Martin Beyer Olsen smiler til makker Lars Berrum

Vitser, vennskap – og en vill idé

EDINBURGH (NRK): Hørt den om de to komikerne som dro på verdens største festival – med elendig engelsk, null promotering og humor om Anders Behring Breivik?

Lars Berrum (33) er den høye, snauklipte, med rastløs energi og voldsomt kroppsspråk. Han har fått høre at han kan være litt ... mye.

Han er også uvanlig dårlig i engelsk.

Martin Beyer–Olsen (39) er han med skjegget. En jovial fyr fra Rakkestad med hang til absurd humor, som har lagd mye moro på TV.

Sammen har de podkasten «Berrum og Beyer snakker om greier», som i august måned nådde 170.000 lyttere.

Ikke helt på topplista over norske komikere, men de lever av å være morsomme.

Nå er de langt hjemmefra.

Vi er på verdens største festival for humor og scenekunst av alle slag: Fringefestivalen i Edinburgh, Skottland. Her spilles 4000 ulike forestillinger, på over 300 scener, i drøye tre uker.

Det var her det starta, for komikere og skuespillere som John Cleese, Rowan Atkinson, Robin Williams, Emma Thompson … man kan holde på lenge. Det var her Ricky Gervais spilte for 6000 mennesker på Edinburgh Castle.

Det er som om et norsk band skal spille på megamusikkfestivalen Coachella i USA: Det er en big deal.

Bare at her må du fikse alt sjøl, og du er ikke garantert at noen får med seg at du spiller. Sjansen for å bli oppdaga, om enn bare anmeldt av en avis, er minimal.

Startvansker

Martin Beyer–Olsen og Lars Berrum kom til Skottland kvelden før første forestilling.

Så oppdaget de at scenen de skal spille på, er på størrelse med en stue.

De første frenetiske timene henger fortsatt i, når jeg møter dem noen dager senere.

– Lydprøven var jo et helvetes knot, da. Lyden ble ikke bra, så enkelt er det. Lydteknikersjefen er verdens bitreste mann …

(Martin overtar setningen til Lars)

– Kommunikasjonen fra standupklubben var sånn: Vi har alt, alt er klart! Så kommer vi dit og bare... det er ingenting der. Vi bruker en time, bare på å rote fram riktig ledning.

Rotete backstage med Lars Berrum

Ikke akkurat elite. Bare å ta i et tak, om en skal ha noe gjort på Fringe.

Backstage vaklet stabler med oppvask som kan ha vært fra fjorårets festival. Aircondition duret i alle fire hjørner, uten annen effekt enn støy – lufta nærmet seg kroppstemperatur.

Martin synes på dette tidspunktet i utenlandseventyret at ting begynner å bli litt skummelt. Plakatene er ikke kommet, de har ikke fått flyers ... «vi har jo ingen mulighet til å promotere dritten». De skal spille showet «Cülture Elité» hver kveld, i en knapp måned.

Med eller uten lyd, med eller uten publikum:

Dette er sjansen.

Det var hans forslag.

På formiddagen premieredag er det solgt 2 billetter.

Kjærlighet ved første hikst

Forholdet mellom de to starta en av de kveldene en bare gjennom som fersk komiker: Glissent i rommet, lunken stemning. Vi skal til 2011, til kulturhuset Klimt i Lillestrøm. Martin Beyer–Olsen har allerede et navn i norsk standup; i kveld har han tatt plass for å følge med på nye talenter.

– Så var det til slutt at Lars kom opp og det ble SÅ STILLE. En enorm, på grensa til naken mann, gjør noe som minner om ... performance art.

Det var en mexicansk voldtektshistorie Lars skulle mime ut, mimrer Martin hoderystende. Til null respons i salen.

– Bortsett fra meg, som holder på å le meg ihjæl helt bakerst.

– Hva gjorde at du lo?

– Jeg merka med en gang at han har teft, da. Han har en absurd greie som jeg liker veldig godt. Men det er ikke bare galskap, det er en enorm komisk tanke der.

– Du tenkte kanskje, han er en uslepen diamant?

– Under det. Kull, maks.

Allerede samme kveld spør han om Lars vil bidra i «Martin Beyer–Olsen Live» på NRK P3.

Samarbeidet blir til vennskap.

Ikke lenge etter drar de for første gang sammen hit, til festivalen i Edinburgh. Det blir flere turer. Gammel stein, nye ambisjoner og uteserveringer med like lange lyslenker som åpningstider. De elsker å være her, se show etter show, og den sniker seg etter hvert på, den der lille tanken i bakhodet.

Kan de der ... så kan kanskje vi?

Martin Beyer Olsen og Lars Berrum i Skottland.

På den sikre siden. Underveis i «Cülture Elité» deler de like gjerne ut humorpriser til seg selv.

Foto: EIVIND VOLDER RUTLE

Ikke akkurat blåruss

Hvis alle billettene (mot absolutt all formodning) til de 22 forestillingene av «Cülture Elité» selges – vil inntekten være rundt 90.000 norske kroner. Før noen utgifter er trukket fra.

Til sammenlikning kan en kjent, norsk komiker få tilsvarende for å være konferansier på et stort bedriftsjulebord.

Lars Berrum skal i høst på Norgesturné med soloshowet «TuttiFruttiland». Martin Beyer–Olsen har tidligere vært med på «Torsdag kveld fra Nydalen» (TV 2) og «Martin og Mikkelsen» og «Strømmeland» (NRK). I høst skriver han nye TV–manus.

Podkasten vokser måned for måned.

De kunne vært hjemme og slappa av, nå. Resten av Norge er på hytta eller Øyafestivalen.

Hvorfor gjøre seg til underdog igjen? Hva er egentlig vitsen?

Klokka er 14, morgen eller ettermiddag, litt ettersom hvor sent det ble i går. Inne i leiligheten Berrum og Beyer har leid – til voldsomme 50.000, prisene skyter i været i Edinburgh under festivalen – møter jeg Martin midt i klesvasken. Lars er sendt ut for å kjøpe kaffe. Som viser seg å være vanskelig, gitt hans engelske ordforråd og dagsform («...dama i kaffesjappa så på meg som om jeg var tilbakestående da jeg ba om coffee to bring and make it myself, jeg måtte bare gå»).

Komikere i dagslys, Martin Beyer Olsen og Lars Berrum

Hjem til oss. Samboerskapet skal senere få en knekk, når Martins kjæreste kommer med omgangssjuke. Lars holder seg unna i tre døgn av smittefrykt.

Foto: Ragnhild Laukholm Sandvik

– Det er ikke mulig å gå i pluss. Spørsmålet er bare hvor mye vi går i minus, sier Martin, som har regna litt på det.

Han bruker sparepenger. Lars lever på en – ifølge seg sjøl – kalkulert bruk av kredittkortet. De har snakket om at det kan komme til å tære på, å bo denne måneden oppå hverandre. Både på økonomien og vennskapet. Martin er en sånn som alltid husker ekstra strømdings til telefonen. Lars låner den, og to timer senere er den vekk.

Forfall og forfengelighet

En av tingene som har bekymra Lars før samboerskapet, er Martins gryende livsstilsendring. Han vil ha hvite kvelder, vegetarmat.

Er blitt så redd for helsa i det siste.

Så langt har det blitt med tanken, i byen hvor alt skal friteres («...prøvde jo å bestille blomkål, men tror du ikke den var fritert den og»).

Men mosjon er de blitt enige om: I dag skal vi gå fjelltur.

Berrum og Beyer starter fjelltur

Gutta på tur. Byfjellet Arthur's Seat ligger godt synlig i Edinburghs gamleby.

Foto: Ragnhild Laukholm Sandvik

Det er 12 merkbare år siden Bærum kommunes idrettsstipend ble tildelt karatetalentet Lars Berrum. Han ble samme år norgesmester i kampsporten, og han var fotballspiller i Stabæk på junior elitenivå. Han rakk å trene noen ganger med A-laget. Så sa det stopp.

– Det ble så sinnssykt viktig å bestemme helt sjøl over dagen sin. Å ikke ta hensyn til å skulle trene senere, hele tida.

Per i dag lever han som «dvask tønne med kjegletits», sitat egen podkast. Pusten holder akkurat til å diskutere kultureliten underveis: Er den virkelig så morsom at den fortjener et hel forestilling?

Ideen til showet ble født for omtrent tre år siden. Da Trump drev valgkamp i USA var angrepet på «elitene» sentral. Samtidig skjedde en høyrepopulistisk vridning både i Europa og USA, og de to komikerne vendte stadig tilbake til spørsmålet: Hvem ER denne utskjelte eliten?

Et spørsmål satte ord på mye av jåleriet de jaktet på.

– Den norske skuespilleren og legen Anders Danielsen Lie spurte på Twitter og Facebook «hvor er det mulig å finne kaffe som ikke er for hardt brent i Paris?». Artisten Marit Larsen svarte «Trist men sant, har aldri fått en god kopp kaffe der», noe slikt. Asså ... her sitter de folka på nett og liksom blir enige om at det ikke er god nok kaffe i Paris ... noen må jo PEKE på det, det er helt vilt!

Lars tenkte: Nok er nok.

«Kultureliten» hadde første gang premiere i Norge i 2016, men i den nyskrevne, engelske versjonen på Fringe, er kaffe–tweeten kuttet.

Showet de spiller kveld etter kveld i Skottland, ender i nevepumpende teknofest til budskapet OIL OIL OIL. Det etterlater en smått ubehagelig smak i munnen, gitt hvordan klimakrisa preger nyhetsbildet 2019.

Men er det noe med stein og glasshus her, i denne eliteforakten? Jeg ser dem tross alt high–five med kjente utenlandske komikere, lage vitser om den franske sosiologen Bordieu – og uttale en ambisjon om å bli del av den internasjonale humorfamilien?

– Det rammer absolutt oss sjøl også. Det er gøy å være i rollen som kulturelite, når vi tar oss sjøl og vårt eget miljø samtidig.

Komikerne Martin Beyer Olsen og Lars Berrum på fjelltur, Edinburgh, Skottland

«Alle har sagt at det tar 20 minutter å gå opp, det er faenmeg jug», sitat Lars Berrum. På vei ned modererer han seg og sier «It is not so long!» til folk vi møter.

Foto: Ragnhild Laukholm Sandvik

Kritikersjansen

Vi er en uke inne i festivalen, fem minutter før kveldens forestilling. En kvinne i regnjakke hvisker tvilende til venninna «Surely they're not gonna play it, if it's just the two of us here?».

Rett før start kommer et kjærestepar opp trappa, så smyger tre karer seg inn.

Musikken går på, Lars åpner showet med store armbevegelser. Det er som at han tar i ekstra for å overbevise de tomme stolene.

Viktigheten av at ting skal sitte perfekt har plutselig blitt enda større.

En av landets mest anerkjente anmeldere, Kate Copstick fra avisa Scotsman, har meldt fra: I morra kommer hun til å sitte i salen. De som jobber ved standup–klubben, er i ekstase.

En unik mulighet til å få oppmerksomhet, i mylderet av forestillinger.

Martin kjenner det røre på seg i magen, når han får høre om legendens ankomst:

Hvis noen skal skjønne hva de prøver på her, må det vel være henne?

Samtidig: Copstick er kjent for å være nådeløs. Liker hun ikke kulturelite–satiren, er det ikke sikkert de sju i salen vil bli flere i ukene framover.

Og det har ikke alltid vært forståelse å få, når kritikere har sett i deres retning. TV–programmet «Berrum & Beyer – verdens beste talkshow» fikk i sin tid terningkast 1 i Dagbladet: «Ikke bare har dere kasta bort lisenspenger på ingenting, dere sender ingentingen på TV.»

Berrum og Beyers perspektiv

Metoo. For få kvinner. Dette er stikkord fra mediedekningen av norsk standup det siste året.

Disse to kan også snakke i timevis om humor, og om bransjen de er en del av.

Men det høres annerledes ut.

Hvordan gjøre rommet større for kvinnelige komikerkollegaer. Hvorfor det er noe annet – og døllere – å være naken mann på scenen nå, enn før. Hva som er farlig med et lettkrenket publikum og veike sjefer som unnskylder seg, når noen har blitt støtt.

Folk som har jobbet med dem nevner denne enorme evnen begge har, til å nerde på humorfaget. Til å tenke nytt. Det kan gå spesielt hardt for seg i diskusjonene om hva som er bra, og hvordan den andre kan bli bedre.

Kjærligheten og beundringa ligger i grunn.

Men lojaliteten er blitt testet.

Etter at de sammen hadde gjort et par TV–prosjekter i NRK, fikk Martin tilbud om ny, lang kontrakt.

Ikke Lars.

– Min karriere går ned, hans går opp. Så enkelt som det.

Karrierekurver som peker i hver sin retning kan tære på. Både i profesjonelle partnerskap og vennskap. Men Martin har vært støttende, og streng med vennen: Nå skal du jobbe knallhardt på å bli best der du er – på scenen.

Det handler litt om hva slags type menneske man er, tenker Lars

– Jeg er stolt av det, i vennskapet. At jeg er komfortabel med at det går bedre for ham.

Tilbudene om diverse kjendiskonsepter på TV har vært mange. Svaret er alltid nei. Han skal ikke konkurrere i avansert matlaging, eller forsere Norge på langs i en zip–line.

– Jeg må bare gjøre det jeg sjøl kan, og er god på. Men på egne premisser, ikke på alle mulige andre premisser. Den skuta der får seile med Stian Blipp og gjengen.

– Du er utdanna sykepleier. Vil du heller jobbe som det igjen?

– Absolutt. Jeg gidder ikke være komiker for enhver pris. Det gir så mye mer å være sykepleier. Å gå hjem fra jobb, og faktisk ha gjort noe bra. Du merker det i hele kroppen.

Lars Berrum og Martin Beyer Olsen

Når to menn uttrykker olje–Norge i dans, kan det se slik ut.

Foto: EIVIND VOLDER RUTLE

Terrortøys

Men enn så lenge, på scenen i Edinburgh, er de frie. Veldig frie.

Her har verken sensitive redaktører eller kommersielle hensyn hatt fingrene borti forestillinga.

Og «Cülture Élite» har noen krevende sprang. Fra å karikere kaffesnobber («I follow the beeean») og Ibsen – kommer vi til Anders Behring Breiviks livshistorie. Jeg retter meg instinktivt litt opp i ryggen, når terroristens liv skal mimes og tøysemusikken starter.

vi tulle med dette, da?

Ja. Å lage humor om vårt samfunn og samtid uten å nevne ham er helt sinnssykt, mener Lars Berrum.

– «Hele» Norge syntes USA var så gærne som valgte Trump. Mens i Norge, to år etter et politisk angrep på venstresida som drepte 77 mennesker, velger vi en høyreside–regjering. Det er en observasjon som er verdt å utforske innen humor. Vi går for sjelden i oss selv.

– Er norske komikere feige?

– Nei, vi er bra stilt i Norge. Men for å få kassasuksess – må du tenke igjennom hva publikum vil like, kontra hva du helst vil si. I publikum sitter det folk som stemmer ulike norske partier. Tryggere da, å ta lederen i USA.

Miminga på scenen går over i dans, så monolog – en såkalt rant. Om det som tross alt, må det være lov å si, var fornuftig i terroristens samfunnskritikk.

Framført av en to meter lang snauklipt mann. Ubehagelig virkelighetsnært, unektelig morsomt.

Om en skotsk skribent med fem tungtveiende stjerner å dele ut henger med på moroa, gjenstår å se.

Martin Beyer Olsen

Å være eller ikke være. Martin Beyer–Olsen markerer ulike roller med parykk.

Foto: Eivind Volder Rutle

Én mindre som ler

I NRK–serien «Martin og Mikkelsen» gikk Martin iblant inn i rollen som sin egen mamma, for å presentere ukas viktigste nyheter. På brei østfolding fikk vi oppleve verden sett fra Facebookfeeden på kjøkkenet i Rakkestad.

Det er blitt stillere i barndomshjemmet.

På slutten av fjoråret døde mor, Grethe Lill Gjertsen. Hører du podkasten de to vennene gir ut hver tirsdag, er det tydelig at det siste halvåret har vært tungt for Martin.

Hvorfor mørket senka seg, har han til nå ikke snakket om.

– Jeg jobba det bort, jeg var midt i TV–opptak med «Strømmeland» da hun døde. Etter det tok jeg litt fri. Først nå begynner hodet å komme på plass igjen.

Så mye mer sier han ikke. Han er en privat type. Lars har måttet hale ting ut av ham. Har tolka signaler, latt ting ta tid. Men det er ikke bare fordi han er introvert Martin har vært taus.

– Da vi skulle lansere programmet, kunne jeg brukt dødsfallet for alt det er verdt. Journalister har spurt, liksom. Men det der er jeg veldig imot, at alle må ut med «den tunge tida» for å få en artikkel.

Og denne fortellinga skal ikke dvele lenge ved den tunge tida. Ved sorgen som lammer livslysten, og hvor krevende det kan være å finne glede igjen.

Det er likevel umulig å ikke tenke at det er en sammenheng mellom den dystre vinteren – og vitsemaratonen på seinsommeren i Edinburgh.

Har det å miste henne endra motivasjonen din for å skape noe?

– Veldig. Det er blitt en mindre i verden å ville gjøre noe for. Jeg begynte å stille meg spørsmålet, hvorfor vil jeg egentlig de tingene jeg vil? Hva er viktigst? Og så kom dette her: Nå tar vi hele måneden, Lars, før vi er for gamle.

Bestevennen sa ja før setningen var fullført.

Berrum og Beyer med fans etter show i Edinburgh

Gjengen. Martin og Lars sammen med halve publikum etter endt show.

Foto: EIVIND VOLDER RUTLE

Siden har de egentlig ikke tvilt.

Men de har minnet hverandre på det, underveis. «Vi gjør det ikke for andre, men for oss sjøl.» «Vi er ikke på vei noe sted, vi skal bare ha det gøy.»

Og hvis en nå er vant til å tenke suksess som et tall antall hoder i publikum, antall kroner tjent – så slår det meg, der jeg henger i den mikroskopiske baren etter forestilling denne kvelden, at det kan finne på å være feil satt opp, det regnestykket.

For hvor mange fulle julebordsdeltakere teller han fyren som er reist hit fra London, tjue år etter at han sjøl hadde show på festivalen, og som lo så høyt bakerst i rommet at han ble del av forestillinga akkurat i kveld?

Hvordan telle praten etterpå, addingene på Facebook, de hjertelige klemmene?

Kanskje er det også mulig å definere suksess slik:

Å forlate rotet backstage, å gå ut i en by stappfull av drømmer, å ha følelsen av at akkurat i kveld, er vi akkurat der vi helst vil være.

Sammen.

Epilog

Jeg er tilbake i Norge, den kvelden kritikerbesøket endelig skjer i Skottland.

Rett over midnatt lyser mobilen opp i en melding. Så en til.

«Gikk megabra!!! Fullt hus og Kate sa Brillllilliant ettter showet.»

«Simon Munnery så på :)» (komikerforbilde, red.anm.).

Noen dager senere kommer en firestjerners anmeldelse i The Scotsman, inkludert linja

«This is probably the best few moments of comedy I've seen on this years Fringe».

De siste kveldene av festivalen, er salen stappfull.

Hei!

Har du tanker om historien du har lest, eller innspill til andre ting vi i NRK Kultur burde sjekke ut? Send en e-post! Tidligere har jeg skrevet om når Kunsten river huden av deg og rap-fenomenet Cardi B.

På TV: Her kan du se Berrum og Beyer i 2014, den gang de fikk terningkast 1 i Dagbladet.