Å finne seg selv på statens regning

Hadeland folkehøgskole i januar. Kampsport-drakter, japanske tegn og sverd.

– Vi må ta av oss på beina, sier elev Susanne.

Ikke bare skoene, sokkene skal også av. Ok. Susanne bukker på vei inn i treningssalen, jeg følger hennes eksempel.

Så setter hun seg på knær og bøyer hodet i respekt. For hva? Vet ikke helt. Fotograf Javier og jeg blir stående, barføtte og nysgjerrige.

Det er omtrent like mange ungdommer på folkehøgskole som er inne til militær førstegangstjeneste. 7751. Antall elever er rekord.

I tillegg til kampsport-linjer finnes blant annet cosplay, gaming, reiseliv, dykking, fitness og fiske. 725 linjer. 82 skoler.

Norge bruker 900 millioner kroner på dette. Pluss stipender.

Er folkehøgskolen et «pauseår» for ungdom som vil «finne seg selv på statens regning», eller har den en større og dypere samfunnsnytte?

Først til Hamar

Karin Emilie Nesteby Grette er 19 år gammel og klassisk slagverk-elev på Toneheim folkehøgskole på Hamar.

Toneheim er en musikkskole som spesialiserer seg på klassisk, jazz og folkemusikk. Den ligger et kvarter i buss unna Hamar sentrum oppi åsen på østsiden av E6.

Her er mange av elevene vordende profesjonelle musikere som legger inn et slags musikalsk høydeopphold før krevende opptaksprøver og musikkstudier.

Lista over tidligere elever som er blitt svært vellykkede musikere er lang og imponerende. Saksofonist Petter Wettre, operasanger Audun Iversen, Nils Petter Molvær og Hanne Sørvaag. For å nevne noen.

Det tyter lyd ut av alle vegger inne i det røde teglstein-skolebygget. Messingblåsere som varmer opp, jazzjamming og kammerkor-øving.

Stedet lever.

Slagverk-Karin er oppvokst på Hamar, rett nedenfor Toneheim, men har bodd i Oslo de siste seks årene.

At hun kom tilbake til Hamar og Toneheim folkehøgskole var ikke tilfeldig. Hun har hatt en klar plan om å starte på denne skolen i over fire år.

– Du må nesten forklare hva klassisk slagverk er først. Hva spiller du på?

– Flere ting. Pauke, skarptromme, perkusjon og melodisk: Marimba og vibrafon.

– Og det spiller man i ..?

– Orkester, korps eller ensembler.

Karin liker pauke og melodisk best, og stort sett alle trommelærere hun har hatt opp igjennom har vært innom denne skolen. Hun ser på Toneheim som en del av en etablert rute til et liv i musikken. Hun er naturligvis også godt kjent med lista over «musikk-kjendisene» som startet sine karrierer her.

Det inspirerte før og det inspirerer fortsatt.

– Ja, dette er et bra sted å gå om man skal bli musiker, sier Karin med overbevisning i stemmen.

– Og du skal det?

– Ja.

Hun er helt tydelig. På alle mulige måter, egentlig. Blikket viker aldri og det er ingen nølende «ehhh-lyder» før hun svarer på vanskelige spørsmål om ambisjoner og framtid.

Det er gøy med en 19 åring som er så soleklar på hva hun ønsker å drive med.

Karin forteller at hun har flere av de arketypiske kjennetegnene til en Toneheim-elev: Hun drikker altfor mye kaffe, øver masse og driver med håndarbeid (broderer) på fritida.

– Jeg mangler bare å forsove meg ofte. Det er også et kjennetegn, sier Karin og ler.

50 prosent av elevene på Toneheim går videre til musikkstudier, forteller undervisningsinspektør og fagott-lærer Halvard Opem. Det er over 80 musikkstudenter årlig, det.

Toneheim er med andre ord en betydelig rekrutteringsarena for norsk musikkliv.

På denne skolen finnes ingen tradisjonelle linjer, ala idrett og villmark, foto eller musikk, som på de fleste andre folkehøgskoler. Her har alle elever skreddersydde opplegg rundt deres hovedinstrument.

– Vi pleier å si at vi har 167 forskjellige linjer, sier inspektør Opem.

167 er altså årets elevtall, og hele gjengen bor på internatet rett ved siden av skolebygget. Det er som en liten avskjermet landsby. Og her er Toneheim helt lik alle andre folkehøgskoler. Alle må nemlig bo på internat når de går på folkehøgskole.

– Man bor jo så klart oppå folk, men det er også veldig fint, sier Karin og ser seg rundt.

Hun sitter på senga under Pink Floyd-plakatene sine på dobbeltrommet i «hytta» som har tre etasjer og ti beboere. Rommet er røffly 20 kvadratmeter, har to enkeltsenger, to pulter, klesskap og en vask. Ganske basic. Ikke noe bad.

Badet er i gangen, selv om bygget er relativt nytt. Hvorfor? Det er for at ingen elever skal kunne isolere seg. Omgangen med medelever er en del av pakka på folkehøgskole. Det er en viktig del.

Alle folkehøgskoler har nemlig allmenndanning som en grunnmur i tilbudet. Ungdommer skal utvikle seg som mennesker, forstå hvordan man omgås andre, men også forstå mer av sitt eget følelsesliv og sin egen vilje.

Det er vanskelig å få til om man blir sittende alene på rommet.

Det virker som om Karin er i rimelig god kontakt med sin egen vilje, i alle fall. Planen etter at skoleåret er over, er klar: Musikkstudier. Hun har søkt musikkhøyskolene i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Deretter drømmer hun om en jobb i et stort orkester.

Det viktigste er å få jobbe med musikk. Toneheim er hennes springbrett inn i den framtida.

– Har du hørt om Hadeland folkehøgskole?

– Nei?

– Det er ikke så langt herfra, faktisk. Vi skal dit nå og ta bilde av en gjeng med sverd.

Men først litt politikk

Politisk ser det lyst ut for folkehøgskolene akkurat nå. Statsbudsjettet for 2019 er det beste på lenge. Og det er satt av penger til nye skoler, blant annet en på Svalbard.

Likevel skal man ikke langt tilbake i tid før himmelen var litt mindre blå. I statsbudsjettet for både 2015 og 2018 var det foreslått kutt til folkehøgskolene. Begge gangene kom støttepartiene KrF og Venstre til unnsetning.

I 2014 tok en liten gjeng Unge Høyre-politikere til orde for å skrote hele støtten og fjerne de to studiepoengene året gir.

– Vi må prioritere. Handlingsrommet blir stadig mindre, og det haster med at flere må komme seg ut i arbeid. Da har vi ikke råd til at ungdom skal «finne seg selv» på statens regning, sa Morten Landråk Asbjørnsen, daværende fylkesleder i Rogaland Unge Høyre, til Dagbladet.

(Uansett hva du måtte mene om forslaget: «Finne seg selv på statens regning» er en gøyal formulering. Kudos til Unge Høyre-workshop-gjengen i forkant av utspillet.)

Mange (spesielt i Venstre og KrF) ble sinte og irriterte. Kristian Tonning Riise, som var leder for Unge Høyre da forslaget kom i 2014, ønsket debatten om folkehøgskolene velkommen, men stemte imot vedtak om kutt.

«Folkehøgskolene kan, etter mitt syn, være et godt supplement til det ordinære utdanningssystemet, men de må tåle at det er en offentlig debatt om deres nytteverdi. Den debatten kommer de kanskje godt ut av?», startet han en kronikk med i Minerva den gang.

– Og de gjorde vel egentlig det, gjorde de ikke?, spør Tonning Riise retorisk på telefon nesten fem år senere.

– Jo da, det kan vel se sånn ut, svarer jeg.

Et kutt i alle overføringer og stipend og lån ville reelt sett vært en nedleggelse av samtlige folkehøgskoler. Det var det for få i Unge Høyre som ville. Forslaget ble nedstemt, debatten stilnet og folkehøgskolene fortsatte å vokse.

