Frykter massedød i fengslene, men for Egypt stjeler håndballen overskriftene

Det virker som alle diskusjoner rundt hva slags regimer vi sender våre landslag til er spart til 2022, når det er vinter-OL i Beijing og senere VM i fotball i Qatar. Men det burde vært snakket om allerede nå, i forbindelse med håndball-VM, der Norge og vår stjerne Sander Sagosen har spilt seg frem til kvartfinale.

I dag, på 10-årsdagen for det egypterne håpet var starten på en demokratisk revolusjon, offentliggjør Amnesty International en knusende rapport om menneskerettighetene i Egypt. Forholdene er på mange måter verre enn de var 25. januar 2011, da demonstranter tok til gatene i Kairo for å protestere mot et undertrykkende styre, på det som har blitt kalt «vredens fredag». Ytringsfriheten kveles, opposisjonelle settes i fengsel i årevis uten dom, og forholdene i de samme, overfylte fengslene er umenneskelige.

Denne 10-årsdagen har derfor blitt sett frem til med spenning.

Men mye av spenningen dreier seg i praksis ikke om hvor mange som sitter fengslet uten dom i egyptiske fengsler, men om hvem som vinner de siste kampene i mellomspillet i håndball-VM.

Slikt skaper overskrifter. Men om den politiske situasjonen er det altså påfallende stille.

Norge spilte ferdig sitt mellomspill søndag kveld og kvalifiserte seg til slutt for kvartfinalene i VM.

Med hjelp fra nevnte Frankrike, som slo Portugal, snek også Norge seg videre og er fortsatt med i kampen om vårt første mesterskapsgull. Historien har vist at en så kronglete vei kan være akkurat det som leder Christian Berges gutter helt frem til gullmedaljer i Kairo søndag kveld. Det vil i så fall være like fortjent som det er etterlengtet.

Samtidig er det ikke til å unngå å tenke tanken på at man kanskje skulle at ønske det historiske gullet skal komme i en annen tid – og ikke minst på et annet sted.

Den demokratiske håndballdiktator

VM i Egypt var kaotisk allerede lenge før det startet. Og kaoset har for så vidt et navn: Hassan Moustafa. Han har siden 2000 vært president i det internasjonale håndballforbundet, IHF. Veldig mye er sagt og skrevet om den 76-årige egypters høyst egenrådige styresett siden det. Han har styrt IHF på tilnærmet diktatorisk vis – og fått lov til å gjøre det.

På papiret er han nemlig en svoren demokrat, i den forstand at hans maktbase finnes blant de mange små nasjoner som etter hvert har fått sitt medlemskap i IHF. Totalt er det nå 209 nasjoner i forbundet, og et overveldende flertall av disse støtter egypteren – i bytte mot fordeler som ikke alltid blitt offentligheten til del.

For i IHF er prinsippet med ett land – en stemme, uansett antall håndballspillere i landet, dyrket til det ekstreme.

Slik har Cayman Island, Malawi og Kiribati like mye de skulle ha sagt om håndballens styresett og internasjonale utvikling som Tyskland, Frankrike eller Russland.

Uansett skulle 20 års regime toppes med VM på hjemmebane, inkludert kamper i arenaen som nå bærer hans navn, Dr Hassan Moustafa Indoor Sports Complex. VM arrangeres også med 32 deltagernasjoner for første gang, som en del av den globale spredningen av sporten. «Valgkamp» er vel et annet ord mange ville ment var minst like dekkende.

Dessverre for Moustafa gjorde smittesituasjonen i den amerikanske troppen at de ikke fikk brukt friplassen han hadde gitt dem. USAs deltagelse var en viktig del av det politiske spillet rundt mesterskapet.

Ingen skam å bli

Like før VM-start bøyde dr. Moustafa likevel av for press og gikk tilbake på sin tidligere beslutning om å la flere tusen tilskuere få komme inn på kampene. Denne gesten ga en slags optimisme når det gjaldt tryggheten i gjennomføringen av mesterskapet. Den betingede positiviteten så ut til å forsvinne da Norge og flere andre nasjoner ankom til det de oppfattet som en så vel uoversiktlig som utrygg situasjon i det mye omtalte bobla, som skulle sikre VM-deltagerne mot smitteeksponering.

