De oversette

Året er 2017. Ved et skrivebord sitter en kvinne og klør seg i hodet. Hun holder på med å oversette en roman fra fransk til norsk, men nå har det dukket opp et uttrykk som hun ikke aner hva hun skal gjøre med.

Uttrykket er «mal baisée».

– Helt konkret betyr det ‘dårlig pult dame’, forklarer oversetter Gøril Eldøen.

Det var hun som satt der og spekulerte ved skrivebordet for tre år siden. Problemet var nemlig at på norsk er det ingen som sier at noen er dårlig pult. Men hva sier vi da?

At man er seksuelt utilfredsstilt?
At man har ligget med noen som er dårlig senga?
Njæ.

– Da jeg endelig fant ut av det, ble jeg helt lykkelig!

Løsningen Gøril kom opp med til slutt, var én av mange grunner til at hun tre år senere ble belønnet. Hun fikk den største utmerkelsen en skjønnlitterær oversetter kan få i Norge.

Den usynlige seieren

1. oktober 2020 streamet Norsk Oversetterforening den årlige utdelingen av Bastianprisen. I bransjen er prisen helt der oppe med Spellemann for musikere, eller Amanda for filmfolk. Likevel: Det er nesten ingen som har hørt om den.

Bastianprisen deles ut i to kategorier hvor «fremragende oversettelse» ligger til grunn. Årets barnebok-oversettelse var det Kari Bolstad som sto for, med svenske «Slaget om Salajak» av Johan Theorin.

Gøril Eldøen derimot, vant for den franske trilogien «Vernon Subutex» av Virginie Despentes. Det er stort. Men det var ikke så mange som fikk det med seg. De eneste mediene som viet henne oppmerksomhet i etterkant, var bok365.no, samt lokalavisen Saltenposten – sistnevnte av klassiske årsaker: «Saltdaling fikk Bastianprisen».

– Hehehe, humrer Gøril (utflytter fra Saltdal kommune i Nordland).

Hun sitter foran den velfylte bokhylla i stua si i Oslo sammen med samboeren Magne Tørring. Tilfeldighetene vil ha det til at han også er oversetter. Ikke bare dét: Magne var også nominert til Bastianprisen i år, for oversettelsen av japanske «Taushet» av Shusaku Endo.

Med ett var husstanden altså forvandlet til konkurranse. Men det var Gøril som vant. Og Magne er etter alt å dømme en raus kjæreste:

– Det var veldig, veldig fortjent. Språket smeller!

Oversetterens stafettpinne

Det var i 2017 at hun hørte om «Vernon Subutex» via venner i Frankrike. Der nede var det nasjonal oppstandelse rundt bind 3, som var rett rundt hjørnet. Gøril bestilte de to første bøkene, gikk rett ut i vårsola i Botanisk hage i Oslo, og leste. Og leste og leste. Hun ble hekta.

– Jeg skjønte at dette måtte ut på norsk.

Heldigvis var Gyldendal forlag enig i det. Når oversettere får oppdrag, er det vanligvis forlagene som henvender seg til dem først. Nå hadde Gøril fått velge selv. Hun beskriver arbeidet som en fest.

– Men det er også det vanskeligste jeg har gjort.

Mens den universitetsutdannede oversetteren lever et såkalt rolig familieliv i en ryddig leilighet på Tøyen, har forfatteren av «Vernon Subutex» gått ganske andre veier her i livet. For å si det forsiktig. Virginie Despentes jobbet blant annet som prostituert og pornofilmkritiker, før hun i 2000 adapterte sin egen roman om seksualisert vold, «Baise-moi» («Knull meg»), til en spillefilm hvor hun selv satt i regissørstolen. Hovedrolleinnehaverne hun valgte, var pornoskuespillere.

Siden den gang har hun – mot alle odds, ville mange kanskje tenkt – blitt en av Frankrikes viktigste stemmer innen både feminisme, film og litteratur. I 2020 skrev hun blant annet en eitrende forbanna kommentar til juryen av den franske filmprisen César du cinéma, da voldtektssiktede Roman Polanski fikk prisen for beste regissør.

Despentes bakgrunn kan være nyttig å ha i mente når man leser bøkene hennes. Språket ført i hennes penn er nemlig alt annet enn pent og pyntelig. I «Vernon Subutex» raser slang og sjargong veggimellom, i skjønn forening med et mer eller mindre brokete karaktergalleri fra Paris’ undergrunn og jammerdal.

Jakten på ordene

– Jeg jobbet så mye med å finne selve tonen.

Gøril Eldøen husker tilbake til det halve året hun brukte på å oversette bind 1 i trilogien. Spesielt de 50 første sidene var viktig å få til, det å klare å gjenskape bokas vanvittige driv, skitne språk og energi.

– Som oversetter holder det ikke bare å skrive det som ordrett står der. Essensen ligger i dette: Hvordan hadde forfatteren skrevet denne boka om hun skrev den på norsk?

Vel. I dette tilfellet ble «stygg» til «schtøgg». «Sigarett med gult filter» ble til «ferdigrøyk». «Espresso» ble «kruttsterk kaffe» fordi hovedpersonen var fattig, og espresso høres dyrt ut på norsk. Subtilt, ja visst. Men også essensielt for å forstå karakterenes uttrykk.

Og så dukket altså det mystiske uttrykket opp: «Mal baisée». Ei dame som er dårlig pult.

– Det er så typisk Despentes å skrive så direkte og utilslørt. Jeg måtte finne et ord som passet.

Ikke bare høres «dårlig pult» rart ut på norsk. Å være «mal baisée» i Frankrike kan også være en karakteristikk av en kvinne i dårlig humør, eller inngå i en hersketeknisk replikk. Gøril grublet.

Når oversettere grubler, gjør de gjerne som alle andre gjør: De googler. Og det var slik hun kom over en bloggpost som omhandlet preposisjonspuling. Jepp, du leste riktig. I 2008 satt forfatter og Wordfeud-konge, Eskil Åsmul, inne på bloggen sin og fabulerte om dette (noe smale) temaet. Et drøyt tiår senere resulterte den i en oversetters lykkedag. Kort fortalt besto teksten av en liste med ord, og forklaringer på hva de kunne bety. Her fant Gøril blant annet forpult, utpult, påpult, bakpult, innpult og – viktigst av alt: Underpult. Det var perfekt.

– Et fantastisk ord! Underpult. Jeg ble så glad!

– Hvor lang tid brukte du på å finne ut av dette?

– Jeg tror jeg må ha brukt en hel arbeidsdag på det.

– Nei nei, utbryter samboer Magne. – Jeg tror vi snakker uker! Du tok det jo opp ved middagsbordet flere ganger.

– Ja, jeg gjorde vel egentlig det…

(T.o.: Mannen bak bloggen, Eskil Åsmul, oppgir på telefon han synes det er riktig så stas at preposisjonspulingen hans har kommet til nytte. – Veldig gøy! sier han faktisk.)

I skyggenes dal

Noen oversettere er blant de heldige. Kristin Sørsdal, som har oversatt brorparten av katalogen til Italias mystiske forfatter, Elena Ferrante, har fått mye oppmerksomhet. Selvsagt er dette fordi Sørsdal er dyktig, og ikke minst en viktig talsperson for nynorsk – men det er ikke umulig at pågangen også skyldes at Ferrante er et pseudonym, og at ingen vet hvem den egentlige forfatteren er. Torstein Bugge Høverstad er en annen oversetter som har blitt lagt merke til; han er nemlig mannen bak de norske ordene Humlesnurr og rumpeldunk i Harry Potters univers.

