Hopp til innhold

Virkelighetens «Skam»

Naomi og Edvin ga regissøren full tilgang til sine digitale liv i ett år.

Edvin (20) har hatt sex med en jente for første gang:

Den direkte fortellerstilen var en av tingene som fascinerte meg med den svenske dokumentarfilmen «Parning» (det betyr parring).

Regissøren Lina Maria Mannheimer hadde kvernet på spørsmålet i flere år:

Hvordan går det egentlig med de unge og kjærligheten?

Hun ville lage en dokumentar om relasjoner hos de digitalt innfødte, som de kalles. De som er født på 90-tallet og har vært online siden de var barn.

Drøy digital dagbok

Jeg hadde startet sommerferien med å se den irske serien «Normal People» (kritikerrost megaromantisk drama. Lenke nederst i artikkelen hvis dette frister). I abstinensen etter å ha forlatt hovedpersonene Connell og Marianne, lette jeg etter mer ung forelskelse.

Og fant Edvin og Naomi (22) fra virkeligheten.

Dokumentaren er filmet av hovedpersonene selv på mobil, håndholdt kamera og laptop. Det visuelle uttrykket er dagbok-aktig, rufsete.

Og jeg ble slått i bakken over hvor ... lett de deler fra livene sine.

Instabilder og chatbobler fyker forbi, digital kommunikasjon flettes inn i historien. Mange assosierte den kjapt til en annen populær ungdomsserie.

– I Sverige sa alle «dette er jo virkelighetens Skam!» da filmen kom. Den serien var en enormt stor greie her, sier regissøren Lina Maria Mannheimer.

Kritikerne i hjemlandet var begeistret. Filmen har siden premieren i fjor vært vist på festivaler verden over. Denne sommeren kan du se den på NRK med tittelen «Forelska og forvirra».

Filmskaperen er svensk og basert i Göteborg, samtalen vår foregår over internett. Det skulle egentlig alle intervjuene i filmen gjøre, også.

Men allerede før prosjektet var skikkelig i gang, tok det en uventet retning.

Kjærlighet ved første klikk?

Regissøren gjorde først over 40 dybdeintervjuer for å finne de to riktige hovedpersonene. Et kriterium var at de skulle være aktive på sjekkeappen Tinder.

– Tinder forandret mye. Appen gjorde at nettdating ble noe alle drev med, sier Mannheimer.

(Neida, ikke alle, men veldig mange. «Med over 30 milliarder matcher så langt, er Tinder verdens mest populære app for å møte nye mennesker» ifølge selskapet selv.)

Hun valgte ut to ulike folk fra ulike steder til å representere tindergenerasjonen. Edvin og Naomi skulle snakke med regissøren på Skype hver uke i ett år, filme seg selv og gi henne tilgang på alt i sine digitale liv.

Naomi har runde briller og jobber i bokhandel, elsker puslespill med tusenvis av brikker og har nyttårsforsett om hvor mange hun skal ligge med i år (12).

Edvin vil bli grafisk designer, prøver å få seg jobb i Amsterdam og har hatt flere venner på nett enn på skolen. Han er på Tinder, men jomfru når filmen starter.

Regissøren ber begge to installere et program de skal bruke til å filme seg selv.

Naomi får dataproblemer. Regissør Mannheimer er selv ikke i Stockholm, men det er tilfeldigvis Edvin, det er like før jul. Regissøren ber ham dra til Naomi og hjelpe, han sier ja.

Så blir det stille.

Lina Maria Mannheimer prøver å ringe Edvin, ringe Naomi, får ikke svar. Det blir kveld.

Hun blir litt stressa.

– I filmen ser vi at han mange timer senere sender deg melding med 'vi bondar'. Hva tenkte du?

– Haha! Først ble jeg urolig. Tenk om dette blir for intimt, og så vil de ikke være med? Men jeg ville jo gjerne få en relasjon skildret fra to forskjellige hold, så det var bra. Den største frykten var at filmen skulle bli et knust-hjerte-symbol for en eller begge av dem.

Edvin ble hos Naomi hele natten. Etterpå oppsummerer han at de døgnet og «snakket om dysfunksjonelle familier».

Herfra og ut er det Edvin og Naomis relasjon filmen handler om. Mens Tinder-profilene deres tikker og går i bakgrunnen.

Strekmann som har sex

Naomi og Edvin utveksler 3000 chatmeldinger de første åtte dagene. De har kontakt omtrent hver time av døgnet. Og på avstand, over nett, blir de raskt seksuelle.

De Skyper en kveld, han deler skjermen sin med henne og tegner strekmennesker for å forklare hvordan han har lyst til å ligge med henne. Hun ler, de analyserer stillingen sammen.

Altså, ganske rett på sak sånn på papiret/skjermen. Likevel tyder forskning på at denne generasjonen debuterer senere og har mindre sex IRL.

De snakker om at han fortsatt er jomfru, hun deler erfaringer fra andre forhold. Så avtaler de å møtes der han bor, i Amsterdam.

– Det eneste jeg ville var at vi skulle ha sex, sier Naomi i webkameraet etter helgeturen.

Hun skulle egentlig ønske filmen hadde «øvre aldersgrense 30 år», sier hun i dag, når det er vi som snakker på nett.

– Det var så utrolig kleint å se meg selv snakke om sex på den måten, hvem er hun vulgære jenta, liksom. Jeg begynte å tenke på hvordan en voksen ville se meg. Etterpå fikk jeg bare lyst til å si «samleie» og være helt klinisk, sier hun og ler.

Én ting er å chatte om sex og kåtskap med en ny venn, eller for den del å gjøre de fysiske tingene.

En annen ting er det å muligens kanskje bli bitte litt forelska.

Nesten for nært

Naomi har dyna brettet opp over brystet, ligger på sida og ser inn i kameraet. Opptaket er kornete av mangel på lys. Hun snakker til Edvin, det er litt tid siden de møttes i Amsterdam.

– Men hva tenker du egentlig om det jeg har skrevet i chatten, hva skjer med oss nå?

Åh, det der øyeblikket når man må snakke om oss. Finne ut om begge er like interessert.

Det er tydelig at hun strever.

«Parning» er filmet med mobil og webkamera, på senga og i dusjen, som seer kommer jeg iblant så tett på at det føles uetisk. Dette er jo det virkelige livet deres som blir til. Tenk om kameraets tilstedeværelse gjør at de ødelegger noe ekte?

Regissør Mannheimer har tenkt på det samme.

– Grensene mellom livet imiterer kunsten og motsatt ble helt opphevet i dette tilfellet. De hadde jo ikke møttes om vi ikke laget denne filmen.

Edvin og Naomi er vant til å vise frem den vinklingen av livet sitt som de selv velger.

I filmprosjektet ga de bort kontrollen.

– De har gått med på at jeg studerer dem i veldig, veldig mange ulike situasjoner. Iblant er det ubehagelig og skummelt for dem. Og de fremstår til og med usympatiske. I filmen er de både helter og skrøpelige mennesker – og kjipe, sier filmskaperen.

Jungelens lov

For som vi vet, være seg fra «Normal People», «Skam» eller Livet Sjøl:

Ung person + kjærlighetsopplegg = ingen garanti for sympatisk oppførsel.

I en senere scene har Naomi bursdag og feirer med vennene sine i en liten leilighet. Én må stå alene nede i bakgården og grille veganpølsene. Det er Edvin.

Oppe i stua ser Naomi mot kamera og sier lattermildt «det er jo jungelens lov; slike som er forelsket i deg, de gjør det du vil!»

I dag sier hun:

– Det var ikke så sjarmerende, men sånn var det på akkurat det tidspunktet. Han var ikke så følsom, lyttet ikke til hva jeg ville. Og jeg er ikke så god på å ha makt i relasjoner.

Filmskaperen sier hun lærte mye av Naomis direkte åpenhet.

– Den scenen var det klipperen som hentet fram, jeg klarte ikke engang å se den! Sier regissør Lina Maria Mannheimer og ler.

– Jeg syns fortsatt det er så ubehagelig. Men Naomi setter jo ord på noe sant. Begge de to har en sånn evne til å reflektere over sine drivkrefter. Kanskje kommer det av å ha fremstilt seg selv siden de var helt små, i sosiale medier og på nettet.

Tanken slo meg da jeg så på dem: Sånn som disse her snakker, sånn snakka ikke jeg som 20-åring.

Mens de har finpusset bildet av sitt ytre på nett, har de også gransket sitt indre.

Slitsom selvbevissthet

Den digitalt innfødte Naomi tror også noe har skjedd.

– Ja! ‘Den innsikten du har fått nå, fikk jeg da jeg var typ 35’ sa Lina Maria til meg flere ganger, forteller Naomi.

Hun opplever det som både positivt og negativt, å være så drillet i å se seg selv etter i sømmene.

– Kanskje er det lettere å finne lykken, vite hvem jeg er og hva jeg trenger. Men jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke var så selvbevisst. Hvis jeg ikke var så opptatt av hvordan folk oppfatter meg, kunne jeg levd på en annen måte.

Naomi mener at dette er en generasjonsgreie som har med nettet å gjøre, «at vi hele tiden må presentere oss».

– Jo mer man tenker på hvem man er – man blir gal av det til slutt. Det er jo selvopptatt som faen, sier hun.

Hennes kull vokste opp synlige, til å bli digitale kjærlighetssøkende individer med enorm valgfrihet. Har tindertiden allerede avlet utålmodige sjeler som ikke har en uke å kaste bort på å kverne over noe som kanskje / kanskje ikke vil gå?

Det siste der gjelder også oss digitale innflyttere. Vi som rakk å bli myndige eller mer, før smarttelefonen var på plass i hånda.

Alt nytt, ingenting nytt

De siste årene har flere stemmer problematisert nettsjekke-kulturen vi lever i. Psykolog og samlivsorakel Sissel Gran skrev en artikkelserie i Morgenbladet om krevende vilkår for kjærlighet; om kognitiv overload og faren for singelskader.

I boka «Snakkes til uka» skildrer skribent Ellen Sofie Lauritzen hvordan hun og vennene ble triste, ensomme og ubesluttsomme av å bruke Tinder.

Forskere ved NTNU har pekt på at appen forsterker tendensen i kjøttmarkedet for øvrig: Noen får mange, mange får ingen.

Det er falske forhåpninger å tro at teknologien utrydder ensomhet eller demokratiserer kjærlighet.

I løpet av årene det tok å lage «Parning» har Lina Maria Mannheimer fått en ganske rolig holdning til den teknologiske påvirkninga på relasjonene våre.

Alt er nytt, ingenting er nytt, er blitt hennes mantra.

– Kommunikasjonsmåter forandres, og med dem normer og holdninger. Men følelsene våre forandrer seg ikke mellom kulturer og tidsaldrer, mener hun.

De tre har fortsatt kontakt («iblant føles det som jeg adopterte to tenåringsbarn», sier hun). Og selv om de representerer en generasjon, minner regissøren om at Edvin og Naomi er to individer med en spesiell åpenhet som egnet seg for film.

De tør å være sårbare, snakke om det de strever med, bli kjent med en annen person på ekte. For det blir jo ikke slutt, selv om det ikke blir rosa romantikk.

Gjennom året får vi se dem tilgi dårlig oppførsel, fortsette samtalen, stille opp for hverandre. Forme et vennskap.

I 2018 skrev Sissel Gran: Kan vi stole på at teknologien ikke vil ta innersvingen på varme følelser, tilknytningsevne og vår vilje til å forplikte oss og beskytte hverandre?

Etter å ha vært halvannen time med Edvin og Naomi var det akkurat som om jeg forsiktig ville hviske et «ja».

***