De andre kikket på damene. Jeg så på Sabeltann.

«Vi kommer til å skrive om dette. Du har egentlig ikke noe valg.»

Journalisten fra lokalavisa hadde ringt meg. Jeg var 14 år, sommeren før 10. klasse.

«Nei, vær så snill. Jeg orker ikke at de i klassen skal få vite om det.»

Jeg tror jeg skjønte det selv. At det jeg skulle gjøre denne kvelden var uvanlig når man hadde passert konfirmasjonsalder og endelig fått nok hår under armene.

Jeg burde vært på fest og sjekket damer. Burde hengt med gutta fra håndballaget. Burde vært i nærheten av hun med de brune øynene.

Men likevel stod jeg der en time senere.

Fremst i en plastbåt som naboen rodde, med hvit sminke i ansiktet. Et kostyme laget av søppelsekker og gullfarget gavebånd dekket den nesten to meter lange kroppen.

På stranda foran meg, mellom høyttalere, røykmaskin og lyskastere lånt av den lokale ungdomsklubben, satt over 400 mennesker og ventet på at jeg skulle gå i land. Som mitt største idol og forbilde.

Jeg elsket det. Men en klump i magen minnet meg på at jeg skulle på skolen mandag morgen.

Alle trodde jeg var en ganske vanlig fyr.

Hvordan ville de reagere når de oppdaget at den litt halvlubne gutten lekte Sabeltann i all hemmelighet?

Jeg følte jeg hadde alt å tape.

For nå ville alle få vite det. Til og med henne.

To babyer

Vi ble født samme år. Bare noen kilometer fra hverandre. For ganske nøyaktig 30 år siden.

Jeg skulle bli journalist i NRK. Han skulle bli Kongen på de syv hav.

Jeg kom først, i januar. Det var en krevende og lang fødsel for min mor. Et uvanlig stort hode og behovet mitt for å bare bli der inne gjorde at jeg møtte verden på overtid.

Men fødselen som foregikk rett ved, noen måneder senere, var mye enklere.

Østfoldingen Terje Formoe hadde gått og ruget på ham lenge. Helt fra da han oppdaget at Dyreparken hadde en scene omgitt av vann. Han ville bruke vannet i en forestilling.

Høsten 1989 ble «Kongen på Havet» født. Først i form av en tegning. Så skrev Formoe manuset til forestillingen «Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttaviga».

Sommeren etter, da jeg var ett år gammel, fikk Norge se Formoes «baby».

9. juli 1990 seilte Sabeltann inn i Kjuttaviga for første gang. Da kruttlappene smalt og en mann med hvit sminke sang de rare ordene «Hiv og hoi» ante ikke publikum i Dyreparken at de var vitne til starten på et nytt kapittel i norsk kulturhistorie.

Mannen med det hvite fjeset skulle påvirke mitt og mange andres liv.

Og gjøre Formoe til mangemillionær.

Sabeltann mellom fingrene

Jeg var vel tre år da mamma og pappa tok meg med på en forestilling. Jeg hadde hørt sangene og fått en sjørøverhatt, et sverd og en lekepistol til jul. Det var foreløpig det.

Forestillingen vi skulle se begynte sent på kvelden. Men det hadde ikke alltid vært slik.

De to foregående årene ble Sabeltann spilt på dagtid. Men Terje Formoe hadde nylig husket et barndomsminne som gav ham en idé.

Da lille Terje var ni år tok foreldrene ham med til Markusplassen i Venezia, på en slags årlig festival som foregikk sent på kvelden. Han husket følelsen det gav ham. En følelse av å være med på noe som egentlig ikke var lov. Langt etter leggetid.

Formoe ønsket å gi andre barn den samme følelsen.

I 1991 hadde de én testforestilling på natten. Siden da har Sabeltann kun blitt spilt etter klokken 23.00.

Det som utspilte seg foran meg denne julinatten i 1992 forandret meg. Det er store ord. Men det er nok sant.

De fleste vet hva som skjer i Kjuttaviga når mørket senker seg. Over 1,6 millioner nordmenn har, ifølge Formoe, kjøpt billett de siste 30-årene.

Til dere andre: Vi snakker høye smell, fengende musikk og skumle pirater.

Jeg måtte sitte på fanget til mamma med fingrene foran øynene for å klare meg gjennom det. Men et sted der ute, mellom fingrene, så jeg Kaptein Sabeltann seile inn i Kjuttaviga.

Bestemors dyre lysestaker

De fleste gutter, og mange jenter, født etter 1985 lekte Sabeltann da de var barn. Det gjorde også jeg. Jeg lekte Sabeltann med gutta i nabolaget. Vi fektet med lekesverd. Og sang alle sangene.

«Hiv og hoi.
Snart er skatten vår.
Så kan vi ta det rolig de neste hundre år.»

Men jeg tok det ikke rolig. Da de andre løp hjem for å spise middag satt jeg igjen.

Jeg skrev egne Sabeltann-forestillinger. Jeg limte sammen bestemors dyre lysestaker for å få dem til å ligne på «Den magiske diamant» og jeg tvang pappa til å skaffe tørris hos en kompis som jobbet i Hennig-Olsen Is fordi jeg skulle gjenskape effekten av å få røyk opp av vannet. Slik Grusomme Gabriel klarte.

Jeg stjal en hel sementsekk fra naboen fordi jeg innså at det kom røykstøv da jeg kastet tørr sement i bakken. Og jeg tvang de aller yngste ungene i gata til å se på alt sammen. For å ha et publikum.

Det tok litt av. Sabeltann ble meg. Jeg ble Sabeltann. Da vi nærmet oss ungdomsskolen sluttet jeg å fortelle kompisene at jeg fortsatt likte Kongen på Havet. At jeg ble leid inn til barnebursdager for å være Sabeltann. At jeg skrev brev med Terje Formoe. At jeg hørte på sangene i smug og at jeg så kveldsforestillingen i Kjuttaviga hver eneste sommer. Gjerne flere ganger.

Da de andre i klassen fantaserte om damer og fotball, satt jeg og tenkte på hvordan skuespilleren som spilte Grusomme Gabriel klarte å puste under vann før han kom opp av vannet.

Da jeg senere drakk mine første pils og Sabeltann-sangene ble spilt på nostalgisk-ironisk vis, så latet jeg som at jeg ikke husket teksten.

Jeg var 14 år da jeg ble avslørt. På forsida av byens nest største avis.

Sjørøverne kommer

Vi hadde flyttet til et nytt hus. Rett ved en strand. Og jeg så det samme som Terje Formoe: En scene rett ved vannet.

Noen måneder senere hadde jeg invitert hele nabolaget til en helaftens forestilling, i tussmørket ved den lille sørlandsstranda.

Samme kvelden ringte journalisten. Jeg fikk panikk.

Så umiddelbart for meg ansiktene til kompisene fra håndballaget da de åpnet lokalavisa mandagen etter. Og det sjokkerte ansiktet hennes. Hvis hun brydde seg.

Noen måtte være vitner til dette. Jeg var rett og slett presset opp i et hjørne.

Jeg tok opp min Nokia 3330 og sendte en SMS:

Meldingen gikk til to av gutta fra håndballaget. De ante foreløpig ikke at høyrevingen fortsatt lekte sjørøver.

Min bror måtte spille Pinky. De andre barna i nabolaget spilte de andre rollene. Selv spilte jeg både helten og skurken, Sabeltann og Maga Kahn. Barna i nabolaget lurer fortsatt på hvorfor de aldri møttes til fektekamp.

Rundt 400 publikummere fikk det med seg. Men det jeg husker best var smilene til de to fra håndballaget. Og spørsmålet kompisen min stilte:

«Hvorfor har du ikke fortalt om dette tidligere?»

Skolegården

Alle skoler har en sånn jente. Hun som var flink på skolen, men også stjerna i friminuttet.

Nå kom hun mot meg i skolegården.

Alle som har vært 14 år kan tenke seg hvordan det føles. Ikke alle hadde i tillegg vært Sabeltann på forsida av lokalavisa samme dag.

«Jeg så deg i avisa», sa hun.

Pausen varte evig.

«Jeg syns det var ganske kult gjort. Hvordan fikk du det til?».

Etter flere år med skam kom på en måte anerkjennelsen.

Jeg hadde følt meg som en raring. Men nå var jeg ute av Sabeltann-skapet.

Det jeg ikke visste da, var at det var flere som meg. Hvert fall nesten.

Sabeltann-generasjonen

Vi følger hverandre fortsatt, kapteinen og meg. Og i år blir vi begge 30 år.

Derfor ønsker jeg nå å fortelle dette. For jeg vet det finnes lignende historier.

Tre tiår etter at Formoe skapte Sabeltann har nemlig livet innhentet Kjuttaviga. De som selv var barn da Sabeltann ble født, tar nå med sine egne for å se «Kongen på Havet», forteller Formoe.

Snart gjør jeg det også.

På forestillingene nå er det like mange på min alder som har tatt på seg sjørøverlapp og hatt. Flere av dem er der uten barn.

Fangruppa «Voksne Sabeltannfans» beskriver seg som en «uoffisiell fanklubb for sjørøvere over 16 år med et nostalgisk forhold til Kaptein Sabeltanns univers.»

Nå har gruppa fått rundt 1500 medlemmer.

Det er mange av oss som aldri blir voksne. Noen lever sine parallelle liv i dataspill, andre fantaserer seg bort til fjerne galakser.

Jeg lukker øynene og drar til Kjuttaviga.

Er du eller har du vært opptatt av Sabeltann? Send meg gjerne en e-post med bilde av deg selv som sjørøver. Fra da du var liten eller nå. Bildene kan bli publisert.