Når fremtiden stemmer

Visste du at det er 150 deler i sving for å lage en tone på et piano?

Det er tida for opptaksprøver for nye studenter på Norges musikkhøgskole. I korridorene utenfor stresser musikkstudenter på jakt etter øverom. Hele huset syder av nervøsitet.

Inne på pianostemmerverkstedet er det rolig. Det ser ut som en blanding av tresløyd, metallsløyd og juleverksted. Grovt verktøy og millimeterverktøy i skjønn forening må til for å gjenskape liv i pianokadavrene i rommet. Pianoene hentes inn fra musikkhøgskolens øverom og plukkes fra hverandre for reparasjon.

Anne-Lise Arntsen polerer langsomt hvite og svarte tangenter som ligger spredt utover et bord.

Anne-Lise ville opprinnelig bli musiker. Hjemme i Mo i Rana begynte hun å spille fløyte i skolekorpset så snart hun var gammel nok. Etter hvert ble det musikkskole, voksenkorps og kretskorps. En stund tre-fire korps samtidig.

I 2005, 20 år gammel tok hun med seg fløyta til Toneheim folkehøgskole.

Året etter besto hun opptaksprøven på musikkonservatoriet i Stavanger. Men først ventet et år i Gardemusikken.

Det var der tvilen meldte seg. Var det virkelig verdt å satse på en musikerkarriere? Smalt og vanskelig å få jobb.

Musikklærer? Nei, takk.

Anne-Lise begynte aldri på musikkonservatoriet. I stedet ble det mange år med reising og jobb i hotellbransjen.

Men i 2017 dukket livets evige spørsmål opp: Hva nå? Musikkinteressen var fortsatt sterk, gehøret godt. Kunne det brukes til noe?

– Og jeg har alltid likt å mekke og skru, sier hun.

Bach forandret alt

Pianostemmeryrket har lange tradisjoner. Fram til utpå 1700-tallet stemte musikerne instrumentene selv. En stemming for hver toneart.

Så kom den store mester Johann Sebastian Bach med verket som skulle forandre alt – «Das Wohltemperierte Klavier».

Bach ville bevise at det gikk an å skrive musikk i alle toneartene uten å stemme om pianoet for hver gang. Løsning ble et kompromiss der avstanden mellom tonene på pianoet ble justert slik at alle skalaer kunne spilles uten at det låt «surt».

Men denne måten å stemme klaverinstrumenter på var straks mer krevende, for man kunne ikke lene seg på gehøret i samme grad. Behovet for spesialister oppsto. Fra 1750-tallet ble pianostemmere viktige støttespillere for musikere og komponister verden over.

Pianoer slik vi kjenner dem i dag er basert på dette prinsippet – såkalt temperert stemming.

Dystre utsikter

Norge har stått uten pianostemmerutdanning i flere år. Det siste tilbudet som fantes, var pianostemmer-linja ved Rud videregående skole i Bærum. Den ble opprettet på 1970-tallet og nedlagt i 2010. Før utdanningen på Rud startet, ble de fleste pianostemmere utdannet på de private pianoverkstedene og på fabrikkene, ofte i Tyskland.

Hvor mange pianoer og flygler det finnes i Norge vet ingen. Det er mange. Men tallet på autoriserte pianostemmere i Norge er lite. Bare 50. Gjennomsnittsalderen er 62 år. En generasjon på vei ut. Dystre utsikter for pianoer og for musikknorge.

• Pianist og komponist Wolfgang Plagge har slått alarm og demonstrert hva som kan skje dersom Norge står uten pianostemmere:

Politisk hjelp

For å hindre at faget døde ut har pianostemmer Bjørn Ola Bakke i flere år gjort noe han ikke kunne: Drevet politisk lobbyvirksomhet, laget fagplaner på høyskolenivå og søkt om penger.

– Alle var egentlig positive. Musikkhøgskolen sa ja, politikerne syntes det var en god idé, men penger til oppstart fikk vi ikke, sier Bakke.

– Ikke før KrF fikk gjennom en avtale med Solberg-regjeringen før jul i 2016, og fikk oss inn på 2017-budsjettet. De lovet å støtte regjeringens budsjettforslag hvis det blant annet ble penger til å starte pianostemmerutdanning.

Da var det bare tida og veien til oppstart i august 2017.

Alt falt på plass

Da Norges musikkhøgskole åpnet det nye studietilbudet for pianostemmere i 2017 var det 50 søkere. Fem kom inn, Anne-Lise var en av dem. Alle måtte gjennom tekniske prøver og gehørtest. Så ble det lagt særlig vekt på et personlig intervju. Hvor motiverte var de for å gå i gang med dette? Visste de hva de gikk til? Så de for seg en framtid i yrket?

