Matoma
Foto: Robert Holand / TV 2

Kvifor græt Matoma?

Fem grunnar til at musikken opnar tårekanalane og gir oss frysningar nedover ryggen.

Matomas tårer har blitt eit fast innslag til fredagstacoen.

I songkonkurransen «The Voice» på TV 2 ser vi gong på gong at ansiktet til den folkekjære artisten går i oppløysing av sjelfulle songar.

Kameraet går tett på for å fange kvar minste rørsle, for programskaparane veit nemleg så inderleg godt at Noreg elskar Tom Stræte «Matoma» Lagergrens tårer.

Men kvifor græt Matoma så mykje HEILE tida?

– Musikken er den største lidenskapen eg har i livet. Når nokon syng noko som gjer at eg gløymer tid og stad, så er det sterkt, seier han.

Dei færraste av oss græt like mykje som Matoma. Likevel kan vi nok alle hugse tilbake til ein eller annan gong då nokre enkle tonar sette dei store følelsane i rørsle.

Men kva skjer med oss reint konkret, i hjernen, når vi begynner å gråte av vakre melodiar?

Matoma er ikkje heilt sikker. Kanskje ikkje så rart, han er jo først og fremst produsent og musikar, ikkje nevroforskar. Det er derimot Indre Viskontas frå San Francisco.

Ho er faktisk både operasongar, nevroforskar og har i tillegg skrive bok om musikk og følelsar.

Indre Viskontas

Saman med Matoma gir ho oss fem grunnar for kvifor musikken treffer oss så hardt i magen igjen og igjen og igjen.

Musikken trøystar oss

Musikken har hjelpt meg gjennom mange tøffe tider, seier Matoma.

Den 30 år gamle produsenten flyg verda rundt for å spele på store festivalar, og har fleire milliardar strøymingar på Spotify. Men då han vaks opp på den vesle tettstaden Flisa på Finnskogen, låg ikkje akkurat eit slikt liv i framtidsutsiktene.

På barneskulen hadde Matoma skrive- og lesevanskar, talevanskar, nedsett høyrsel og høyreapparat.

Alle i klassa mi var utruleg snille, men dei som var litt eldre kunne vere kjipe mot meg. Det var hakking og kommentarar i hytt og pine. Det gjorde at eg sleit veldig med dårleg sjølvtillit då eg var yngre, seier han.

Trass dårleg høyrsel vart pianoet ei av Matomas tryggaste hamner. Som niåring spelte han Beethovens «Für Elise» utan notar eller øving – det einaste han gjorde var å lytte medan pianolæraren øvde, og deretter spele det same. Læraren skjøna at den vesle skogfinnen ved sidan av seg hadde eit nærmast perfekt gehør.

Matoma som barn

MUSIKKGLEDE: Sju år gamle Matoma (til venstre) sit bak keyboardet sitt heime på Flisa. Til høgre sit søskenbarnet Adrian.

Matoma sat fleire timar bak pianoet kvar dag; han lærde seg Edvard Griegs A-mollkonsert, og fekk spele med virtuosar som Håvard Gimse og Leif Ove Andsnes.

– Musikken vart ei boble der eg kunne uttrykke alt eg følte. Det er den same bobla eg er i på «The Voice», ho går aldri bort, forklarer Matoma.

Illustrasjon: auge som græt

Professor Indre Viskontas samanliknar musikkens trøystande kraft med MDMA. Det sentralstimulerande rusmiddelet frigjer serotonin i hjernen, noko som gjer oss lettare til sinns. I USA har små dosar av middelet blitt brukt i terapi for å rekonstruere vonde minner.

Ifølge Viskontas kan musikk ha ein liknande påverknad på oss.

Musikk kan ta oss gjennom eit traume, og hjelpe oss med å knyte positive følelsar til det vonde minnet. Dette er også funksjonen til musikk i gravferder, forklarer Viskontas.

Ho skildrar musikken som eit «trygt rom», der kroppen gir seg sjølv løyve til å sleppe ut alt vi har av innestengde følelsar.

Når vi høyrer på musikk, føler vi at vi har kontroll. Stykket varer som regel berre tre til fem minutt, så er det ferdig. Viss følelsane blir for sterke, kan vi alltids skru ned volumet.

Musikken tar oss tilbake til ungdomen

Songane som gir oss dei sterkaste følelsane i vaksen alder, er ofte dei vi elska i puberteten.

Matoma hugsar godt då han var 17 år gammal, og såg filmen «Gladiatoren» for første gong.

– Då «Now We Are Free» kom på slutten der ... Eg får frysningar berre eg snakkar om det, seier han.

Songen brann seg fast i minnet, saman med bilda av Maximus Decimus Meridius (spelt av Russell Crowe) som tar sine siste andetak.

Ti år seinare var Matoma i New York på konsert med filmkomponist Hans Zimmer. På første rad fekk han høyre «Now We Are Free» med fullt orkester.

Eg klarte ikkje å slutte å gråte, altså. Eg skjønte ikkje kva som skjedde, men det var følelsar i meg som eg ikkje klarte å kontrollere.

Illustrasjon: Musikk og tårer

Indre Viskontas forklarer at ungdomstida handlar om å utvikle identitet, og finne ut kven vi er utanom mor og far. For mange av oss er musikken den viktigaste identitetsmarkøren av dei alle. Dette er musikken vi likar, difor kler vi oss slik, oppfører oss slik, pratar slik og blir vennar med slike folk.

Musikken vi elskar i ungdomstida gir oss ein sterk følelse av å høyre til, som følgjer oss gjennom heile livet, forklarer ho.

Mot slutten av tenåra begynner også personlegdomen vår å «låse» seg, og bli mindre open for forandring. Indre Viskontas kallar denne prosessen for «myelinisering av frontallappen».

Det skal dermed mykje til å plutseleg få heilt ny musikksmak når du kjem opp i tjueåra.

Matoma høyrde på mykje forskjellig musikk som ungdom. Filmmusikk, klassisk, hiphop, house og trance. Frå sistnemnde sjanger hugsar han spesielt ein TV-konsert frå 2010 som verkeleg skaka han på djupet.

Musikken gir oss gåsehud

Matoma viser fram klippet som på mange måtar forandra livet hans. Det er frå ein konsert med den britiske elektronikagruppa Faithless som framfører songen «Insomnia». Konserten går føre seg på festivalen T in the park, framfor nærmare 85.000 ekstatiske skottar.

Fremst på scena står vokalisten Maxi Jazz med kvit skjorte og kilt, og syng med ei stemme som neppe hadde fått nokon av mentorane i «The Voice» til å snu seg i stolen.

Han syng så jævlig surt. Han er så hås, veit du. Har sikkert festa i to veker i strekk og er heilt neddopa, men stemninga er heilt magisk.

Maxi Jazz i Faithless syng "Insomnia" på T in the park 2010

FAITHLESS: Songen «Insomnia» toppa VG-lista i 1996, og har av magasinet Mixmag blitt kåra til ein av dei beste elektroniske danselåtane i historia.

Foto: Ross Gilmore / Redferns

I godt over eitt minutt står Maxi Jazz og syng med si sure og monotone røyst, i bakgrunnen høyrer vi ei enkel rytme frå ei stortromme, og ein bass som spelar den same tonen igjen og igjen.

Likevel kjenner både Matoma og det skotske publikumet på ein sterk indre jubel.

Kva er dei eigentleg som går føre seg her?

Illustrasjon: Musikk og følelsar

Ifølge Indre Viskontas rører akkurat denne framføringa med noko av det mest grunnleggjande ved musikken.

Om vi skal prøve å finne noko som er felles for all musikk i alle kulturar, så er det repetisjon. Alle lydar som finst kan bli gjort om til musikk så lenge vi repeterer dei i eit mønster.

«Insomnia» av Faithless er eit prakteksempel på dette. I starten av songen høyrer vi den same rytmen og dei same tonane igjen og igjen.

Repetisjon gjer at vi kan slappe av medan vi lyttar, og ikkje treng å bruke for mykje energi på å prosessere ny informasjon.

Men blir det for repeterande, begynner vi å keie oss.

Etter kvart som hjernen begynner å skjøne eit mønster, blir vi klare for å høyre noko nytt. Musikk må difor også innehalde variasjon, og det er her dei sterke fysiske følelsane kjem inn.

Viskontas forklarer at når vi opplever variasjon i musikk på ein meiningsfull måte, vil det bli frigjort store mengder dopamin i lønningssenteret i hjernen.

Men ho påpeiker at det ikkje berre er variasjonen i seg sjølv som gir oss gode følelsar; kunnskapen om at det snart kjem variasjon, vil også frigjere masse dopamin, lenge før variasjonen faktisk kjem.

Og det er akkurat det Matoma opplever under starten av songen «Insomnia» av Faithless. Forventninga om at noko vedunderleg snart skal skje, gir han gåsehud over heile kroppen.

Illustrasjon: Mann som græt av musikk

Sjå no, følg med no! seier Matoma, vill av begeistring medan han ser konserten på mobilen.

Så kjem det, ca. 1 minutt og 35 sekund ut i songen: «droppet», eller synth-riffet som alle i publikum har venta på.

Ba ba – ba ba ba – ba ba ba, nynnar ein glisande Matoma og nikkar med hovudet.

På klippet kan vi sjå det skotske folkehavet hoppe opp og ned i ekstase. Matoma hugsar tilbake til då han som 19-åring såg denne konserten for første gong og tenkte:

«Dette skal eg også gjere ein dag.»

Songstemma rører noko i oss som ingenting anna kan røre

Mot slutten av tenåra begynte Matoma å bruke all si ledige tid på musikk, rundt ti timar dagleg, ifølge han sjølv. Han slutta med klassisk piano, og bestemte seg i staden for å satse alt på å lage elektronisk dansemusikk som produsent.

Han fann raskt ut at når han skulle lage musikk, så var ein ting viktigare enn noko anna:

For meg er vokalen det aller viktigaste i ein låt. Har du ein god vokal, kan du finne inspirasjon til å lage alle dei andre elementa.

Ifølge Matoma må songstemma sparke noko i han, og få han til å kjenne på ein heilt spesifikk følelse, eller «vibb» som han kallar det.

Utan vibben blir det veldig vanskeleg for meg å lage musikk, seier han.

Som dommar på «The Voice» går han etter den same vibben. Stemma må treffe noko inni han, og om det skjer, så trykker han på den raude knappen, utan å tenkje noko meir over den saka.

Illustrasjon: Musikk og følelsar

Vibben som Matoma snakkar om er ifølge Indre Viskontas ein heilt spesiell type nevron i hjernen. Desse nevrona responderer ikkje på nokon andre musikkinstrument; den einaste lyden som aktiverer dei er lyden av song.

Ein av dei viktigaste funksjonane til stemmebanda er å formidle følelsar til andre. Følelsane som stemma formidlar, triggar nervesystemet vårt direkte. Ta til dømes lyden av gråtande babyar – vi reagerer fysisk på den lyden, forklarer Indre Viskontas.

Vi begynner å nærme oss essensen av kva musikk eigentleg handlar om. For alle desse tårene og frysningane er jo fine i seg sjølv, men det må vel også vere noko meir enn alle desse små eksplosjonane i hjernen?

Kva om musikken faktisk har evna til å løfte oss opp frå våre eigne små innestengde kroppar, og inn i ei høgare eining?

Musikken knyter oss saman

Alle dei sterke følelsane vi får av musikk, eksisterer ikkje i eit vakuum.

Hjernen vår lagrar desse opplevingane, fordi vi tolkar dei som viktige. Men det er ikkje berre musikken som blir lagra; vi hugsar også dei andre sanseinntrykka, og personane vi delte opplevingane med.

Musikk fungerer som eit sosialt lim. Når vi deler følsame opplevingar, føler vi oss sterkare knytt til kvarandre, seier Indre Viskontas.

Matoma kjenner seg veldig igjen. Han meiner nemleg sjølv at han ikkje alltid har vore like følsam for musikk, i alle fall ikkje på utsida. Men alt endra seg då han møtte Maren, jenta som skulle bli hans store kjærleik, utanfor ein utestad i Oslo i 2015.

Maren Gjertsen og Matoma

MAREN & MATOMA: – Eg har alltid kjent på sterke følelsar, men eg torde aldri å vise den sida av meg sjølv før eg møtte ho, seier Matoma.

Foto: Tom Stræte Lagergren

Nesten alle gongane eg har begynt å gråte på «The Voice», så er det fordi eg får eit bilde i hovudet av noko eg og Maren har opplevd saman, forklarer Matoma.

Han hugsar ei framføring frå fjorårets sesong av songen «Youth» av det britiske bandet Daughter. Matoma begynte å gråte etter berre eit par sekund, og snufsa gjennom heile resten av låten.

Dette er jo ein av yndlingslåtane til Maren. Når ho hentar meg på flyplassen, så høyrer vi alltid på denne songen i bilen og held kvarandre i hendene. Då er eg heime, seier Matoma.

Han har tårer i auga.

Ta kontakt!

Hei! Har du nokre tankar om denne saka, eller tips til andre historier vi burde sjå på? Eg blir veldig glad for alle innspel! Sjekk gjerne ut saka eg skreiv om «Lyden av James Bond» og historia om korleis «autotune forandra musikken for alltid»

Anbefalt vidare lesing: