Alle på dette fiskeværet ble tvunget til å flytte

– Det var en trist dag. Det var som husene stod igjen og gråt, sier åtti år gamle Oddbjørn Pedersen.

Han vokste opp på fiskeværet på Romsdalskysten og husker godt at han hjalp onkelen og tanta med å bære senger, kopper og kar til havna. De var de siste fastboende som motvillig reiste fra hjemmet sitt, etter at stat og kommune tvang dem til fastlandet.

– Ingen vinket da båten gikk ut havna, da var det ingen igjen på øya.

Silda og folket forsvant

På det meste hadde fiskeværet ved Hustadvika over 600 innbyggere. Men da sildefisket tok slutt på 1950-tallet flyttet mange for å finne jobb. På fastlandet hadde de fleste lagt inn vann og toalett, men for øyboerne var forholdene fortsatt enkle.

– Vi samlet ferskvann fra takrennene og hadde utedo, minnes Pedersen.

Dermed hadde lokalpolitikerne valget: Skulle de bruke penger på å legge vannledning til øyene, eller tvinge øyfolket i land. I august 1968 kom beslutningen om å gjennomføre den største tvangsflyttingen i norsk etterkrigshistorie. Vedtaket var enstemmig med støtte fra fylkesmann og sentrale myndigheter. Dagens ordfører i Fræna mener saken var spesiell:

– Jeg tenker det er helt spesielt når så mange måtte dra. Det ville vært helt utenkelig i dag, sier Tove Henøen (Sp).

– Ble en vekker

– Tvangsflyttinga var ubegripelig for de fleste, sier Terje Thingvold.

Han har skrevet doktoravhandling om tvangsflyttinga fra Bjørnsund.

– Flere av dem som måtte reise kom aldri over det. Bitterheten satt i, sier han.

Fire år senere ble også fiskeværet Nyksund i Vesterålen fraflyttet med tvang. De knappe ett hundre beboerne ble flyttet, nærmest over natta, sier Thingvold.

– Det var som kaffekoppene stod igjen på bordet etter dem.

Han tror ikke tvangsflyttingene hadde vært mulig uten sentraliseringsbølgen som var sterk på 70-tallet. Han mener historiene fra Bjørnsund og Nyksund likevel ble en vekker for mange.

– Jeg tror mange, både politikere og folk flest ble klar over at dette hadde en pris. Det ble ikke like enkelt å rykke folk opp etter dette, sier Thingvold.

–Ikke mulig i dag

Stortingsrepresentant Karin Andersen (SV) husker godt tvangsflyttingen fra Bjørnsund og tror ikke dagens politikere kunne brukt denne typen tvang.

– Dette hadde nok ikke vært mulig i dag, så sant det ikke var av hensyn til liv og helse. Protestene hadde blitt for store, sier hun.

Hun mener det er lærdom å trekke i vår tids sentraliseringsdebatt.

– Kommunesammenslåing og grensejustering handler selvsagt ikke om å flytte folk fysisk. Men følelsen av tilhørighet har kanskje noen paralleller i dagens debatt.

Bjørnsunds to liv

I dag er Bjørnsund et ferieparadis for etterkommerne etter de som dro. Nymalte hus og velstelte hager preger husklyngene. For Oddbjørn Pedersen gjør det godt å se at det er lys i vinduene..

– Bjørnsund har to liv. Ett da folk bodde her fast og ett som feriested for etterkommerne.

Se også: