Sigbjørn Obstfelder, fotografi fra gymnastiden.

Sigbjørn Obstfelder, fotografi fra gymnastiden.

Foto: Fotograf: C.L. Jacobsen, Stavanger. Eier: Nasjonalbiblioteket.

Ikke alltid på feil klode

En av Norges mest kjente melankolikere viste seg å være litt av en skøyer.

Da norsklæreren min på videregående introduserte klassen for Sigbjørn Obstfelder, kunne han like gjerne ha sagt det rett ut:

– Elever, la meg få presentere dere for Norges mest melankolske dikter gjennom alle tider.

I stedet krittet han opp ord som uro og eksistensiell undring på tavlen, før han ledet klassen videre til diktet alle Obstfelder-veier leder til; Jeg ser!

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt...

Utdrag fra Obstfelders «Jeg ser»

Slik stivnet mitt bilde av Sigbjørn Obstfelder. Og det var ikke før noen år senere, da jeg flyttet inn i Obstfelders gamle studentbolig, at jeg oppdaget at dikteren var så mye mer enn den sørgmodige skikkelsen jeg hadde forestilt meg.

...

August 2009

Flyet mitt hadde knapt landet i Oslo da moren min ringte. Hun var på gråten, ville forsikre seg om at flyet ikke hadde styrtet, at ingen i hovedstaden hadde ranet hennes 20 år gamle sønn.

– Er du sikker på at du finner veien? spurte hun.

– Ja, jeg vet hvor det er, svarte jeg.

Jeg tok flytoget til Nationaltheatret, trillet kofferten gjennom Slottsparken, opp Hegdehausveien, og svingte til høyre da jeg kom til Underhaugsveien. Der stod det herskapelige gule huset jeg bare hadde sett bilder av.

Jeg fant døren, trykket på ringeklokken, og et minutt senere stod det som må være Norges tynneste mann foran meg. De lange armene hans var dekket av tatoveringer. Og hadde han ikke litt mascara på øyenvippene sine?

– Hei, jeg tror jeg skal bo her, sa jeg.

– Ja, du er den siste som kom inn, du skal bo i grotten, sa han.

«Guttehjem»

Litt over hundre år tidligere, en gang på midten av 1880-tallet, gikk Obstfelder inn den samme døren. Den unge mannen hadde gjort det så bra på Kongsgård skole i Stavanger at lærere og andre bemidlede personer samlet inn penger for å finansiere hans første studieår i Oslo.

Selv om mine lærere ikke hadde vist den samme rausheten for meg, hadde jeg også klart å komme meg til Oslo. Men det var bare så vidt.

To uker i forveien hadde jeg ingen anelse om hvor jeg skulle bo. Så fortalte en bekjent meg om Studenterhjemmet – et gedigent hus med plass til 36 gutter og tre jenter.

– Frem til 2004 måtte de tre jentene rydde og lage mat for å få lov til å bo der, sa han med et smil.

– Er det veldig dyrt? spurte jeg.

– Det koster bare 3 750 kroner i måneden, og for den prisen får du eget rom og matservering både morgen og kveld. Dessuten har huset stor hage med egen fotballbane, og alle som bor der får tilgang til hytte i Nordmarka, sa han, før han la til:

– Men det er nesten umulig å komme inn. Du må helst kjenne noen som bor der, eller ha en slektning som har bodd der.

Han hadde overbevist meg. Og selv om forhåpningene var små, dristet jeg meg til å sende en søknad samme kveld. Allerede dagen etter kom det overraskende svaret.

En som kalte seg husfar skrev at det egentlig var fullt, men at en person hadde sagt fra seg plassen. Jeg var velkommen, men måtte svare kjapt.

Studenterhjemmet 1875

Jeg takket ja, uten å helt vite hvilke tradisjoner jeg var i ferd med å ramle inn i.

Kanskje Google kunne hjelpe meg, tenkte jeg, men der stod det ikke mye mer enn at huset i Underhaugsveien 13 var Norges eldste studenterhjem og at kjente forfattere, som Arne Garborg og Sigbjørn Obstfelder, hadde bodd der.

Jeg ringte en venn i Oslo, kanskje han hadde hørt om stedet?

– Jeg vet hvem de folkene er. De sitter på Tullins (utested) i helgene, og når de blir ordentlig fulle så begynner de å snakke om Jesus, sa han.

Et par måneder senere satt jeg på en av barkrakkene på Tullins, sammen med flere jevnaldrende gutter fra stedet jeg nå hadde begynt å kalle for «Hjemmet».

Da klokken nærmet seg 01.00, dro en av mine nye venner opp et verveskjema.

– Det er til KrFU. Du burde bli medlem, sa han.

En annen, en av dem som skulle bli prest, hadde vendt seg mot en søt ung kvinne. Hun så skeptisk på ham.

Skal ikke du bli prest, spurte hun.

Det ska ikkje du tenka på i kveld, svarte han.

Rangsystem

Selv om ikke alle studentene på hjemmet var like flinke til å holde seg på den smale stien, kunne man fort bli tuktet av sine eldre samboere om man ble tatt i det som, med glimt i øyet, ble beskrevet som ukristelig oppførsel.

Jeg hadde ikke bodd lenge på Studenterhjemmet da det holdt på å gå galt for første gang:

«Kongen» observerte meg nemlig i det han mente var en t-skjorte med usømmelig motiv. Jeg gikk ned på kne, ba om unnskyldning og kastet t-skjorten i søppeldunken. «Kongen» viste nåde og sparte meg for straffen – som ville vært en iskald bøtte vann over hodet foran alle de andre studentene.