Men det som skapte diskusjoner rundt om man burde gå til det radikale skritt å reise hjem allerede før mesterskapet var ordentlig i gang roet seg fort.

Norge valgte å bli – og gjorde rett i det. For som under EM for kvinner i Danmark før jul ble bobla raskt tettere. Det var bare ikke nok.

For der covid-frykten ble dempet en smule, dukket nye problemer opp.

De danske verdensmestere har blitt rammet av mageproblemer hos en rekke spillere i sitt tittelforsvar.

Mens Slovenia fikk 12 spillere matforgiftet før møtet med hjemmenasjonen Egypt. Generalsekretær i det slovenske håndballforbundet, Goran Cvijić, uttalte i den forbindelse at «vi kan absolutt ikke være fornøyde med arrangementet av årets VM i Egypt».

Norge og de 30 andre besøkende deltagernasjonene er i Egypt for å spille håndball – og kun dét. Men verden er ikke lenger slik at vi kan skille arrangementene fra arrangørnasjonen og hvordan den ellers oppfører seg.

Trumps «favorittdiktator»

Og VM er ikke bare et personlig prestisjeprosjekt for presidenten i IHF, det er det i vel så stor grad for den egyptiske president og tidligere general, Abdel Fattah al-Sisi.

Vi merker det bare ikke like godt.

Men VM er i stor grad også politikk. Egypt er et land midt i en araberverden i splittelse og et mildt sagt anspent forhold til USA. Bedre ble det ikke av ekspresident Donald Trumps famøse «hvor er min favorittdiktator?»-uttalelse da han ventet på et møte med el-Sisi under G7-møtet i Biarritz i 2019.

Derfor var det ekstra uheldig for mesterskapets totale renommé da USA måtte trekke seg.

Likevel har president al-Sisi klart å beholde fokuset på de sportslige problemer.

Slik burde det ikke vært, noe rapporten fra Amnesty også sterkt understreker.

10 år etter den arabiske våren er menneskerettighetssituasjonen i Egypt verre enn den var i forkant. «Våren har blitt til vinter», som Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs uttrykker det i dag.

Al-Sisis styre er et de facto militærdiktatur. Den eneste gang han har stilt til valg som president, i 2014, fikk han 97 % av stemmene. Slikt skjer ikke i virkelige demokratier. Og opposisjonens kår i dagens Egypt er da også stadig verre.

Den virkelige covid-boblen

Mye har vært sagt om boblen som skulle holde smitten borte under VM, lite om den boblen som myndighetene prøver å skjule for omverdenen.

I de nevnte fengslene i Egypt er det offisielle antallet plasser 55 000. Det reelle antall fanger er derimot anslått til 114 000, altså mer enn det dobbelte. De sanitære og helsemessige forholdene har lenge vært under enhver kritikk. Hundrevis skal allerede ha dødd som følge av dette de siste årene, inkludert tidligere president Morsi.

Nå har pandemien skapt ytterligere utfordringer for fangene, hvorav mange sitter på ubestemt tid og uten dom etter bruk av diffuse terrorlover. Covid-19 blir brukt som grunn for å forlenge unntakstilstanden i Egypt. Samtidig får smitten spre seg mer eller mindre fritt i de overfylte fengslene. Flere menneskerettighetsorganisasjoner frykter massedød. Uten at noen i øyeblikket er i stand til eller har viljen til å påvirke styresmaktene.

Det er disse fengslene, ikke VM-hotellene, som er den virkelige covid-boblen i dagens Egypt.

Den vi ikke særlig grad hører om, unntatt på dager som denne.

25. januar 2011 gikk som nevnt inn i historien som ‘vredens fredag’.

På fredag førstkommende slipper vi uansett kanskje ikke unna å forholde oss til hjemmenasjonen og hvordan i dag fremstår.

Vinner Norge sin kvartfinale, er nemlig Danmark eller nettopp Egypt motstander i kampen om en finaleplass.

Vredens fredag i 2021-utgaven. Det må kunne kalles et fengslende scenario.