Men er viljen til drastiske kutt drept for godt? Hva ville skjedd om Høyre og Frp klarte å danne en flertallsregjering, uten Venstre og KrF?

Tja. Historisk har høyresiden i norsk politikk vært den kritiske røsten i diskusjonen, men mye tyder på at folkehøgskolene har nokså bred støtte også i Høyre per i dag. Frp virker heller ikke angrepslystne.

Hvor ble det av skepsisen?

Det er på en måte lett å se nytten av en folkehøgskole som Toneheim. Det er tydelig hvor man er på vei om man er elev der. Det de har å tilby er så konkret. Men hva med andre skoler som har linjer som backpacker, crossdressing og vikinglinja?

Det er litt mer krevende for en skarve trebarnsfar (41) fra Follo med bikkje og Skoda Octavia å forstå hvorfor noen skal bruke et år på noe slikt. Med rett under 900 millioner kroner på statsbudsjettet + stipender bruker jo fellesskapet godt over milliarden på dette.

Har Hadeland svaret?

Hadeland folkehøgskole ligger halvannen times kjøretur sørvest for Toneheim, bort fra Mjøsa og nærmere Randsfjorden. Skolen har i de siste 20 åra blitt mer og mer spisset med filosofi fra Østen.

Her kan du gå linjer som «Aikido, Japan, sverd og bueskyting», «K-pop Korean wave» eller «Yoga», for å nevne noen. Unge Høyre-gjengen fra 2014 hadde sikkert elsket dette her.

20 år gamle Susanne Emilie Tjøtta Svendsen går «Aikido, Japan, sverd og bueskyting»-linja.

Jeg har bedt om å få til en kul fotoshoot, og Susanne & Co. leverer på strak arm i Aikido-undervisningsrommet.

Sverd og kampkunst (det er det de konsekvent kaller det, ikke kampsport, men kunst) står på programmet.

Susanne kommer fra Oslo og gikk videregående skole på Fyrstikkaleen på Helsfyr året før hun kom til Hadeland. Akkurat hvordan hun havna på denne folkehøgskolen var litt tilfeldig.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre etter videregående, men hadde hørt masse om folkehøgskoler og syntes det virket spennende. En venninne av meg skulle starte på K-pop-linja her. Jeg leste om Aikido-linja på hjemmesiden.

Hun hadde drevet med Taekwondo tidligere og ble nysgjerrig på Aikido, og spesielt den østlige filosofien lokket.

– Hva betyr egentlig det? Østlig filosofi?

– Det handler veldig mye om selvutvikling, forklarer Susanne.

Hun forteller om selvrespekt, at man skal utvikle seg selv som menneske og lære å møte situasjoner på en rolig og kontrollert måte. Du går ikke på Aikido for å bli flink i gatekamp, får vi høre. Om noen angriper deg på en eller annen måte, så skal du ikke slå hardt og nådeløst tilbake som Bruce Lee, du skal nøytralisere situasjonen.

– Også er det inspirert av samuraiens tid, da. Det virket litt stilig det også, innrømmer Susanne og smiler.

Sverd-greia er kult. Uten tvil.

Der musikk-folkehøgskolen Toneheim har vært mer eller mindre uforandret de siste 10–20 åra, er Hadeland tettere på trendene.

De må det om de skal bli valgt. De må være der elevene er. Den østlige profilen kommer fordi interessen er stor for dette nå. «K-pop»-linja er et godt eksempel. Den var ny i fjor. Nå er det 30 elever på linja.

K-pop er kjempepopulært = vi bør lage en K-pop-linje.

– Om noen skulle mene at det å bruke et år på folkehøgskole er å sløse med tiden, hva tenker du om det, Susanne?

– Jeg er ikke enig. Du trener på å bli et bra menneske i samfunnet. Hvordan man oppfører seg blant folk. Mye av det jeg har lært nå kan hjelpe meg videre i studietiden også. For eksempel det å meditere. Det å være mindful. Ha fokus.

– Det gjorde du ikke før?

– Nei, jeg visste ikke noe om det før jeg kom hit. Vi bruker mye tid på det. Uansett hvilken linje man går på her er det mindfulness og meditasjon på timeplanen.

– Hva er egentlig mindfulness, lurer fotograf Javier på.

– Det er tilstedeværelse. Til stede i deg selv, finne ut av hva som foregår inni deg, men også få med deg hva som skjer rundt deg. At du ikke bare forsvinner av gårde. Men det kan også være at tankene bare flyter. Men du skal være oppmerksom på det.

Ikke noe av dette høres dumt ut å ha med seg videre i livet. Tilstedeværelse. Observant. Mindful. Ta hensyn. Ikke la dine handlinger gå utover andre. Det blir ikke krig av dette.

Kanskje flere bør ta seg et år på Hadeland?

– Kommer du til å praktisere mindfulness og meditasjon om ti år?

– Ja, kanskje enda mer enn nå og. Jeg ønsker å gå dypere inn i det.

Hva er poenget?

I mai 2017 sa professor i sosiologi på OsloMet Marit Haldar følgende til folkehogskolene.no. (Folkehøgskolenes egen meget aktive blogg, som naturligvis er megapro-folkehøgskole.)

«PISA (PISA er et internasjonalt skoleprøve-prosjekt. red.anm.) har stresset Skole-Norge, og vi ser en annen type student i dag enn bare for noen få år siden. De har eksamensfokus fra dag én [ ...]»

«Professoren er ikke i tvil om at populariteten til folkehøgskolen bare vil fortsette å vokse fremover, slik dagens Skole-Norge ser ut. Å snu målehysteriet vil ta tid», skrev folkehøgskole-bloggen.

To år senere har elevtallet på folkehøgskolene økt ytterligere.

– Jeg har sjelden hatt en så stor og sterk påvirkning på samfunnet, sier Haldar på telefon i 2019 (med et tydelig smil i stemmen og påfølgende spørsmål om det er mulig å legge inn en 😃 etter sitatet, om det blir brukt. Nja, det pleier vi egentlig ikke å gjøre).

Vi snakker litt om mulige årsaker og sammenhenger.

For 20 år siden var 25 prosent av elevene under 18 år. I år er tallet 2 prosent. Gjennomsnittsalderen er 19 år. Det aller vanligste er å gå på folkehøgskole rett etter videregående.

– 7700 elever, 7700 forskjellige grunner til å velge å gå på folkehøgskole, 7700 unike valg.

Men det at stadig flere ønsker et slikt år etter skolen er også et tegn i tiden, mener professoren. Holdningen «du har ikke lært noe om du ikke har fått karakter» er utbredt, men feil og misforstått, ifølge Haldar.

– Mener du at mange elever og studenter har for sterkt fokus på karakterer?

– Et vanlig spørsmål jeg får fra studenter i dag er om «dette er relevant for eksamen?». Jeg har jobbet på universitet siden 1990-tallet. Det spørsmålet var ikke like vanlig på den tiden. Så ja, jeg tenker at testregimet har, for mange elever, ødelagt for den genuine nysgjerrigheten på fag og gleden og åpenbaringen det å lære seg ting gir oss.

Men dette er jo ikke gratis? Har ikke folkehøgskole-skeptikerne et poeng? Man kunne for eksempel fylt mange svømmebasseng for en drøy milliard kroner? Man kunne i det hele tatt gjort ekstremt mye i det ordinære skolevesenet for de pengene?

Marit Haldar tror man skal ta ett, kanskje to skritt tilbake og se litt større på det.

– Et tilbud som folkehøgskole kan fort være en investering, tror jeg. Flere og flere skoleelever forteller om depresjon og stress. De kan, som vi gjør nå, behandles terapeutisk én og én, eller vi kan rigge oss med tilbud som gjør at de unge gjenfinner nysgjerrigheten og lysten til å lære av seg selv. Jeg mener det er veien å gå.

Og det er jo den veien vi går. Sentrum, venstre- og høyresiden.

– Jeg kalte folkehøgskolen for et pauseår i sted, det likte du ikke?

– Nei. Det er ikke en pause. Jeg tror det er riktigere å kalle det et inspirasjonsår.

Anbefalt videre lesning: