Da Carol på bass satte gutta på plass

Los Angeles, tidlig 1960-tall:

Det er en helt vanlig dag på jobben. Carol Kaye sitter i platestudioet, den elektriske Fender-bassen hviler på fanget, plekteret ligger i høyrehånda.

Alle rundt henne er mannlige, profesjonelle studiomusikere. En av dem ser på henne og smiler.

– Du spiller bra til å være dame, sier han.

Carol retter sine tidsriktige «cat eye»-briller mot ham og sier:

– Og du spiller ikke verst til å være mann.

Navnet Carol Kaye er ukjent for de fleste, men hun er en svært sentral musiker i pophistorien. Hun har bidratt på mer enn 10.000 plateinnspillinger, mange av dem svære hits (se spilleliste nederst i saken).

Brian Wilson, den hyppig genierklærte låtskriveren og arrangøren i The Beach Boys, ville ikke bruke noen andre enn Carol Kaye. «Hun var verdens beste bassist, en stor stjerne og langt forut for sin tid», har han sagt.

En rimelig velkjent bassist ved navn Paul McCartney har sagt at han var tungt inspirert av Kaye da han spilte i The Beatles.

Carol har mange ganger blitt spurt om hvordan det var å være den eneste kvinnen blant bransjens mest etterspurte studiomusikere.

Svaret har stort sett vært det samme.

Det begynte med gitaren

Det hele startet nokså tilfeldig da en mann banket på døra der 13 år gamle Carol bodde sammen med sin mor.

Mannen var en omreisende dørselger som solgte gitarer. Carols lutfattige alenemamma ønsket for en gangs skyld å skjemme bort sin ekstremt musikkinteresserte datter. Hun knuste sparegrisen og lot det stå til.

Investeringen ga resultater skremmende raskt.

Allerede året etter, da Carol var 14, ble hun hyret av lokale storband som spilte jazz. Samtidig som hun var en vanlig skolejente i tenårene, spilte hun gitar på nattklubber sammen med voksne menn i helgene. Etter hvert kunne hun hjelpe mora med regningene og unne seg en dyr Gibson-gitar.

Innimellom alt dette fikk Carol sitt første barn, bare 16 år gammel. Uten at det stoppet musikerkarrieren hennes fra å skyte fart. Hun ble med i et storband som turnerte landet rundt, giftet seg med et av bandmedlemmene og fikk enda et barn.

Så en kveld, mens de spilte på et seminar for begravelsesbyråer (!), falt bandlederen død om av hjerteinfarkt. Orkesteret ble oppløst, Carols ekteskap gikk i oppløsning.

Livet var nå ved en korsvei. Hun var 22 år gammel, enslig og hadde forsørgeransvar for sin egen mor og to småbarn. Kunne dette usikre og utmattende turnélivet virkelig fortsette?

Eller skulle hun gjøre det 1950-tallets USA forventet: gifte seg på nytt og bli husmor eller sekretær?

Profflivet

Carol kjørte på og gikk for en ryggbrekkende komboløsning: Kjedelig skrivemaskinjobb på dagtid for å tjene penger. Bebop-jams på lokale klubber fem-seks kvelder i uka for å få spille.

22-åringen begynte nå å bli virkelig god på gitar, og navnet hennes ble stadig hyppigere nevnt i bransjekretser. Da hun ble bedt om å spille på ei plate til den senere soullegenden Sam Cooke, åpnet døra seg til livet som studiomusiker.

Å jobbe som innleid musiker på studioinnspillinger var et mer stabilt og bedre betalt yrke enn å spille konserter i et stort band. Valget var derfor enkelt for Carol med sin tunge forsørgerbyrde.

Snart var hun en av de faste gitaristene til den sensasjonelle produsenten Phil Spector, som preget hitlistene på tidlig 1960-tall. Hennes gitar høres på megahits som «You’ve Lost That Lovin’ Feelin’» av The Righteous Brothers og «Then He Kissed Me» av The Crystals.

Carol fikk det mer travelt enn Bettan og Kurt Nilsen i adventstida. Pengene strømmet inn fra å spille inn musikk til plater, filmer og TV-serier.

Så var det en dag at en av de andre studiomusikerne ikke møtte på jobb.

«The First Lady of Bass»

«Ray på bass er sjuk i dag. Kan du steppe inn for ham, Carol?» spurte Phil Spector.

En liten justering i vaktplanen var alt som skulle til for at hun tok steget fra gitar til elbass.

Hun elsket instrumentet fra første stund; det lå riktig i hendene, hadde pondus, og hun kunne bruke sin bakgrunn som gitarist til å improvisere fram funky basslinjer.

Før elbassen hadde alt handlet om ståbassen, som var en mer usynlig arbeidshest som holdt grunntonen og ga tyngde. Den elektriske bassen sto nå på terskelen til få en sentral plass i populærmusikken. Med sin harde og tydelige spillestil var Carol Kaye sentral i å definere hvordan den skulle låte.

Motorpsycho-bassist Bent Sæther er en av dem som hyller det hun gjorde.

– Hun var sentral i å løfte bassen fra å være et bakgrunnsinstrument til å få en ekstremt viktig og avgjørende rolle i musikken, sier han.

Han forklarer at Carol dannet skole ved å spille med plekter og ha veldig lite «bunn» i bassen.

– Den «plonk plonk»-plekterlyden er hennes varemerke, og hun gjorde bassen til en viktigere ingrediens enn den hadde vært tidligere, sier han.

Han sier at mange kopierte den butte og veldig presise basslyden hennes.

– Du hører det på Beatles-platene «Revolver» og «Sgt. Pepper’s». Og hvis du som instrumentalist klarer å inspirere og påvirke selveste Paul McCartney – da har du gjort noe viktig for musikkhistorien, sier Sæther.

Når McCartney har skrytt av Kaye, har det ikke bare handlet om spillestil, men også hennes særegne tonevalg. Hun styrte gjerne unna grunntonen og spilte ting bassen egentlig ikke «skal» gjøre.

Om akkorden var en c-moll, la hun like gjerne bassen på g eller ess, som er de andre to tonene i treklangen. Dette er særlig tydelig på The Beach Boys-platene «Pet Sounds» og «Smile».

Bent Sæther sier at dette grepet gjør musikken mindre satt og luftigere.

– Når du velger litt mindre innlysende toner på bassen, får musikken en slags ambivalens som gjør at man oppfatter totalen annerledes. Det gir musikken ekstra levetid fordi man som lytter lurer på hva det er som egentlig skjer her. Og det er utrolig moro.

Noen ganger fikk hun klare instruksjoner, andre ganger improviserte hun fram basslinjene.

– Uansett hvem som skrev basslinjene, var det henne Brian Wilson valgte å ringe, selv om det sikkert var hundre andre bassister i Los Angeles han kunne ha kontaktet, sier Sæther.

Å basse med gutta

Gjennom 1960-tallet var hun del av en fast og svært etterspurt studiomusikergjeng, som senere har blitt kalt «The Wrecking Crew». De var «first call», altså de første som ble ringt når produsentene trengte musikere til plateinnspillinger.

Komponisten og dirigenten Quincy Jones slo ofte på tråden. «Carol Kaye er den beste bassisten jeg noensinne har hørt», skrev han i sin selvbiografi.

Disse utvalgte musikerne hadde nok å gjøre. Det var ikke noen automatikk i at bandet som var avbildet på platecoveret, spilte instrumentene selv.

Ofte var det en fordel å heller hente inn de beste musikerne. Der enkelte band kunne være hjemsøkt av nevroser og passivaggressiv stemning, møtte studiomusikerne opp i tide og gjorde jobben proft på første forsøk.

Kaye ser ikke på karrieren sin som en feministisk heltehistorie. Hun ser på seg selv om en respektert og dyktig musiker «En tone har ikke noe kjønn. Enten spiller du den bra, eller så gjør du det ikke», har hun sagt.

En del av jazzmusikerne hun spilte med tidlig i karrieren, var kvinner, men de forsvant da de giftet seg. «Så flott at mannen din lar deg dra rundt og spille», er en kommentar Carol har fått mer enn én gang.

Selvsagt var det tung guttastemning blant de proffe musikerne. Som da hun møtte opp høygravid på en spillejobb og orkesterlederen sa høyt: «Kan faren til Carols barn reise seg?» hvorpå hele orkesteret reiste seg samtidig.

Selv kunne hun rope «Jeg har ligget med mannen din i dag!» til musikeres koner som var innom studioet på besøk. Den røffe humoren passet henne bra, og få var tøffere i trynet enn Carol.

Bassketak

I 1969 tok Carol Kaye en flere år lang pause fra studiomusikerlivet. Artrosen i håndleddene trengte hvile, og det var på tide å bli bedre kjent med sine tre barn.

Siden har hun levd av å videreformidle. Carol har vært privatlærer for mange senere toppmusikere, blant annet to av bassistene i et senere nokså kjent band ved navn Toto. Hun har skrevet rundt 30 instruksjonsbøker for bassister og gitarister, med en ung Sting som ivrig leser.

Studiomusikere får sjelden mye offentlig oppmerksomhet for jobben de gjør. Men Carol Kayes innsats har definitivt blitt lagt merke til.

Da magasinet Rolling Stone kåret henne til tidenes femte beste bassist, slo de samtidig fast at sporene etter henne er å høre overalt i moderne popmusikk. Bare hør på et band som Tame Impala, for eksempel.

Kaye har også fått spalteplass i musikkpressen når det har blitt kranglet om hvem som egentlig spilte på gamle innspillinger. Tvilen har oppstått fordi det ikke alltid ble dokumentert hvem som ble hyret inn. Da har hun kunnet vise fram bilder av sine gamle, smekkfulle avtalebøker.

Fra sitt hjem i California kan den nå 88 år gamle Carol Kaye se tilbake på en eventyrlig musikerkarriere. Men hva har vært høydepunktet i karrieren?

– Jeg har spilt på så mange utrolige plater og jobbet med så fabelaktige musikere at det er vanskelig å si hva som har vært størst eller best. Den lista kan endre seg fra uke til uke, sa hun nylig.

For hun har nok å velge blant.

– Når jeg skrur på radioen og hører en låt og tenker: «Å ja, det er jo jeg som spiller! Det der er en god låt.»

Og når hun igjen og igjen har fått spørsmålet: Hvordan var det å være eneste kvinne i dette gamet, svarer hun ofte det samme, bugnende av selvtillit.

– Det var null stress. Jeg var jo den beste.

Vi har satt sammen en Spotify-spilleliste med høydepunkter fra karrieren. Alt er henne på elbass, bortsett fra de fem siste sporene, hvor hun spiller gitar:

Tekstkilder: «The Wrecking Crew» av Kent Hartman, utdrag fra Carol Kayes selvbiografi, gjengitt på hennes Facebook-side, Mojo, Guitar World, New York Magazine, New York Post, Musicradar. Carol Kaye har ikke besvart NRKs henvendelse om intervju.

Anbefalt videre lesning: