Foto Kjell Herning
Han forteller at det var først da han mistet jobben i Aftenposten, at han forsto at han hadde et alkoholproblem. Før det ville han ikke inrømme at han hadde et problem.
Hilste på gamle kollegaer
Jon Storaas var nylig tilbake og hilste på gamle kollegaer. Det er flere år siden han mistet jobben sin i Aftenposten og siden han har sett sine tidligere arbeidskamerater.
Nå er han tilbake for å hilse på arbeidskameratene, fra den gangen han jobbet på trykkeriet til Aftenposten.
Werner Larsen var kollegaen og kameraten til Jon Storaas gjennom nesten 20 år. Han forteller Jon om hvor vanskelig det var for både han og kameratene den gangen.
— Vi gikk på byen og leita etter deg. Kona hadde etterlyst deg, unga savna deg, så det var jo det som var de verste eksemplene ikke sant, når du går å leiter etter en kamerat som du veit er helt nede og som du ikke veit hvor er hen, men som skulle vært på jobb, forteller Larsen.
Måtte ned i søla
Jon forteller Werner om hvordan han har kommet seg på beina igjen, og at han i ettertid forstår hvordan de prøvde å hjelpe ham.
— For meg var det sånn at jeg måtte faktisk helt ned i søla for å reise meg igjen og sånn i ettertid så vet jeg at dere gjorde alt for å hjelpe meg. Men når man utvikler et alkoholproblem så er det ofte sånn at man synes alle mennesker rundt seg er noen tullinger. Man synes at man er den eneste som skjønner noe i denne verden selv om man innerst inne vet at man tar feil. Men det fortrenger man, sier Jon.
Werner Larsen, tidligere kollega og kamerat av Jon, sier de er flere som har lært av episoden til Jon.
Werner sier de er flere som har lært av episoden til Jon.
— For i ettertid når andre har fått et alkoholproblem så har vi dratt inn faglig ekspertise og ikke bare kameratskap, forteller han.
Hva skal en pårørende gjøre
Når vi etterpå er på et av Jons gamle skjenkesteder, spør vi hva han mener man skal gjøre når en venn eller et familiemedlem har et alkoholproblem.
Jon sier at det å helle ut ølen eller spriten er ting som ikke nytter. Han mener at man må sette seg ned med den det gjelder og ta utgangspunkt i han eller henne. Spør hva de tenker om situasjonen og hvordan de mener de kan komme seg ut av den.
Barna og behandling gjorde Jon rusfri
For Jon var det barna, sammen med ni måneder på Risby behandlings-senter, som fikk ham rusfri.
— Det var barna mine som var motivasjonsfaktoren der. Jeg hadde begynt å få kontakt med dem igjen og visste at de trengte meg i den situasjonen de var i. Det var min fremste motivasjon der og da, sier Jon.
I dag bor barna sammen med Jon og de har god kontakt.
Jon Storaas, her med et glass Cola light, sier han kan savne å drikke vin øg øl, men at han ikke savner rusen.
I morgen er mye viktigere
— Jeg løper ikke rundt og kjenner på den dårlige samvittigheten. Jeg har på en måte akseptert at det jeg har gjort det har jeg gjort, mens det jeg gjør i morgen er faktisk mye viktigere. Det er et fokus som har vært viktig for meg, forteller Jon.
Han sjenker opp mer Cola light i glasset og forteller at selv om han kan savne en iskald øl, eller et godt glass rødvin, så savner han ikke rusen.
— Rusen den har gjort så mye vondt for meg at den savner jeg ikke i det hele tatt, avslutter han.