Hun var så personlig at artistvennene rødmet

Hva har Marit Larsen og Sondre Lerche til felles med psykolog Sissel Gran? Alle har fått livet endret av Joni Mitchell.

I Los Angeles, januar 1971, holdt Joni Mitchell studiodøra for det meste låst.

– Det finnes ikke én uærlig tone på «Blue». Jeg følte meg som plasten utenpå en sigarettpakke; jeg hadde ingen hemmeligheter for verden, sa hun til Rolling Stone Magazine i 1979.

Tilstanden hun var i da hun spilte inn albumet, kan sammenliknes med et mentalt sammenbrudd, har hun forklart. Men hun låste altså døra, og fortsatte.

Artistvennen Kris Kristoffersen skal ha rødmet ved første gjennomlytting: Det var da svært så åpen og utleverende hun skulle være?

Tvers igjennom alt av livets rot og rastløshet klarte Joni Mitchell å fange ord, lyder og følelser. Millioner av mennesker har funnet «Blue», som en venn i mørket.

Plata solgte til platinum i både Storbritannia og USA. I nyere tid har den ofte blitt trukket fram som en klassiker, et «vendepunkt i musikken i det 21. århundre».

Bob Dylan, Prince og Taylor Swift er bare noen av artistene som har latt seg inspirere. Albumet er kåret til det 3. beste i historien av Rolling Stone Magazine.

Hva er det som gjør at plata føles relevant, 50 år etter sin krevende fødsel?

Alle som stadig vekk covrer henne, alle listeplasseringene, referansene: Dette albumet har en egen kult omkring seg, fra Los Angeles til Lørenskog.

For noen har det forandret alt.

Hver dag blir en film

16 år gamle Marit Larsen vandret omkring i Lørenskog med en discman i Fjällräven-sekken.

– Å ha med meg «Blue» på repeat i hodetelefonene gjorde hverdagen til film – alt ble klarere, vakrere, sårere, hun åpnet opp en verden jeg bare hadde sett konturene av, sier hun.

Marit Larsen er artist og forfatter. «Blue» forandret livet og jobben hennes for alltid (hun er nå blitt 37).

– Kanskje noen trenger sånn skikkelig å oppdage plata akkurat nå? Tanken gjør meg glad.

Hun husker at det var krevende å lytte til Joni som fersk låtskriver.

– Jeg tenkte: «Det er ikke noen vits i at jeg lager sanger, når dette finnes».

Marit Larsen rister på hodet. Hennes siste plate heter «Joni was right» og kom i 2016.

– Det er språket hun bruker, hvordan hun skriver så spesifikke, nærmest banale detaljer, og så høres det bra ut. Met a redneck on a Grecian isle (dette synges) ... he cooked good omelettes and stews ... Hæ! Det skal ikke gå an å synge det, og så høres det så elegant ut! Når hun synger blir det til poesi, sier hun.

Her er første leveregel hun har tatt med fra Joni: Vær så konkret som mulig når du skriver.

– Hun lærte meg at bare jeg kan fortelle mine historier.

Låtskriveren Joni Mitchell brukte livet sitt nådeløst som råstoff, tydeligere enn generasjonene før henne. Ordene var hentet direkte fra hennes erfaringer og følelser.

Her var ingen team av låtskrivere involvert, slik det hadde vært vanlig hos plateselskapet Motown og andre deler av popindustrien.

Så var det Larsens leveregel nummer to arvet fra Mitchell: Stem gitaren åpent.

– For oss som ikke trakterer strengeinstrumenter; hva betyr det der med «åpen stemming»?

– Du vrir skruene på gitaren til den klinger i for eksempel en E-dur, uten at du holder et grep på strengene med venstrehånda. På den måten kan du bruke instrumentet friere enn når du slår en akkord på tradisjonelt vis, forklarer Marit Larsen.

Hun har selv stort sett komponert slik når hun bruker gitar.

«Undersøkende akkorder» har Mitchell selv kalt sin metode. For oss vanlige dødelige: Det kan lyde litt rart, litt skeivt, ulikt mange andres harmonier. Uvant først, så glir de liksom inn og fester grepet om følelsesregisteret (Marit Larsens, mitt, kanskje ditt).

Men lyden av «Blue» er samtidig preget av et mye sjeldnere instrument enn gitaren.

Instrument-innovatøren

De første vibrerende tonene du hører når du setter på «Blue», er en dulcimer.

Og grunnen til det er en tilfeldighet.

Det forteller John Pepper Rodgers meg fra sitt panelkledde hjemmestudio i New York. Han er forfatter, artist, gitarlærer og grunnlegger av magasinet «Acoustic Guitar». I 1996 gjorde han et stort intervju med Joni Mitchell (teksten er gjengitt i mange formater senere).

Mitchell hadde kjøpt sin dulcimer på en festival i den amerikanske kystperlen Big Sur i 1969. Hun begynte å spille på den uten opplæring.

– Det eneste instrumentet jeg hadde hatt liggende i fanget, var en bongotromme, så da jeg fikk dulcimeren, begynte jeg liksom å klaske med hendene, fortalte hun Rodgers i intervjuet.

Og siden gitar er et upraktisk instrument å drasse rundt på, puttet Joni Mitchell heller sitt nye instrument i sekken da hun reiste til Europa som backpacker i 1970. (På denne turen skrev hun flere av låtene på «Blue» og spilte dem også inn på dulcimer da plata ble produsert året etter.)

Joni fortalte videre til Rodgers at hun etter hvert savnet å spille vanlig gitar på reisen. Hun fikk til slutt kjøpt seg en ganske ræva en i Hellas.

Da hun spilte på den på undergrunnsbanen i Athen, merket hun forskjell. «Daskingen» ble med videre, og gitarspillet hennes er kjent for en helt særegen stil.

John Pepper Rogders har forsket mye på hennes gitarstil og laget instruksjonsvideoer. Han kjenner ikke til andre pop/folk-album som er komponert på dulcimer. «Blue» har i all sin originalitet tålt tidens tann, mener han.

– Historiefortellingen, at hun får fram disse komplekse fortellingene med få ord: Det er fortsatt ikke mange låtskrivere som har gjort det etter henne, sier Rodgers.

Men opphavskvinnen virket ikke helt fornøyd, den gangen for 25 år siden, da han intervjuet henne.

Intenst nærvær

Joni Mitchell framsto som en litt bitter artist, forteller John Pepper Rodgers. Ifølge seg selv var hun ikke anerkjent nok.

Kanskje hadde hun sett sine mannlige artistkolleger få mer kred for arbeidet deres. Som Bob Dylan, som stadig ble (og blir) hyllet. Kanskje hadde hun merket at hennes mange kjærlighetsforhold ga et slags herreforbruker-stempel (mens hennes mannlige kolleger slapp billigere unna).

Men da hun skjønte at Rodgers kun var interessert i hennes låtskriving og gitarspill, varte samtalen i mange, mange timer.

– Hun har et intenst nærvær! Det er den mest springende samtalen jeg har vært med på; fra gitar til fysikkens lover, fra Picasso til TV-serier. Jeg prøvde bare å henge på, sier Rodgers i dag og humrer.

Verden i brann, hjerte i knas

På «Blue» gir Joni Mitchell et resignert nikk til hippiebevegelsens visjoner om fred de foregående årene – It was just a dream some of us had.

Hun bodde på den tida i det landlige nabolaget Laurel Canyon i Los Angeles, i likhet med mange andre artister i den store americana-bølgen i overgangen 1960/70-tallet.

(Nederst i saken ligger dokumentaren «Laurel Canyon». Her kan du blant annet se Eric Clapton gape over gitarspillet til Joni Mitchell.)

Det var blitt 1971. Rasekonflikter, studentopprør, kvinnefrigjøring, skeives rettigheter. Den seige, grusomme Vietnamkrigen som påvirket kulturen hjemme i USA i aller høyeste grad – det var generelt mye knyttnever i lufta. Musikere og stjerner støttet protestbevegelsene.

Men Joni konsentrerte seg om de indre konfliktene.

Hun hadde opplevd flere brudd, kjent på at hun måtte velge mellom kunsten og friheten på den ene sida, kjærligheten på den andre.

Hun hadde noen år tidligere født en datter, men adoptert henne bort som spedbarn. Låta «Little Green» er ganske brutal å lytte til med denne vissheten i bakhodet. Hun synger til barnet hun ikke har hos seg: There'll be icicles and birthday clothes, and sometimes there'll be sorrows.

I gangene rundt studioet med den låste døra: Noen er forelska, noen er sveket, noen ruser seg for mye. Vennskap og kjærlighet, brudd og angst.

Alt er der i musikken.

Læremester i den kompliserte kjærligheten

Sissel Gran er psykolog, samlivsterapeut og forfatter. Hennes absolutte favoritt fra «Blue» er åpningslåten «All I want».

– I 1971 var jeg 20 år. Den låten traff meg så hardt. I am on a lonely road and I am traveling, ikke sant. Det er helt likt sånn som det er å være ung i dag, sier Sissel Gran.

I sin nyeste bok, «Men størst av alt er begjæret», refererer hun videre til låten «Case of you» som skildrer den håpløse/vidunderlige lidenskapen.

– «Blue» er fylt av konflikt. Hun var redd for å miste kjærligheten, men også veldig redd for å bli fanget.

Jeg møter Sissel Gran i hagen, hun beklager umiddelbart at hennes «Blue»-LP ikke ligger framme («datteren min har den på hybelen sin»).

– Plata ble min læremester i den kompliserte kjærlighetens psykologi. Hun klarer med tekstene sine å beskrive det doble. Vi vil den andre vel, men ... så blir vi sjalu, sint, lei av den andre. I neste øyeblikk angrer vi.

Sissel Gran viser med hendene hvordan vi mennesker kan svinge inni oss.

– «Blue» lærte meg at det ikke er farlig å ha dårlige følelser. Man er litt endimensjonal når man er 20 år. Hvis du har kjærlighetssorg, tror du aldri det skal gå over.

Sissel Gran smiler.

(Digresjon: Til tenåringen som spiller årets popsensasjon Olivia Rodrigos «Sour» om og om igjen! Rodrigo er 18 år, og plata handler om det første bruddet. Kanskje er «Blue» en fin fortsettelse).

På bordet mellom oss ligger en kunstbok. Den inneholder tegninger og malerier av Joni Mitchell, håndskrevne sangtekster, portretter av musikergjengen hun var i.

At hun var en pioner i personlige tekster og samtidig kvinne, gjør henne ekstra viktig, mener Gran. Og at hun skildret sitt begjær, på godt og vondt.

– Jeg tror virkelig hun har hatt mye moro også, sier Gran.

For noen ble hun nok litt mye, i 1971.

– Mange unge menn jeg kjente den gangen sa: «Åh, Joni Mitchell gjaller, jeg orker ikke det kjerringhelvetet der.» Men jeg syntes det var fantastisk at hun tar’n helt ut når hun synger. Det er ikke alltid bare pent, men det er ikke livet heller, sier Sissel Gran.

NB: Det finnes også mange menn som ikke synes hun gjaller. Sondre Lerche er en slik.

Druknet katt, leken plate

Såpass elsker artist og låtskriver Lerche henne at han maste seg med / meldte seg ivrig til tjeneste da det skulle lages Joni Mitchell-hyllestkonsert i 2018. (Jazzmusiker Anja Lauvdal ledet arbeidet, med blant annet Frida Ånnevik og Susanna Wallumrød på laget.)

Prosjektet («det var som en Joni-leirskole!») avslørte likevel at han ikke hadde alle platene under huden.

Løsning: Løpe 100 kilometer i uka (oppladning til Berlin Maraton) og høre alle de 19 studioalbumene hennes i kronologisk rekkefølge.

– En morgen i Molde har jeg løpt to timer i øsende regn. Så kommer jeg til en lysning i skogen, samtidig som åpningstonene fra «All I want» på «Blue» begynner. Og regnet stopper. Jeg var som en druknet katt da den traff meg, helt perfekt, sier han.

Med lettere steg løp han seg ferdig de knappe 36 minuttene platen varte. Han oppdaget den på nytt.

– Jeg tenkte at «Blue» var en sånn opphøyd museumsgjenstand, jeg var mer opptatt av de mer ukjente, senere tingene hennes. Men under den løpeturen ble jeg minnet på at det er en grunn til hvor jævlig ikonisk den platen har blitt, sier han.

– Den er lysere og frodigere enn jeg husket, ikke en ren sippe-plate.

Han trekker fram akkordoverskuddet, en leken komponering.

– Hun er genial med det harmoniske og har tonespråk som en klassisk komponist. Hun har selv sagt at hennes eneste likemann er Miles Davis, sier Lerche, som en periode leste alt han kunne finne om ikonet.

Den intense Joni Mitchell-perioden de siste årene har satt sine spor. Det kommer låter ut av ham nå, som aldri hadde blitt til uten henne. Filmatiske «Why would I let you go» fra hans nyeste plate er et eksempel.

– Og jeg lever jo litt mer lekent nå enn da jeg var 18 eller 27, sier Sondre Lerche.

– Kanskje det òg er inspirert av Joni. Hun er jo en levedame. Her skal det makses!

En siste ting, bare

Tilbake hos psykologen med den store Joni Mitchell-samlingen.

Er det mulig å sitte slik en sommerettermiddag under epletreet til Sissel Gran uten å sneie innom hvordan det egentlig går? Jeg vet ikke, jeg har ikke prøvd.

Og på et tidspunkt i samtalen er vi innom det mesterstykket det er når forhold overlever pandemitiden (hennes ord).

Som leder til en oppfordring fra terapeuten, til oss alle sammen. Den kompliserte kjærligheten står foran nok en sommer, etter en unormalt hard vinter.

Tenk på ektefellen, kjæresten, bestevennen. Den personen du har holdt ut med, som har holdt ut med deg, under alt av nedstengninger, usikkerhet og uvesen det siste året:

Nå skal du kalle inn til feiring!

La oss lytte til Sissel Gran, og til hennes muse.

All I really, really want our love to do
Is bring out the best in me and in you too

Her kan du se dokumentaren «Laurel Canyon» i NRK TV:

Og her kan du se Sondre Lerche + KORK framføre den Joni-inspirerte låten «Why would I let you go»:

Visste du at Taylor Swift kaller «Blue» platen i sitt liv? Her kan du lese mer om henne:

Her finner du all musikken fra NRKs sendinger: NRK Musikk