Plundrete puling

Det var i sommerferien at en av Norges mange bokelskere satt og koste seg med en roman. Sommeren er til for å lese, og denne gangen hadde akkurat denne leseren valgt «Søsterklokkene» av Lars Mytting.

En roman hun syntes var helt strålende ...

... inntil det dukket opp en spesifikk sekvens. En scene som akkurat denne leseren stusset sånn over at hun like godt la den ut på Twitter – i tillegg til hva man nesten må kalle en appell til all verdens forfattere: Å kutte ut detaljerte sexskildringer.

Marte Munkeli likte åpenbart ikke Lars Myttings skildring av et samleie på 1800-tallet. Men ikke bare dét: Hun hadde til gode å lese en bra sexscene i en bok overhodet. I diskusjonen som fulgte, viste det seg at flere var enige med henne. «Har vi egentlig noen gode beskrivelser i noe litteratur?» var det en som skrev. «Jeg klarer ikke å komme på nå at jeg har lest noe og tenkt «det der var faktisk godt skrevet.»»

Det er tydeligvis ikke enkelt å skrive om det mest intime vi gjør. Men burde forfattere virkelig slutte å prøve?

– Hoisann, sier Marte Munkeli (hun hadde ikke trodd at tweeten hennes skulle føre til en telefon fra NRK).

Likevel har hun en interessant forklaring på hvorfor hun mener det hun mener.

– Jeg synes ofte at språket i en bok endrer seg når det kommer til sexen. Det flyter veldig godt ellers, men så kommer disse skildringene – og da blir rytmen og ordene ofte så ... rare. Det er som om de er skrevet annerledes enn resten av boka. Hvorfor blir det sånn?

– Du vet at jeg må spørre Lars Mytting om hva han tenker om dette?

– Å nei! hyler hun nærmest. – Må du det? Jeg elsket jo boka. Det var bare akkurat den lille scenen der ...

Ta det med ro, Marte. Lars Mytting hadde ikke anledning til å snakke, for han var på jakt. Kanskje like greit.

Men en annen forfatter leste tweeten og tok debatten videre på sin facebook-side. Maria Kjos Fonn («Kinderwhore» og «Heroin chic») var nemlig dypt uenig: «Skal man skygge unna noe av det mest kraftfulle i livet, mens alt annet kan beskrives i detalj?» skrev hun. Og satte dermed i gang et ras av en diskusjon.

En god forfatter kan skrive om alt

– Jeg forstår faktisk ikke hvorfor det skal være vanskeligere å skrive om sex enn om andre ting.

Maria Kjos Fonn sitter med en kaffekopp foran seg, og har allerede fått kafégjestene ved nabobordet til å spisse ørene. Og hvorfor gjør de det? Jo, fordi sex fortsatt er privat. Utrolig nok, og takk og lov egentlig. Er det derfor det kan være kinkig å skildre?

– Ja, det er intimt, sier Kjos Fonn. – Men det er jo det indre livet til en romankarakter også. Derfor mener jeg selvfølgelig at det går an å skrive vakkert om sex!

Ikke for dét: Hun har selv lest en del kleine scener i norsk samtidslitteratur.

– Min teori er at noen forfattere blir hemmet på en eller annen måte. Kanskje de er redde for at det de skriver skal gi assosiasjoner til slett pornografi. Men av og til tror jeg det dreier seg om leserens bluferdighet også.

Da Kjos Fonn var i tenårene, leste hun alt hun kom over av erotisk litteratur. Dette har ført til at hun har «en viss luguber oversikt». Da hun skrev sin forrige roman, «Heroin chic», fant hun det for første gang nødvendig å skrive såkalte kjærlighetsscener selv. Hun syntes det var gøy. Men mest av alt: Viktig for historien.

– I den boka går jeg så dypt inn i det konkrete og skitne. Det er rus, spiseforstyrrelse, fornedrelse og overskridelse. Da hadde det blitt rart å utelate det seksuelle.

“Kroppen min beveget seg av seg selv, sank og steg mot hodet hans, fra den lå flat og skalv i overgivelse til den nesten skjøt opp i bro, jeg grep tak i hodet hans for å ha noe å holde fast i, dyttet det mot meg og meg mot ham, som om han kunne komme nærmere, inn i meg, at jeg kunne åpne og sluke ham helt.” (Maria Kjos Fonn / «Heroin chic»)

– Men, fortsetter Kjos Fonn, – det er noe annet om man skriver om sex bare for å gjøre det; da blir det spekulativt.

Hun er antakelig inne på noe: At stil, stemning og handling er avgjørende for valget om å skildre sex overhodet.

– Ja. Og hemmeligheten er å gjøre det bra.

Men hvordan gjør man det?

Forfatter Jan Kjærstad vet det ikke.

– Det er umulig å skrive om sex, påstår han faktisk. – Og det er fordi alle har ulik smak. Det er ingenting vi tenker mer på, men har så forskjellige meninger om. Så jo mer konkret man skriver, desto verre kan det gå.

Kjærstad engasjerte seg i diskusjonen på facebook-siden til Maria Kjos Fonn, hvor han blant annet trakk frem at man i puberteten tenner på nesten alt som smaker av sex i litteratur. Ja, man snoker gjerne i foreldrenes bokhyller på jakt etter noe snacks. Voksne derimot – de er noen harde nøtter (eller kanskje det er nettopp dét de ikke er, høhø).

Likevel har Jan Kjærstad prøvd seg. Han skriver da hva han kaller «metaforisk» om sex. I hans roman «Forføreren», treffer vi karakteren Jonas Wergeland som er utstyrt med en «magisk penis». Dette innebærer at når han stikker den inn i en talentfull kvinne, blir han smittet av talentet hennes. Ligger han for eksempel med noen som er veldig musikalsk, blir han det plutselig selv også.

Vel.

I 1998 ga forfatterkollega Vetle Lid Larssen ut boka «Anti-sex». Her angrep han det mente var «et evindelig sex-mas» fra alle kanter – særlig i media og reklame, men også i litteratur. Han påsto blant annet at hver eneste norske samtidsroman inneholder elendige sexscener.

Miseren skulle likevel feires med en gigantisk lanseringsfest; Lid Larssen leide like godt Universitetets aula i Oslo. Og så inviterte han sine gjester, blant dem Jan Kjærstad. Som tok på seg dressen og kom.

– Aulaen var stappfull med 600 publikummere, forteller Kjærstad. – 550 av dem var kvinner. De flotteste damene i byen.

Men Lid Larssen hadde en lumsk plan: Høytlesning av sexscener fra norsk samtidslitteratur. Det var derfor han hadde invitert Jan Kjærstad. Og så stilte han seg opp på podiet og resiterte – fullstendig ut av kontekst:

“Allerede da penisen hans kom i kontakt med skjeden hennes og gled inn, hadde han en følelse av en kjemisk forandring i kroppen; han ble fylt med energi, løftet opp på et annet plan, som ved et hydraulisk system skapt av friksjonen mellom penisen og skjeden. (...) og slik oppfattet han også noe av potensialet i sin penis; ved hjelp av denne kunne han bryte tankenes fastlåste sirkler og springe over på en tangent som førte inn i noe helt annet.” (Jan Kjærstad / «Forføreren»)

Reaksjonen lot ikke vente på seg: Hele salen gapskrattet. Særlig de flotte kvinnene; de slo seg på lårene og hylte av latter.

– Det er noe av det flaueste jeg har vært med på, sier Jan Kjærstad.

Vetle Lid Larssen derimot, husker det hele som en særdeles festlig seanse.

– Ja, ja, ja, Kjærstad satt på første rad til og med! Men han var i godt selskap.

Flere norske samtidsforfattere ble utsatt for samme behandling den kvelden. Og Lid Larssen mener fortsatt at gode sexskildringer er en mangelvare.

– Det er veldig vanskelig å skrive om fordi det er så subjektivt. Selv gjør jeg det aldri.

– Men i debutromanen din, «2» – jeg mener å huske at det var en ganske spesiell sexscene der, med noe bløtkaker og krem og sånn..?

– Eheheh.

Stotrer Vetle Lid Larssen. Før han innrømmer:

– Jo. Det stemmer. Det er den ene gangen jeg har skrevet om det.

Og så føyer han – ganske passende – til:

– Egentlig burde jeg jo vært med i «Anti-sex» selv ...

Ja, nå skal Lid Larssen få smake sin egen medisin. Her kan dere lese om hvordan hovedpersonen Villiam omsider mister jomfrudommen på spektakulært vis – inne i et kjølerom på en kafé:

“Hun stønnet, og jeg dyttet bananbiter, jordbær og sjokolade inn i munnen hennes og i ørene, og jeg gned henne inn med bløtkake, jeg gned henne inn overalt, jeg gned henne inn til den hvite kjøttfulle kroppen var søt og glatt og full av krem og midt i lyste brystvortene som brune egg. (...) Så snudde jeg henne rundt og presset henne opp mot den kalde murveggen. På den måten ble jeg mann.” (Vetle Lid Larssen / «2»)

Japansk jalla

Det er noe med å ta sexscener ut av sammenheng. Får man ikke med seg helheten, vil nok de fleste skildringer virke platte og flaue. Men noen ganger går det åt skogen uansett.

For én ting er litteratur skrevet i den hensikt å gjøre leseren kåt – for eksempel «Fifty Shades»-trilogien. Men hva med såkalt «intellektuell» litteratur?

Det britiske tidsskriftet Literary Review har siden 1993 stått for utdelingen av Bad Sex in Fiction Award – en pris som «hedrer» årets mest forferdelige sexskildring i en ellers god roman. Nå skal det sies at seremonien utgikk i 2020 fordi juryen mente at folk – med god og pandemisk grunn – hadde nok å stri med allerede.

Men tidligere har en suksessfull japaner vært nominert flere ganger: Haruki Murakami er oversatt til over 50 språk, har solgt millioner av bøker og fått så mange utmerkelser at han umulig kan ha plass til alle på peishylla si.

Det er bare det at han ikke er så flink til å skrive om sex. Det knulles og tafses, gjerne uten noen særskilt grunn. Googler man «Murakami + sex», dukker det opp forum på forum med skuffede lesere verden over. Som denne:

Senest i 2018 var Murakami nominert til Bad Sex in Fiction Award for følgende sekvens:

“Utløsningen min var voldsom, igjen og igjen kom jeg. Sæden sprutet inn i henne og rant ut igjen i strie strømmer så lakenet ble gjennomvått. Jeg fikk det ikke til å stoppe. Så heftig var det at jeg begynte å frykte at jeg skulle tømmes helt. Og hele tiden sov Yuzu, uten en lyd, uten at pusten endret seg. Men skjeden hennes hadde trukket seg sammen rundt meg, og ville ikke gi slipp. Som om den hadde en egen vilje, klemte den hardt rundt meg og ville vri all sæd ut av meg.” (Haruki Murakami / «Drapet på kommandanten»)

– Huff, sukker den ene av bokas norske oversettere, Ika Kaminka (Yngve Johan Larsen er den andre). – Det var så mye pupper og sædspruting der at noen ganger tenkte jeg bare herregud.

Hun forstår ikke hva som har skjedd med den ellers så dyktige forfatteren gjennom årenes løp.

– Tidlig på 1980-tallet var han nemlig veldig god. Sexscenene var skildret innenfra, de var taktile og vakre. Men nå er det stort sett kliniske og grove beskrivelser, sett med en manns blikk.

De kan forresten være vanskelig å oversette også. Hvor mange norske ord har man for eksempel for «pupp»? Uansett kan ingen gi Kaminka skylden for at Murakami har tapt seg – på sexfronten altså.

Men hvorfor er det så dårlig?

Oppskriften på å gjøre det bedre

– Haha! sier Maria Kjos Fonn når hun får se Murakami-sitatet. – Det er det surrealistiske med sæden som renner i voldelige strømmer – som ikke er surrealistisk nok. Det blir bare merkelig. Men også hvordan vaginaen til den sovende kvinnen blir et dyr med sin egen vilje.

