Barna vinket farvel, men ante ikke at de var på vei til gasskammeret

En tretten år gammel gutt står på togstasjonen i dødsleiren Auschwitz. Han kan se lillesøstera stå i kaoset mellom brølende, tyske soldater og vettskremte kvinner og barn. Hun gråter. Tibor lovte sin mor å passe på Vera og spør kommandanten om han kan gå over i den køa hun står i. Kommandanten nikker.

Det Tibor ikke vet, er at flukten han og hans søster ble sendt ut på av sine foreldre i Bratislava tre år tidligere, snart skal få sin ende i Hitlers største utryddelsesleir sør i Polen.

Barneflyktninger fra Norge til Auschwitz

Ved Romsdalsfjorden ligger prestegården i den vesle bygda Nesjestranda like utenfor Molde. Et par år tidligere bestemmer soknepresten seg for å ta imot to jødebarn fra Tsjekkoslovakia. Aksel Kragset og kona Astrid vet at de nå utsetter seg selv og barna for livsfare. Nazistene har gitt beskjed om at det er dødsstraff for dem som hjelper jøder.

Alf-Richard Kragset er sju år og eneste sønn i huset. Han har en eldre og en yngre søster. Faren forteller at det kommer en gutt som skal bo sammen med dem fra et annet land. Søstera hans kommer et år senere.

– Jeg ble veldig glad og fikk plutselig en storebror da Tibor kom til oss. Han var fem år eldre enn meg og vi fisket i fjorden, var med på slåttearbeid og innhøsting på gården. Han gikk på skolen i bygda og lærte seg flytende norsk, sier Kragset.

I dag er han 85 år og går opp bakken til den store røde trebygningen mens regnet pøser ned en hustrig dag i oktober. Her er han født og her trødde han sine barnesko. Familien flyttet herfra for 70 år siden.

Tross en trygg og god barndom bærer han på en smertefull historie, som aldri slipper taket i ham. Gleden over å få en storebror skal bli kortvarig.

– La juletreet stå til vi kommer tilbake

Like før jul i 1942 raser krigen i Norge på tredje året. Tyske soldater dukker opp over alt med vakthold og hyppige husundersøkelser. På Nesjestranda har flere andre jøder også søkt tilflukt og mange i bygda tar store sjanser for skjule jødene Hitler har beordret skal utryddes. Barna på prestegården merker en stor uro blant de voksne, men aner ikke hva som venter.

I romjula i 1942 må Tibor og hans yngre søster pakke sakene sine i full fart og komme seg av gårde. Mens de står på trappa kommer Tibor med en bønn: – la juletreet i stua stå til vi kommer tilbake.

Noen snille personer vil hjelpe barneflyktningene trygt over til Sverige. Sjuåringen vinker farvel og tenker at Tibor og Vera snart er hjemme igjen. For Alf-Richard Kragset er de to søsknene allerede blitt en del av hverdagen og familien.

– Tibor kalte det huset vårt, båten vår og kyrne våre. Vi to hadde eget snekkerverksted i kjelleren. Tibor var veldig flink med hendene og vi bygde en blant annet en seilbåt sammen.

Barna på tretten og ti år har ikke hørt fra foreldrene siden de dro fra storbyen Bratislava tre år tidligere. 39 jødiske barn og unge kommer via Nansenhjelpen til Norge på sommerleir fra det sørlige Europa i 1939. Da lever nordmenn fortsatt i et fredelig land.

Vinket farvel på vei til gasskammeret

På et lasteplan i dødsleiren Auschwitz tar Tibor tar sin søsters hånd. De står stuet sammen med mange andre. Det er 3. mars i 1943. Søskenparet snur seg og vinker til Leo Eitinger og andre jøder, som søkte tilflukt i samme bygd ved fjord og fjell. Lastebilen humper av gårde bak doble piggtrådgjerder med gamle, unge og kvinner med småbarn på armen, som ikke aner at de skal møte døden noen få hundre meter lenger framme.

Det vet heller ikke den etter hvert kjente legen Leo Eitinger, som ble en av få jøder fra Norge som overleve tida i konsentrasjonsleiren. Etter krigens slutt skal det også bli unge Eitinger, som kommer tilbake til et krigsherjet Norge med et grufullt budskap til søskenparets norske familie. Den dagen glemmer Kragset aldri:

– Da freden kom i 1945 gledet vi oss til at Tibor og Vera skulle komme hjem fra Sverige. Mor og far trodde de var trygge der. Da vi fikk vite hva som hadde skjedd, fikk vi sjokk og hadde problemer med å tro på det som ble fortalt, sier Alf Richard Kragset.

Han gikk ofte ned på dampskipskaia og håpet på at Tibor og Vera skulle være med båten. At det ikke kunne stemme at de var drept. Hver gang gikk han gråtende hjem.

Sverre Kragset ble født etter at Tibor og Vera hadde reist. Men også han har vokst opp med tausheten og smerten over familiens store sorg over to søsken han aldri fikk møte. Nå har han skrevet boken «Krig og hverdag» om de to eneste barneflyktningene verken soknepresten eller Norge klarte å redde fra nazistene.

– Det verste å tenke er at det var en nordmann som tystet på barna under flukten til Sverige. Han er skyld i at Tibor og Vera ble satt i fengsel, sendt med fangeskip til Tyskland og videre med tog til dødsleiren Auschwitz, sier Sverre Kragset.

Et par måneder etter at de tok farvel med familien på prestegården, stopper toget med over tusen jøder fra hele Europa på endestasjonen i Auschwitz. Også en av de andre jødene, som lå i skjul på Nesjestranda, blir drept av nazibødlene den 3. mars i 1943.

Sverre Kragset tenner lys til minne om Tibor og Vera 78 år etter at de måtte rømme landet. Han vil at dagens unge skal vite hva som skjedde med søskenparet alene på flukt fremmed land. Dette må aldri skje igjen.

Han minnes også sin mor stå med ansiktet mot vinduet mens regnet pisket på ruta og tårene rant da Tibor og Veras skjebne en sjelden gang kom på tale.

– Mor klarte nesten aldri å snakke om de to. Vera var vever og skjør. Sju år gammel ble hun sendt av gårde av sin egen mor, som ikke klarte å beskytte henne. 10-åringen hang i skjørtene på mor, og mor var veldig glad i Vera.

Også Alf-Richard Kragset innrømmer at tapet av hans jødiske søsken vil prege ham så lenge han lever. Han reiste til Auschwitz for å se hvor hans unge venner ble drept.

– Det er et grufullt sted, men jeg fikk i alle fall se hvor min kjære bror endte flukten sammen med sin søster og millioner av andre uskyldige.