For Anne-Lise falt brikkene på plass da hun kom inn.

– Det var som å komme hjem da jeg gikk inn døra her første gang, sier hun, og ser seg rundt i verkstedet.

Det er dette hun vil drive med. Kombinere musikkinteressen og mekkeinteressen.

Krevende

Men det er ikke et enkelt studium Anne-Lise og de andre studentene har gitt seg i kast med. Studiet har to fagområder, mekanikk og stemming. I tillegg får studentene undervisning i hørelære, musikkforståelse og pianospill.

– Mekanikken handler om å kunne reparere et piano som ikke fungerer. Det hjelper ikke å kunne stemme hvis noe er ødelagt, sier Anne-Lise.

Med 150 deler per tangent kan det være mange årsaker til feil. Pianostemmeren må kunne finne feilen og reparere den. Av og til kunne si til kunden at det ikke lønner seg å reparere. Det er billigere å kjøpe nytt. Ikke alltid enkelt hvis det dreier seg om et familieklenodium.

Det vanskeligste er likevel selve stemmingen.

Det er en fordel med et godt øre, men stemming handler mest om teknikk. Og tid.

Pianostemmeren starter med kammertonen (a1) på midten og stemmer avstanden mellom hver tone oppover og nedover etter denne. Man må lytte etter de rette svingningene.

Hver tangent har én, to eller tre strenger som skal stå riktig. Man må sitte og plinge på tangentene og skru på strengene til alt er på plass. Det hjelper lite med absolutt gehør, det sørget Bachs temperering for. Den justerer intervallet mellom tonene litt ut av den matematiske avstanden mellom dem for å gjøre det mulig å spille rent i alle tonearter.

Når to toner spilles samtidig oppstår det svingninger i lyden. Raske eller langsomme. Pianostemmerens jobb er å lytte seg fram til akkurat den rette hastigheten på disse svingningene.

En student bruker fort tre timer på et piano og fem timer på et flygel. Erfarne folk trenger mindre tid.

Bjørn Ola Bakke mener det tar minst ti år å bli en skikkelig god pianostemmer.

Så hvordan øver en pianostemmerstudent seg på den vanskelige stemmingen?

– Vi har vårt eget øverom der vil tilbringer timer og dager. Ofte har læreren vært innom og rota til stemminga. Da er det bare å gyve løs igjen. Øve, øve.

– Slitsomt?

– Ja veldig. Etter timer med stemming kjenner man det i skuldrene, men først og fremst i hodet. Man blir ganske gåen og susete. Vi bruker ørepropper som hjelper litt, men etterpå er det fint med stillhet, sier Anne-Lise.

Garantert jobb

Bjørn Ola Bakke er ikke lenger bare pianostemmer. Som ansvarlig for studiet på musikkhøgskolen kan han også titulere seg universitetslektor.

– Vi tar sikte på å utdanne fire pianostemmere i året. Det tror vi dekker opp frafallet i den andre enden, sier Bakke.

– De nye har garantert et yrke å leve av. Særlig hvis de vil jobbe utenfor Oslo. På Vestlandet og i Nord-Norge er det et skrikende behov.

Anne-Lise Arntsen ser disse mulighetene.

– Det er spennende å lære et yrke der man er til nytte og som gir gode jobbmuligheter. For meg handler det mye om frihet. Det behøver ikke å være et ni til fire-yrke. Jeg har mange interesser og et liv med dyr som kan kombineres med jobben.

– Dyr?

– Tre hunder og to esler.

– Så hvor er du om fem år?

– Vet ikke. Kanskje drar jeg nordover eller kanskje etablerer jeg meg med base i Vestby der jeg bor. Vi får se.

Ensomt?

I bransjen snakkes det om at det kan være like viktig å «stemme kunden» som instrumentet. Man drar rundt alene, inn i stuene til folk og må kanskje være litt sosialarbeider.

– Fleksibelt, men er det ikke et ensomt yrke?

– Det kan sikkert være ensomt hvis man holder på alene. Og det blir nok hverdagen for mange av oss. Det er et yrke for spesielt interesserte. Man må være litt rar for å holde på med dette, ellers blir man det, sier den vordene pianostemmeren som også er eseleier.

– Vi var på et nordisk pianostemmertreff og møtte noen ganske pussige skruer, ler Anne-Lise, og legger til at det egentlig passer henne greit å være litt rar.

• Anbefalt videre lesning:

Ein sjeldan lyttar. Magnus veit instinktivt kva tone t-bana går i. Les saken