«Kongen» var for øvrig bare en av mange posisjoner i husets tradisjonsrike rangsystem. På toppen var en husfar – også han en teologistudent – som fikk bo helt gratis på det aller største rommet. Like etter ham fulgte de såkalte «fjerdingene» som bodde i fjerde etasje. De hadde til og med en egen vakt som skulle hindre at uvedkommende trasket rundt i gangen deres.

På bunnen var jeg, som sist innflyttet, noe som medførte at jeg måtte åpne døren hver gang noen ringte på. Og at jeg måtte bo på det minste rommet – Grotten – som ikke kan sies å dele flere egenskaper enn navnet med Jon Fosses bolig litt lenger ned i gaten.

Skøyeren Obstfelder

Det var heldigvis ikke meningen å bruke mye tid på rommet. Skulle man trives på Studenterhjemmet, kunne man ikke stenge seg inne. Man måtte være med på foreningsmøter, hyttedugnad, juleball, hagefest, vårsoaré og 17. mai-feiring i pysjamas.

Men det var alltid noen som meldte seg ut av fellesskapet. Noen man bare så en sjelden gang, for eksempel på frokosten, da de rappet med seg et par brødskiver opp til rommet. Felles for dem alle, var at de ikke ble lenge på hjemmet.

I min første tid på Studenterhjemmet tenkte jeg på Obstfelder som en av disse. Jeg kunne nesten se ham for meg inne på et av soverommene, med låst dør, mens han skrev om å ha kommet til feil klode. Åh, så irriterende han måtte ha opplevd det å bo så tett på disse livsfjerne studentene som lurte seg til å «danse med pigerne» når bestyrelsen var borte.

Sigbjørn Obstfelder

På de få bildene som finnes av Sigbjørn Obstfelder, ser dikteren temmelig alvorlig ut. Av sine venner fra studietiden ble Obstfelder derimot beskrevet som «en av de værste Skøierne».

Foto: Gyldendal / Scanpix

Derfor var overraskelsen stor da jeg en dag fant følgende beskrivelse av Obstfelder i en av bøkene på Studenterhjemmets bibliotek:

En av de værste Skøierne på Studenterhjemmet, det var nok Obstfelder! ... Han kunde lirke saa lurt og narre saa udspekulert, at selv de alvorligste Theologer maatte marschere lige lugt i Sjøen med Floshat paa. Og der stod Obstfelder og betragtede den forulykkede og spurgte saa rent enfoldig, om han var blevet vaad.

Vilhelm Krag / Dengang vi var tyve aar

Og var det noe som var helt sikkert, var det at den unge mannen ikke bare låste seg inne på rommet sitt om kveldene.

«Vi er blit så svære til at danse sammen heroppe på "hjemmet", af og til, når fruen er borte lister man sig til at danse med pigerne også», skrev han i et brev til sin bror Herman i Amerika.

Mer enn melankolsk

I dag, 150 år etter Obstfelders fødsel, er det gjerne «Jeg ser»-diktet vi knytter sterkest til denne dikteren. Men kan det tenkes at dette diktet har stått i veien for hvem Obstfelder egentlig var?

Det er ikke det at «Jeg ser» er et dårlig dikt – det er fantastisk godt – men idet de urovekkende linjene ble allemannseie, stivnet også bildet av dikteren som en mistilpasset, sørgmodig ung mann.

Men selv om uroen, melankolien og den eksistensielle undringen alltid være en del av Obstfelders liv og diktning, er det viktig å ikke lukke øynene for dikterens andre sider.

I Studenterhjemmets bibliotek kunne jeg grave meg ned i bøker som beskrev Obstfelder som en stor ressurs; en som bidro med satiriske og humoristiske tekster i husets avis, en som holdt taler for å ønske nye studenter velkommen, en som elsket å danse masurka (!), en som var selvsikker og som kunne gjøre grundig narr av andres meninger.

Så kan vi ikke nå, 150 år etter Obstfelders fødsel, komme oss et hakk videre og se hva mer dikteren har å by på enn melankoli og uro?

...

Heimskringlam

Studenterhjemmets eksemplar av «Heimskringlam», som er Sigbjørn Obstfelders første bok.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

PS: Sigbjørn Obstfelders første bok, «Heimskringlam», er faktisk en satirisk fortelling om livet på Studenterhjemmet. Den er nedtegnet i sagastil, med lange fotnoter på hver eneste side. Opprinnelig ble boken skrevet til Studenterhjemmets tiårsjubileum, hvor Obstfelder selv deltok.

Intern? Ja, men det var Obstfelder fullt klar over:

«Nu er "Heimskringla", hjemmets saga, som jeg skrev til 10 årsfesten her på hjemmet i fjor, udgit. Jeg tror ikke, du vil ha større interesse af at se den, derfor sender jeg dig den ikke, da det ikke svarer porto, man må ha boet her for at han nogen interesse af den.»

Sigbjørn Obstfelder / «Breve til hans bror»
  • KILDER:
  • «Sigbjørn Obstfelder. Mennesket, poeten og grubleren». 1959. Johan Faltin Bjørnsen.
  • «Breve til hans bror». 1949. Sigbjørn Obstfelder.
  • Hør: