Forfatter Berit Hedemann
Foto: Javier Auris

Sent i livet, tidlig i karrieren

Etter at Berit Hedemann gikk av med pensjon skrev hun en roman om en kåt, aldrende kvinne. Så ringte teatersjefen.

Det er sjelden vare at en 71-åring debuterer.

Snart er det premiere på teaterstykket «Bjørnejegerskens bekjennelser», som inneholder setningen « ... og så luktet jeg på fingrene mine, de luktet pikk».

Spådom: Nokon kjem til å rødme.

Men i mørket, kanskje på tredje rad, der kommer hun som skrev de ordene til å glise. Litt flau, litt overveldet, fryktelig stolt.

En av de underlige tingene i livet, synes Berit Hedemann, er at det er for lite snakk om det kvinnelige begjæret. Og alt det kan stelle i stand.

Så til slutt skrev hun en bok, som snart har premiere på scenen, med noen av Norges fremste teaterfolk rundt seg.

Det er én av grunnene til at jeg vil fortelle historien om henne.

Den andre grunnen:

Hvis du kan kjenne på at tida går for fort, midtlivskrisa murrer, hvor ble det av drømmene i alt mylderet?

Da er dette en deilig tanke: Det er aldri for sent. Du kan stadig bli noe nytt, noe mer!

Det er ting å lære hos hun som har fått det til.

Ryddejobben

Hun er glad i ved, Berit Hedemann.

Plassere øksa perfekt midt i kubben så den kløyves. Gyve løs, bli øm i armene, svett på ryggen, det er en fantastisk måte å få ut sinne på, hennes favoritt.

Forfatter Berit Hedemann hugger ved

KVINNE FOR SIN ØKS. Her, en Fiskars kløyveøks med ekstra langt skaft.

Foto: Javier Auris

Rundt veggene på det rødmalte huset er det høye stabler, bygget etter størrelse og hvor det er best tørk. Da et gammelt tre måtte felles fordi det skygget for naboens tomt, fulgte mange timer med partering i kubber, opptenningsved og kvist.

Berit Hedemann kaster aldri noe.

Hun var min første sjef, da jeg som 20 år gammel praksisstudent kom til NRK. Den våren inviterte hun på jobbmøte med te og camembert akkurat her vi nå sitter, ved spisebordet i stua på Kjelsås, helt inntil skogen.

Jeg var ikke så god på stram fransk ost den gangen, men lot som ingenting.

Nå er det høst.

Vi snakker om dette med å aldri kaste ting. Var det derfor alle historiene som hadde samlet seg opp begynte å tyte ut, da hun egentlig var ferdig med arbeidslivet og bestemte seg for å bli forfatter?

Eller, tyte ut og tyte ut.

Ingenting ved dette forfatterskapet kom lettvint.

Oppdemmet trøkk

Første gangen hun prøvde å skrive en bok, var i 1970. Hun isolerte seg på familiehytta i Trysil-traktene hele vinteren, med to formål: Finne seg sjøl og skrive en roman.

– Begge deler gikk veldig dårlig, sier Berit Hedemann og ler.

– Jeg lærte at det med å finne meg sjøl alene var en dødfødt teknikk. For meg da. Men den vinteren slutta jeg å være mørkredd for resten av livet, og det var jo en god ting.

Hun kom tilbake til Oslo, studerte ved universitetet, fikk jobb i NRK. Var gift, fikk barn, ble skilt, ble sjef, hadde suksess, hadde kjærester, var singel.

Tidens elv renner fort og sakte. Og innimellom alt sammen hugg den iblant tak i henne, den der tanken, skulle ikke du egentlig skrive bok?

Kåre Johan Lund og Berit Hedemann i radiostudio

KLIPP, KLIPP. Det var lydbånd på rull som gjaldt den gang Radiodokumentaren ble etablert som egen redaksjon. Her tekniker Kåre Johan Lund og Berit Hedemann.

Foto: Tore Halden / NRK

Hun har jobbet mye med det å fortelle. I 1989 var hun med på å starte NRKs prestisjeprosjekt Radiodokumentaren. De høstet etter hvert mange priser ute i Europa. Men en del ting var vanskelig å få formidlet som dokumentar.

– Du er nødt til å gjøre noe med virkeligheten for å lage en god historie, og så er det mye som ikke kan fortelles, av etiske grunner. Det er en vidunderlig ting med å skrive fiksjon, at du slipper unna alle de problemene!

Romanforfatteren Berit Hedemann kroer seg ved tanken.

– Alle historiene har ligget og gjæret, det har bygd seg opp et trykk. Nå kan jeg fortelle, nå kan jeg finne på de tingene intervjuobjektene ikke sa, som de burde sagt.

Men det tok sin tid å få gjort det.

Det er sagt mye om vår tids rastløse scrolle-skadde hjerner, men det er ikke sikkert det var lettere å konsentrere seg eller disiplinere seg før, heller.

Berit Hedemann, født 1949, skjønte dette for lenge siden:

Det verste for den kreative produktiviteten er nettopp det så mange ønsker seg – frihet.

Strenge frister, obligatoriske fellesskap

I starten av radiodokumentar-prosjektet hadde gruppa frie tøyler, forteller hun. Oppgaven var å lage programmer som vant internasjonale priser, samt undervise innad i NRK. Budsjetter og tid var ikke noe problem.

– Og jeg har aldri følt meg så ubrukelig!

Det som skjer, når ingen andre krever at ting skal bli ferdige, er at du sjøl er den eneste årsaken til at noe ikke blir genialt. Hun stirret i veggen, ble handlingslammet.

Da hun etter hvert selv ble sjef, var det første hun gjorde å lage strenge rammer. Hun hadde sjøl kjent det: Mennesker trenger frister. Og andre mennesker.

Kari Hesthamar er prisbelønnet dokumentarist, forfatter og gründer. Hun driver i dag produksjonsselskapet Svarttrost, men jobbet i mange år under Hedemann i NRK.

– Hun lagde en fantastisk delekultur som har forma meg. Det har satt en standard for hva jeg ønsker meg, hva jeg vil få til i livet, sier Hesthamar.

Det var helt nytt sammenlignet med alle arbeidsplasser hun hadde hatt tidligere.

– Hun klarte å finne et system som gjør at alle raskt blir bedre! Det var slik: Du må dele med meg, jeg må dele med deg – og det er ikke farlig å gjøre feil. Vi var hverandres konsulenter, og hadde obligatorisk evaluering, forteller hun.

Pirx Europa 2004: Kari Hesthamar og Birger Amundsen

2004: Kari Hesthamar og Birger Amundsen vant Prix Europa, her under utdelingen i Berlin. Radiodokumentarene het «Den brune pakken» (Hesthamar) og «Jævelens verk» (Amundsen).

Gyrid Listuen og Berit Hedemann på Prix Europa 1998

1998: Gyrid Listuen (t.v.) og Berit Hedemann vant Prix Europa for sine radiodokumentarer «En surrebukk på stjernehimmelen» (Listuen) og «Hva nå, lille kvinne?» (Hedemann). Alle radiodokumentarene kan fortsatt lyttes til i NRKs radioapp.

– Det var interessant å se hvordan det kom inn uerfarne folk – talentfulle, for all del – men på grunn av denne strukturen hun lagde, kunne de vinne Prix Europa (EM i radio, red.anm.) med sitt første program, sier Kari Hesthamar.

Berit Hedemann underviser fortsatt iblant, journalister fra Midtøsten i Jordan, eller i Aftenposten, Dagens Næringsliv, Den norske filmskolen på Lillehammer. Hun har gitt navn til en egen metode, Hedemann-metoden. Det handler om å analysere og dele erfaringer på en konstruktiv måte i redaksjonsarbeid.

Kåre Johan Luns får tapperhetschampagne av Berit Hedemann, Ragna Nordenborg klapper

TAPPERHETSCHAMPAGNE: Et av grepene Berit Hedemann innførte som sjef – boblende vin for ekstraordinær innsats. Her tildeles den tekniker Kåre Johan Lund.

Men på et tidspunkt sa Berit Hedemann nei takk til mer heder og radio. Hun søkte AFP, denne statlige ordningen for å tre ut av yrkeslivet etter fylte 62 år.

Drømmen som havarerte i den kalde vinterhytta i 1970, ble tatt opp til tining i dagslys.

Personlig pisk

Først leide hun kontorplass i et skrivefellesskap på Grünerløkka. Hun skulle ha teen i termokopp, lære seg navnene på de forskjellige parkene kreative folk henger i. Nu, jävlar!

– Nei, nei. Jeg sa opp den plassen etter et år. Det beste med å bli pensjonist var jo at jeg ikke trengte å dra noe sted lenger, sier Berit Hedemann.

Å komme seg over gangen til kontoret på loftet holdt lenge.

Men for å få gjort noe, måtte det igjen lages et regime – akkurat som i gamlejobben.

– Jeg må ha dårlig samvittighet og deadline for å gidde å gjøre noe. Og så er skriving en veldig ensom jobb. De dagene jeg har satt av til å skrive, er pisken den eneste jeg har kontakt med.

Pisken?

Vi snakker om en slags arbeidsleder. En streng sms-basert sjef; tittelen de fant på er personlig pisk. Hun som har jobben er en venninne av Hedemanns døtre.

Hver uke avtaler de skrivetider, og så tikker meldingene inn når avtalt klokkeslett nærmer seg. Systemet fokuserer på straff framfor belønning. (Belønningen er jo å få skrevet.)

Boten for å ikke jobbe er hundre kroner. Hver gang. To og en halv roman senere, er det blitt mange tusenlapper.

– Det hadde jo vært mye billigere uten pisk, og jeg har prøvd, men da føles det hele meningsløst. Det er ingen i hele verden som interesserer seg for om jeg skriver eller ei. Bortsett fra altså pisken.

Berit HEdemanns bøker

Si hva du vil om pisk, men det virker. 65 år gammel debuterte hun endelig som forfatter, til gode anmeldelser. Romanen «All min forakt» handler om et håpløst kjærlighetsforhold basert på bedrag.

Fire år senere kom «Bjørnejegerskens bekjennelser», til enda mer begeistring. Og så ringte det en teatersjef, og lurte på om hun kunne skrive den om for scenen?

– Jeg glemte at jeg egentlig ikke liker teater så veldig godt, for jeg blir så varm på bena og rastløs i kroppen av å sitte der. Jeg ble bare så innmari stolt. Ibsen, Strindberg og … Hedemann, liksom! Jeg sa ja på flekken, sier hun.

Først etterpå kom panikken: Nå kom hun til å miste kontroll over denne historien.

Motivasjonen for det hele

Iblant kommer venner på et glass champagne midt på blanke formiddagen. Bare fordi.

Andre folk i nær krets må følges opp gjennom sykdom og legebesøk, det blir mer sånt i gjengen etter 70, det er ikke til å komme unna. Hun har to voksne døtre som bor i Oslo. Det er fast overnattingsbesøk av barnebarnet (nå 2.-klassing) en gang i uka, og et helt nytt barnebarn å bli kjent med.

Skal Berit Hedemann stadig bruke av kreftene sine på å få formidlet noe til verden nå, skal det være skikkelig viktig, tenker hun stadig vekk.

Men så er det iblant skikkelig viktig, da. Som å fortelle oss, folket, om hun som faktisk var tidenes første forfatter:

Enheduanna

ENHEDUANNA. Den første dikteren i historien vi kjenner ved navn, som skrev med kileskrift i leirtavler for nær 4300 år siden.

Foto: Wiki Commons

Yppersteprestinnen Enheduanna fra oldtidsbyen Ur i Mesopotamia. Hun hadde makt, hun skrev hymner til bruk i tempelet, hun var historiens første poet som skrev i førsteperson (altså, hun brukte «jeg»).

Og hun diktet drøye tekster om å begjære unge menn – for over 4000 år siden.

Berit Hedemann kjente seg igjen.

Og ble irritert på menneskeheten som har husket Homer, men latt denne dikteren bli glemt. Konsekvensene har vært store, mener hun.

– Det er underfortalt hvor sterk lyst kvinner har på sex. I litteraturen, i kunsthistorien, i all offentlig samtale egentlig, sier hun.

Berit Hedemann leser bok på soverommet

PÅ NATTBORDET. Hver 1. januar er den gamle kofferten ved senga ryddet og tom. Så hoper det seg opp, året igjennom, ender gjerne med over 60 bøker i tårn. I flere år har hun drømt om telefon fra Dagens Næringslivs «På nattbordet»-spalte. – Jo, nå skal dere høre ...! skulle hun svart.

Foto: Javier Auris / NRK

Fra Enheduanna til Skam

Hovedpersonen i «Bjørnejegerskens bekjennelser» gjør sitt for å rette opp at Enheduanna er gjemt og glemt. Hun filosoferer over diktene hennes så ofte hun kan.

Hadde disse tekstene beholdt plassen i den litterære kanon opp igjennom årtusenene, hadde kanskje kulturen og kvinnelivet sett annerledes ut? Tanken har slått Berit Hedemann.

– Jeg så på Skam. Og ble sittende og tenke på at fortsatt er mye er likt som i min ungdom. Det at hun Vilde var så lysten, ville ligge med flere, gjorde at hun fikk null status. Men Noora – hun hadde status. Hun var hard to get. Det er trist at en jente risikerer å ikke bli respektert, hvis hun sier 'jeg vil ha deg'.

Hun tilhører generasjonen kjent som «68-erne». Fra studentopprør i Frankrike og internasjonale protester, kom radikal motkultur også til norske universiteter.

– Det var p-pille-revolusjon og seksuell frigjøring. Idealet var at vi både kunne og skulle ligge med hvem vi ville.

Men moralen inni sa noe annet. De unge kvinnene var oppdratt på 50-tallet, til dydig å spare seg til én. Ellers kunne de bli gravid med feil mann. Og det ble aldri helt stuerent med kvinnens begjær.

– Disse to veldig forskjellige budskapene – vent på den rette, kontra ligg rundt med alle – det førte til mye vanskelig. Som at sjalusi ikke skulle eksistere. Men det gjorde den selvfølgelig.

Hun tilhører en generasjon som normaliserte ekteskapsbrudd, hun er selv en av dem som ble skilt.

– Mange unger født av min generasjon fikk en litt kaotisk oppvekst, mener Hedemann.

– Det fulgte jo ingen ny moral med den p-pillen. Arbeidsledige filosofer, kan dere ikke vennligst komme opp med en ny seksualmoral? Som tar høyde for at prevensjon finnes, at vi vil ha likestilling, og at det skal være bra for barna?

Disse tankene baler også hovedpersonen i «Bjørnejegerskens bekjennelser» med.

Det forbudte begjæret

Karakteren Birgit Bergermoen har gått av med pensjon og flytta til en avkrok i Trysil-området. Hun gransker livet sitt, særlig forholdet til menn. Hun er bitter, rasende, morsom.

Hun nærmer seg 70 og tenker på sex. Teatersjef Thorleif Linhave Bamle ved Teateret Innlandet kaller fortellingen en drøm å komme over.

Teatersjef Thorleif Linhave Bamle ved Teateret Innlandet

BEGEISTRET SJEF. I høst sender Thorleif Linhave Bamle «Bjørnejegersken» på turné til grendahus og kulturscener i hele Innlandet. Etterpå skal stykket til Den Nationale Scene i Bergen.

– Hun står i en spagat mellom samfunnets forventninger til kvinnerollen og sitt indre begjær. En kvinne som tar et oppgjør med seg selv, uten å ta hensyn til en mann. Det er en sjeldenhet i dramatikken, sier teatersjefen.

Kjersti Elvik er skuespilleren som potensielt skal få folk til å rødme. Hun øver for tida på å være like konkret som Birgit Bergermoen når hun snakker om kropp og kjønn.

– Vi har ledd mye. Det er kleint, det er komisk. Å stå i et lite scenerom og lukte på fingrene sine og si dette ordet som begynner på p ... Nå er det ganske mye folk rundt meg her, men ja, du skjønner hva jeg mener.

Kjersti Elvik triller sykkelen sin på gata i Hamar og snakker med meg i mobilen samtidig.

Hun tenkte umiddelbart «denne jobben vil jeg ha» da hun leste Hedemanns roman, og ramser opp hva hun tente på.

– Å ha valgt kjærligheten til menn framfor barnet sitt, dét kan provosere. Og mangelen på kjærlighet til seg selv som menneske, den ser jeg i veldig mange damer. Og kvinnens kamp for å ha en like selvfølgelig plass som mannen i denne verden, sier skuespilleren.

Hun er ikke like pessimistisk som Hedemann når det kommer til den seksuelle likestillinga i dag. Men det er komplisert, alt dette, og det hjelper å slippe til noen nye perspektiver.

Kjersti Elvik

BJØRNEPELS. Kjersti Elvik spiller Birgit Bergermoen, en pensjonert byråkrat som emigrerer til et øde hus ved elva. Her finner hun blant annet bjørnepelsen etter forfedrene.

Foto: Atle Auran

Kjersti Elvik har i 23 år spilt Ibsen, Shakespeare, veldig mange store mannlige dramatikere. Hun opplever denne teksten som «nybrottsarbeid» innen norsk dramatikk.

Berit Hedemann sitter mange mil lenger sør og kan fortsatt kjenne på ubehaget over å ha overlatt boka til en ukjent skjebne i Teateret.

– Jeg tok bort fire femtedeler. Og nå kutter de mer.

Hva er det viktigste for deg at blir stående?

– Det er den konflikten, mellom å være en god mor og samtidig være seg selv og ha dette begjæret.

De siste årene, etter #metoo og alle historiene om mannlig maktmisbruk og seksuell trakassering, har hun kjent på en uro: Hvor blir det av den stygge kvinnelige seksualiteten? Den hensynsløse jakten på egen tilfredsstillelse, de dårlige valgene også kvinner tar på grunn av ustyrlig begjær.

Der ligger det fortsatt mye ufortalt, mener Berit Hedemann.

Berit Hedemann plukker epler

EVA, EPLET, HAGEN. Det er en eldgammel skjevhet i kulturen, dette med hvem som får lov til å begjære og hvem som skal by seg frem, mener Berit Hedemann.

Fornemmelsen for slutten

Det er en metafor, men det er også en helt konkret ting i hennes liv: Hendene blir bare ikke helt rene. Hun vasker og skrubber, det gjør vi jo alle mer enn før, men det er skitt under neglene som nekter å forsvinne.

Plukking av sopp, arbeidet i hagen, den evinnelige veden. Forklaringene er mange. Men så er dette også hennes viktigste bilde på livet sjøl, som hun gjerne vil få delt:

– Vi kommer ikke gjennom dette livet med rene hender, ingen av oss. Og det må vi tilgi oss sjøl for, hvis vi stort sett har gjort vårt beste. Men det er ikke alltid like lett.

Bevisstheten om at det ikke er evigheter eller tiår igjen, har liksom sivet inn i omgangskretsen den siste tida. Hun kjenner noen som ringer rundt, skværer opp.

Kjenner du på tidsnød?

– Jeg føler på tidsnød, men jeg synes også det er en rar ting å registrere ... at det på en måte er blitt litt stillere her inne, sier Berit Hedemann og legger hånda på brystet.

– Jeg prøver å skrive en bok nå som skal ha en lykkelig slutt. To bøker med dårlig slutt, det får holde. Boka heter «Bare bra», tittelen skal være det.

Hun tapper fingrene med de ikke helt hvite negletippene i bordet.

– Jeg har skrevet den lykkelige slutten. Men det før der … det er tungt.

Snart skal det tikke inn en melding fra pisken «Er du klar? Har du satt deg?».

Og så er det på’n igjen.

Hei!

Har du noe å si om denne saken? Send gjerne en mail! Det samme gjelder om du har andre gode tips :) Folk jeg har skrevet om tidligere, er blant annet Naomi og Edvin som møttes på Tinder og lagde film om forholdet. Og så var det meget gøy å prate skuespillerteknikk med eks-fotballstjerna og nå skuespiller John Carew.