Nå er Gøril Eldøen også på vei opp dit. Hun er prisvinner. Hun har fått holde foredrag. Og siden forfatter Virginie Despentes muligens ikke kunne brydd seg mindre om å reise jorden rundt for å delta i panelsamtaler, blir det ofte nærliggende å invitere oversetteren hennes i stedet.

Men slik er det ikke for alle i bransjen.

– Ingen må misforstå; vi har jo ikke lyst til å sutre oss til oppmerksomhet heller!

Leder i Norsk Oversetterforening, Hilde Lyng, passer godt på sine 350 medlemmer. Derfor er hun fort på ballen når noen av dem blir, ja – oversett. Stadig vekk hender det nemlig at utenlandske bøker blir omtalt uten at oversetteren er nevnt med et ord. Eller at en bokanmelder roser en utenlandsk forfatters språk opp i skyene, uten et eneste tegn på takknemlighet overfor oversetteren som har mestret overgangen til norsk på glitrende vis.

– Én ting er å lese bøker på originalspråket engelsk, det kan de fleste. Men det er ikke så mange i Norge som kan spansk eller ungarsk flytende. Derfor er det litt trist når jobben vi gjør, ikke blir anerkjent.

Hun sammenligner yrket med skuespillerfaget.

– De tolker andres verk, de også. Hovedforskjellen er at skuespillere er mye mer synlige enn oss. Vi er jo ikke akkurat, eh… kjendiser.

Lyngs karakteristika av oversettere, er først og fremst at de er nysgjerrige språknerder.

– Ja, vi er den nerdegjengen, ass!

Hun beskriver foreningen som en stor familie. Og hun elsker e-postforumet deres, «det eneste i sitt slag uten kommafeil». De har et godt ordforråd, uttrykker seg presist og humrer av ting som folk utenfor bransjen kanskje ikke ville forstått et plukk av. Dårlige ordspill, for eksempel.

Og faget, det er komplekst. Da Hilde selv studerte litterær oversettelse på Blindern, oppdaget hun at én og samme setning gjerne kan fly i utallige retninger.

– Vi oversatte tekster og sammenlignet dem med hverandre etterpå. Det var utrolig interessant å se hvordan alle oversettelsene ble forskjellige! Dette viser så godt at det handler om tolkning. Oversettelse er ikke en ligning med én løsning.

Krabbe, tennis og gamle kjenninger

Du har kanskje forstått det til nå: En ordbok er ikke nok for en oversetter. Gode bøker inneholder nemlig så mye, mye mer enn bare ord.

– ‘Han sto opp tidlig’, det er jo ikke så mange andre måter å skrive akkurat dét på. Men det er stemningen som helhet vi er ute etter. Noen ganger kan en setning oversettes veldig forskjellig etter hvilken stil boka eller forfatteren har.

Gøril Eldøen og Magne Tørring snakker om hvor subjektiv hver oversettelse er. Det er også derfor det er så viktig hvem som gjør arbeidet, eller hvordan det blir gjort.

– Med én gang man har den minste mistanke om at noe er rart, så må man sjekke, sjekke, sjekke, sier Magne, – og tenke: Har jeg virkelig forstått dette riktig?

Av og til medfører det en del ekstraarbeid. Ikke så rent sjeldent slumper man nemlig borti fagfelt man ikke hadde den minste snøring på fra før. Magne, som aldri har satt sine bein i en fiskebåt, så seg en gang nødt til å ta kontakt med selveste Jon Michelet da han skulle oversette en tekst der karakterene stort sett befant seg på et krabbeskip. For hva heter for eksempel de ulike teinene? Og krabbesortene? En annen gang måtte han ringe en tennisklubb for å få rede på tennis-terminologi.

– Det var en del sånt i 'Vernon Subutex' også, forteller Gøril.

Denne gangen var det Forbundet for transpersoner i Norge som fikk en telefon. Bakgrunnen var at en av karakterene i boka var i prosessen med kjønnsbekreftende behandling, og Gøril var redd for å gjøre feil.

– Jeg sendte dem et kapittel, og de kom med veldig nyttige tilbakemeldinger.

Blant annet kunne de fortelle at i miljøet blir testosterongelé bare kalt for «gel». Og at testosteron ofte bare blir til «testo».

Den omfattende rusbruken hos noen av karakterene i boka, var også en nøtt. Gøril, som har «begrenset erfaring» med dop, ringte like godt en gammel kjenning med langt større kunnskap på området.

– Hehe, ja. Nysgjerrighet er viktig når man oversetter! Nysgjerrighet, mistenksomhet, ydmykhet og selvtillit. Der har du det!

Når alle disse nyansene er så betydelige, er det ikke rart at opphavspersonene selv kan skjelve i buksene noen ganger.

Forfatterens frykt

– Å bli dårlig oversatt, er som å bli voldtatt.

Det er forfatter Hanne Ørstavik som sier det. Hun innser at det høres brutalt ut, men for henne har det i lang tid vært vanskelig å slippe taket i det som opprinnelig var hennes.

– Dette må ikke oppfattes feil. Jeg er veldig, veldig takknemlig for å bli oversatt. Ikke alle forfattere får oppleve det. Men det er så smertefullt når oversetteren har gjort overtramp eller feiltolkninger. Det påvirker jo alt jeg har prøvd å si i en bok.

Ørstavik skriver ikke kronologiske fortellinger hvor essensen ligger i selve handlingen. Hennes bøker drives av språket; klang, rytme, mykhet, ordvalg. Dette gjør henne kanskje ekstra utfordrende å oversette.

– Oversetterne mine må ha en følsomhet for språket mitt. ‘Å finne bunn i natten’ betyr ikke at man har nådd bunnen, liksom. Eller at klokka er 02.

Egentlig synes hun nesten det er bedre å bli oversatt til språk hun overhodet ikke kan, som kinesisk. Da har hun rett og slett ikke noe annet valg enn å stikke hodet i sanden, erkjenne at dette kan hun ikke gjøre noe med uansett.

– Med årene har jeg heldigvis fått veldig gode oversettere som jeg stoler på. Og jeg synes det er kjempeviktig at yrkesgruppen blir mer synlig.

Krøll på kontoret

Noen ganger går det galt. Ironisk nok er det også da oversetterne faktisk blir lagt merke til. I 2013 valgte Aschehoug å trekke den norske utgaven av Zadie Smiths roman «NW», fordi oversettelsen var mangelfull. Eventuelt «slett», som NRKs anmelder, Leif Ekle, beskrev den som. Han mente at innholdet i den norske boka var blitt helt forkvaklet, og at den nesten tok livet av originalen.

Uansett var det ingen tvil om at det erfarne oversetterparet Kari og Kjell Risvik hadde misforstått både det ene og det andre. Ett eksempel er setningen «All Kinks all day», som ble til «Bare krøll dagen lang» – mens forfatteren egentlig mente bandet The Kinks. Jo da. For så vidt korrekt i en ordbok. Men ikke heeelt presist i sammenhengen.

– Oversetterspråk, eller oversettersk, er jo det vi prøver å unngå, sier Magne Tørring.

Det kan bety å oversette ordrett fra et annet språk – til noe som overhodet ikke gir mening på norsk. Men det kan også bety at leseren kan se at noe er direkte oversatt. Gøril er enig.

– Ordet ‘tilbringe’, for eksempel. Vi bruker det ikke veldig mye på norsk. ‘We spent some time in a café’ høres rart ut hvis vi ‘tilbrakte tid’ der. Da funker det bedre å si at ‘vi satt på kafé’.

Flittig, men ikke rik

Rundt omkring sitter de, oversetterne, og formidler litteratur for oss. De fleste av dem har utdannelse innen språk og litteratur. Mange har bodd i utlandet, eller vokst opp der. De begynte gjerne i oversetterbransjen som språkvaskere eller korrekturlesere. Så ballet det på seg. Ofte hadde de ingen plan om yrkesvalg, det bare ble sånn.

– Er det mange oversettere som skulle ønske at de egentlig var forfattere selv?

– Nei.

Samboerparet Gøril og Magne svarer kontant. De synes det er befriende å konsentrere seg om språket, og å bruke kreativiteten sin der.

Hilde Lyng i Oversetterforeningen tror heller ikke at forsmådde oversettere med bokmanus i skrivebordsskuffen, er vanlig.

– Det fins forfattere blant oss også, men de er få.

Opphavsretten til den norske teksten, er det derimot oversetterne som har. Om verket gjøres om til en norsk lydbok eller e-bok, skal oversetteren ha salgsinntekter for strømmingen. Hilde fortsetter:

– Men vi får ingenting per solgte fysiske eksemplar. For å holde hodet over vannet, lever de fleste på stipender og innkjøpsordningen – tillegg til hovedlønna. Den kommer i to rater; én når kontrakten med forlaget underskrives, og en annen når vi leverer den ferdige teksten. I dag får vi 222 kroner per 1000 tegn – inkludert mellomrom.

For å sette det hele i perspektiv: Saken du leser nå, er på 16 000 tegn. Hadde den blitt oversatt, ville lønnen vært 3552 kroner.

Med et slikt system er det ikke alltid en gryte med gull som venter i enden av regnbuen. Siden språk og tone er så viktig, vil en tynn diktbok nødvendigvis ikke kreve mindre tid å oversette enn en tjukk, midt på treet roman. Uansett hvor lang tid som brukes på en bok, får oversetterne i prinsippet utbetalt samme sum. Gøril Eldøen har noen ganger sett seg nødt til å utnytte det.

– Det var en periode da jeg bodde alene i en nyinnkjøpt leilighet, og hadde så dårlig råd at jeg måtte jobbe mye og fort. Da oversatte jeg en del kiosklitteratur, hehe. Det kan gå ganske radig!

En annen gang, i samme formål, jobbet hun med en bestselger som var så elendig at hele oversettelsesarbeidet ble en lidelse. Som egenterapi føyde hun til, i forfatterens takkeliste på slutten av boka: «Og så vil jeg takke alle mine oversettere, som sitter rundt i verden og piner seg gjennom dette makkverket.»

– Men jeg feiga ut, og strøk det før levering...

Magne er fornøyd med at han innimellom «har kjent lukta av en gjennomsnittlig årslønn».

– Man blir jo ikke rik av dette. Men kjærligheten til språket og litteraturen har vi. Og at vi synes det er gøy!

Gøril kikker mot pianoet, hvor hun har plassert alle blomsterbukettene hun fikk da hun vant Bastianprisen. Hun vet at det aldri vil skje igjen. En oversetter kan få den ærefulle prisen kun én gang.

– Men neste gang er det din tur, sier hun og smiler til samboeren.

De møttes i Oversetterforeningen. Om ikke lenge skal de hente sønnen i barnehagen.
Hva han heter?
Bastian, selvfølgelig.

NRKs litteraturanmelder Anne Cathrine Straumes anmeldelse av Vernon Subotex-bøkene kan du lese her:

• Vernon Subutex 1: «Sjelden har begrepet «sex, drugs and rock 'n'roll» passet bedre.»
• Vernon Subutex 2: « ... der jeg i den første boken ble sjarmert av mangfoldet og tempoet, mister jeg nærmest motet når romanen starter med en oversikt over 24 personer som leseren bør holde rede på.»
• Vernon Subutex 3: «Et brøl av en bok. Bedre samtidssatire enn Virginie Despentes' trilogi skal du lete lenge etter.»

Kilder:

Romanen «Vernon Subutex».
Podkasten «Oversettere er ålreite folk».
Nyhetssaker fra NRK og Morgenbladet om trukket norsk oversettelse.
Gyldendal og The New York Times om Virginie Despentes.

Likte du denne saken? Hva med disse: