Tiddelibom?!?!

Jeg hater snø! Her kommer en klagesang fra en hagedame med vårlengsel.

En historie med lykkelig slutt.

Jeg er klar! Jeg har funnet fram den lille spaden. Frøkatalogene er lest, hagesenteret besøkt og innkjøpene gjort. Løken var på plass i bakken for mange måneder siden. Krokus, snøklokker, tulipaner og små godsaker av mer ukjent kaliber ligger der – under en meter med tung, våt snø!

Jeg har ikke drivhus; jeg har ikke hatt lyst på det. Eller – jeg har hatt lyst, men har såpass med selvinnsikt at jeg forstår at det bare ville bli en stadig påminnelse om alt jeg ikke får gjort.

Dermed er jeg prisgitt at våren kommer av seg selv der ute. Jeg kan ikke skru på varmen og jukse det hele i gang.

Men det snør og det snør! Visst smelter det også, men jeg ser jo at det kommer raskere ned enn det renner bort. Nå har jeg måkt snø fra tak og veier i ukesvis. Jeg er lei! Ikke bare det; jeg blir tildels mannevond når jeg møter andre som sier at det er så «pent» med alt det hvite. Jeg vil ikke ha hvitt, jeg vil ha grønt! Jada, jeg vet alt om Norge og breddegrader og at det er naturlig med vinter. Men dette er for mye.

Alt for mye!

En dag da jeg var ekstra ulm og sur oppdaget jeg det – det var vår!

I den ytterste gangen! Der har nemlig mine georginerøtter overvintret sammen med sko og støvletter. Forklaringen er at det er det eneste rommet i huset som er kaldt nok og som kan holdes relativt mørkt gjennom vinteren.

På toppen av et skap har bøtta stått i hele vinter. Jeg var tidvis usikker på om det var en god løsning, men det har gått bra!

For der, innimellom de brune røttene og næringslagrene, kunne jeg nemlig plutselig se en bitteliten spire. Den var grønn!

De har klart seg og det blir vår i år også. Det blir georginer utpå sommeren i strålende hvitt, dypeste rødt og litt spraglende gult.

Snart er alt det hvite borte og det grønne vinner. Jeg vet det jo, men det er så godt å få det bekreftet – våren er på vei!

Nett-tv: Begynnerkurs i georginer