ha vært en «greie» å kle seg ut før man dro ut på byen den tiden der. Flere av dem som ble mistenkt for å være «Byheksa», sier at de dreve med dette.

De dukket opp, viste seg raskt for så bare forsvinne igjen. Det hele var ment som en artig spøk og skulle sette i gang rykter og prat. Men enkelte ganger gikk det for langt.

Det finnes historier om folk ble så redde at de ladet skytevåpen for å jage den ukjente gjesten. Kan «Byheksa» ha vært en del av denne utkledningskulturen?

I så fall finnes det en mulig forklaring på hvorfor hun forsvant så plutselig.

For 6. november omtales «Byheksa» i Romsdalsposten. Det er siste gang avisene skriver om slike møter.

Og denne gangen er hendelsen ulik alle andre.

Byheksa blir voldelig

I saken beskyldes «Byheksa» for å ha «antastet» en «19 år gammel pike». Jenta hevder å ha blitt slått ned bakfra og mener det kan ha vært heksa. Plutselig har fenomenet gått fra å være en som skremmer folk, til å bli en som overfaller unge kvinner.

Kan dette ha skremt skremmeren fra å skremme mer?

Det kan være fristende å konkludere med at personen bak nå så at strikken var strukket for langt.

NRK har vært i kontakt med flere som var sentrale i det lokale politiet tidlig på 1980-tallet. Ingen av disse kan huske at det noen gang ble levert inn noen anmeldelse av «Byheksa». Verken fra 19-åringen eller fra andre.

Likevel kan en slik avissak ha endret folks syn på fenomenet.

Kanskje hadde alvoret ødelagt for spøken?

Mannen som ble utpekt som «Byheksa»

Folk på Facebook har i mange år hevdet å vite: Den skyldige er Gunnar Strøm. Navnet er uten tvil det som oftest trekkes frem når mysteriet diskuteres på nett.

På tidlig 1980-tallet var han en kjent figur i bybildet i Kristiansund. Det skjedde alltid noe rundt Gunnar Strøm.

Når gategjengen «Våga-rampen» forsvarte byen mot bønder fra omlandet, så sto han i front. Når festen tok av, var det Gunnar som løfta stemningen.

Han var alltid der, men så forsvant han plutselig helt.

– Jeg har nok ikke vært flink til å holde kontakten med hjembyen og kompisene der nei ...

Gunnar Strøm flytta, men ryktet ble igjen

Etter et søk i folkeregisteret, har vi til slutt funnet frem til riktig Gunnar Strøm. Gunnar bor på en helt annen kant av landet, han er 63 år og tømrer. Stemmen i telefonen er lun, hyggelig og med en avslepen kristiansundsdialekt med trønderklang. Han husker godt tiden i Kristiansund på begynnelsen av 1980.

– De yngste ropte «byheksa» etter meg. Var jeg på byen, så var det alltid noen som kom for å fortelle at de hadde avslørt meg. Folk hadde bestemt seg.

Folks mistanke var ikke ubegrunnet. Strøm var det han selv kaller «livat og fant på mye tull», og han avkreftet aldri ryktet når han ble konfrontert.

– Jeg svarte alltid med å si at de måtte passe seg så jeg ikke kom og tok dem. At de måtte passe seg når det ble mørkt.

– Men kan du med hånden på hjertet si at det ikke var du?

– Jeg har mest lyst til å si det, men hvis folket har dømt meg, så var det kanskje meg da. Men jeg husker det i alle fall ikke selv, og jeg har god husk.

Kan svaret ligge i hjernen?

Kan Gunnar Strøm ha glemt at han var «Byheksa»? Ulrik Fredrik Malt er psykiater og forsker innen psykologi. Han tror ikke det er noe man glemmer så lett.

– Når frykten begynner å sprer seg, så settes hjernen hos flere og flere i alarmberedskap. Den begynner å lete etter noe truende der ute.

Malt tror ryktet om dørvaktas historie om møte med «Byheksa» fikk en slik effekt.

Når hjernen ønsker å finne skumle skapninger i skyggen, så finner den gjerne det.

– Slik oppstår sansebedrag som tilsynelatende bekrefter at «heksa» virkelig finnes.

– Men om så mange trodde de så «Byheksa», så er rart at vi ikke finner dem i dag?

– Forskning viser at mange av de som tror på slike historier, i ettertid blir flaue. De benekter at de trodde på det eller rett og slett unngå å snakke om det.

Det er noe forlokkende med Malts teori. For det er de som var voksne på 1980-tallet som ikke husker heksa i dag. Mens de som var barn husker så altfor godt. De som var for små til å være flaue over å tro på hekser.

I over 40 år har de samme «barna» spurt; «Hvem var egentlig Byheksa?»

Fortsatt har ingen gitt dem svar.