Så hva skal en stakkars forfatter gjøre for å bli god, da?

– Jeg tror det viktigste er å tørre, mener Kjos Fonn. – Prøv å skriv om sex som du skriver om alt mulig annet! Vær forsiktig med metaforer og ta deg eventuelt et glass vin for å slippe deg litt løs, hehe.

For noen forfattere holder det ikke med et glass vin.

Anne B. Ragde gikk drastisk til verks for å beherske sexskildringer: På 1990-tallet skrev hun erotiske noveller for Cupido, Aktuell rapport og Vi Menn.

– Jeg gjorde det for å forstå hvordan jeg ikke skal skrive om sex. Kjenne igjen alle klisjeene; hva kjønnsorganene kalles, bevegelsene, metaforene. Det var veldig lærerikt!

Siden hun allerede var en etablert krimforfatter, samt hadde en sønn i tenårene, valgte hun å skrive under pseudonym – gjerne med fornavnet Edgar (Ragde baklengs). Plottet var ofte det samme som i enhver tysk b-pornofilm: Ung, muskuløs rørlegger dukker opp for å skifte pakning hjemme hos moden kvinne i morgenkåpe – og så går det som det går. På flere måter, kan man si.

– Hva er det som gjør dette dårlig?

– Alt står der, og ingenting er overlatt til fantasien. Men i god litteratur må man huske at leseren skal se for seg dette, tolke det og bli berørt av det. Og så handler det jo om rammene rundt. Intensjonen med det erotiske bør være godt begrunnet.

I Ragdes roman «Nattønsket» treffer vi en kvinne som er redd for kjærlighet. Derfor holder hun partnere på avstand ved å ha så mange seksuelle relasjoner som mulig. Disse skildringene har da en funksjon, mener Ragde.

“Og så var han der. Sprutet brennende og pumpende i henne, hun kom samtidig. Og i etterkrampene slo det henne at en orgasme var en svær sorg, en ufrivillig oppgivelse av all kontroll, med den totalte trygghet om at denne sorgen kom til å havne i søppelkassen om noen ikke brydde seg; hun begynte å grine.” (Anne B. Ragde / «Nattønsket»)

Hun avslører lett forfattere som ikke får det til.

– Det er akkurat som om noen tar på seg tversoversløyfe før de setter seg til for å skrive om sex. Det går jo bare ikke. Når du skriver slike scener, må du skrive som vanlig. Du må slutte å være bekymret for pornografi og å tenke på hva familien din vil si.

(Det er faktisk Ragdes sønn som leser manusene hennes før hun sender dem til forlaget.)

Vil vi egentlig lese om sex?

I 2016 ble det gitt ut en ganske fiffig bok som het «The Bestseller Code». Her undersøker forskerne Jodie Archer og Matthew Jockers tusenvis av de mest solgte bøkene de siste årene. Målet var å finne ut hva som gjør bøker til bestselgere, og om de hadde noen fellestrekk.

Det viste seg at sex var omtrent fraværende som vesentlig tema.

Da blir det lett å tenke at det fins flere lesere som Marte Munkeli; lesere som ikke har behov for beskrivelser av hva andre mennesker gjør med hverandre når de er nakne. Lesere som bare vil kose seg med en bok.

Likevel: Litteratur er jo livet. Da skal vel alt med? Død og forråtnelse, vold og sorg og sinne og gru. Men også det gode. Glede. Kjærlighet. Alle tingene som gjør det interessant å være til. For ikke å snakke om hovedgrunnen til at de aller fleste av oss faktisk er til: Begjær. At noen har hatt sex. Det er ikke sikkert at det var god sex. Men skal man utelate det i litteraturen?

Nei. Kjære norske forfattere: Aldri slutt med å ta oss med til det innerste. Vi lesere er forskjellige, og det er ikke alltid åpenbart for alle om en scene er bra eller dårlig.

Skjønt, noen ganger er det uendelig vakkert. Slik som dette:

“De koset sig med kaffe før de gik tilsengs. Han lå og var grådig efter henne om natten og fik hende.” (Knut Hamsun / «Markens grøde»)

Anbefalt videre lesning: