Fra høyre Åse Mathiesen, Arne Bendiksen, Yngvar Holm, Arve Sigvaldsen og Inger Lise Rypdal

En ansamling av noen av de viktigste aktørene i norsk musikkbransje på 1960- og 70-tallet under en tilstelning for samle-platen Pop-express i 1977. Sittende fra venstre: Inger Lise Rypdal, Arve Sigvaldsen og Arne Bendiksen. Bak: Yngvar Holm til venstre, Åse Mathiesen til høyre.

Foto: Knut Snare / Snare, Knut

Oversatte hitlåter til norsk i stor skala

Før vår egen popmusikk begynte å blomstre, var vi mest opptatte av å spille inn utenlandske låter på nytt med norske tekster.

Som en bro over mørke farvann
Vil jeg lede deg
Som en bro over mørke farvann
Vil jeg vise vei

«Bridge over troubled water» oversatt til norsk versjon

Vi har lært oss å bli vant til selvsikre, kreative norske artister som lager musikk som hylles internasjonalt. Men det er ikke så lenge siden norske popartister ikke en gang vurderte å lage sine egne låter.

For 50 år siden ble verden møtt av en flodbølge med engelskspråklige pop- og rockartister som dominerte de internasjonale salgslistene. Så hva rørte seg på hitlistene innen norsk pop og rock i 1970 – samtidig som The Beatles, Rolling Stones og Simon & Garfunkel dominerte globalt?

Vi kan la musikkjournalist-veteran Geir Rakvaag i Dagsavisen få svare på spørsmålet:

– Det skjedde null og niks.

Han utdyper:

– Det var fattige tider i popmusikkbransjen. Det fantes nesten ikke norsk pop- og rockmusikk på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Det var så å si ingen norske artister som kom med egne låter og hadde noe å tilby på det feltet, om man ser bort fra et visst tilløp i visemiljøet, sier han.

Et annet unntak er The Pussycats fra Tromsø, som oppnådde berømmelse ved å gi ut egenkomponert pop på 1960-tallet. I tillegg grodde det i det norske progrockmiljøet, uten at det vistes på hitlistene.

(Her kan du selv se hvordan VG-lista så ut for nøyaktig 50 år siden).

I beit for egenkomponert innhold kunne norsk musikkbransje ha valgt å stå med lua i hånda og overlate alt platesalget til utlendingene. Men dengang ei. I stedet ble det et kappløp om å spille inn internasjonale hitlåter i nye versjoner med norske musikere, norske tekster og norske artister bak mikrofonen.

Resultatene kunne innimellom bli lett komiske, sett med dagens øyne:

I låten «Son of a preacher man» fra 1968 synger britiske Dusty Springfield «The only one who could ever reach me / was the son of a preacher man».

Kort tid etterpå fikk Gro Anita Schønn fra Røyken sitt gjennombrudd med å synge samme låt med teksten «Den eneste som kunne tenne flammen / var en lutfattig læregutt».

Skyldtes dette manglende kreativitet eller dårlig selvtillit? Hvorfor lagde man ikke helt egne låter fra bunnen av, slik de fleste artister gjør i dag?

(Nederst i saken finner du en Spotify-spilleliste med en rekke eksempler)

En lang og vindfull vei

I uminnelige tider har låttekster blitt oversatt til andre språk – særlig etter at folk begynte å kjøpe grammofonplater for å spille av hjemme i stua. På revyscenene har det florert av fengende og dansbare internasjonale slagere som har fått nye, norske tekster.

Men særlig på 1960- og 70-tallet ble altså et betydelig antall internasjonale hits – som regel engelskspråklige – innspilt på nytt (oftest med norske musikere), med tekster oversatt til norsk, sunget av norske artister, og tilbudt norske platekjøpere.

«Killing me softly» ble til «Sangen han sang var min egen». «50 ways to leave your lover» ble til «Farvel kan sies på mange måter».

Benny Borg (74) har i 50 år vært blant landets mest folkekjære artister og har en lang rekke hitlåter bak seg – flere av dem oversatte. I 1968 kom han fra Sverige til Oslo. Og han likte ikke det han så.

Benny Borg og Grethe Kausland

Benny Borg og Grethe Kausland sammen på scenen under Melodi Grand Prix i 1972.

Foto: Scanpix

– På den tiden hadde ikke popmusikken fått noe direkte fotfeste her. Det var mye Otto Nielsen og Søstrene Bjørklund (favoritter hos datidens foreldregenerasjon). Jeg syntes at Norge på alle måter var et u-land. Det var russiske biler i gatene. Jeg kom fra Sverige, ikke sant, og var ganske hoven og med nesa høyt i været og ganske ufordragelig, sier han og ler.

Rundt 1970 spilte han inn to temmelig ikoniske verdenshits i norske versjoner. Nemlig The Beatles’ «The long and winding road» («En lang og vindfull vei») og Simon & Garfunkels «Bridge over troubled water» («Som en bro over virvelstrømmen»).

– At jeg turte å gjøre dem, du..., sier han og ler igjen.

– Jeg husker at selv om jeg også lagde egne låter så var det nesten sånn ... Ja, det var kutyme at man skulle velge en eller annen hitlåt, for den hadde jo slått igjennom i Amerika eller i England. Og hvis man oversatte den så var det en selvfølge at den ville slå igjennom også i Norge. Jeg tror man tenkte litt sånn på den tiden.

– Var dette kontroversielt i musikklivet?

– Nei, det tror jeg overhodet ikke. Det var bare noe som alle gjorde, helt enkelt. Og rent logisk kan jeg tenke meg at det var med på å inspirere norske låtskrivere – inklusive meg selv. Man hørte hva andre gjorde og tenkte «jøss, så bra», kanskje man stjal ideer, og så utviklet man en «feel» etter hvert. Man følte seg litt internasjonal når man sang disse store låtene, sier Borg.

En annen språkmektig norsk artist er Åse Kleveland (70), med innspillinger bak seg på norsk, engelsk, svensk og fransk. Siden platedebuten i 1965 har Åse Kleveland spilt inn en lang rekke oversatte låter, flere av dem med tekster oversatt til norsk. Hun har gitt ut norskspråklige versjoner av låter fra artister som Bob Dylan, The Beatles, Stevie Wonder og Carole King.

– Når folk kommer og spør «hvorfor skrev ikke du noen låter?» så må jeg bare tilstå at den tanken slo meg ikke i starten. Det var ikke det man gjorde, i særdeleshet om man var jente. Jeg sang de låtene jeg likte best. Husk dette var rett i forkant av visebølgen. Så dersom noen skulle spurt om jeg ikke burde skrevet en sang, altså hvordan i huleste ... Skulle du tro at du på en ettermiddag kunne bli en ny Bob Dylan eller Olle Adolphson?

Åse Kleveland i 1969

En 19 år gammel Åse Kleveland med sin splitter nye Saab Sonett i januar 1969. – «Coverlåter» har nesten vært skjellsord, litt sånn sekunda vare. Og det har jeg aldri skjønt.

Foto: SCANPIX

Kampen om hitsinglene

Det var på ingen måte fritt frem å spille inn utenlandske hits på norsk. Norske plateselskaper som ønsket å gjøre dette måtte inngå avtale med eierne av rettighetene til låtene – som oftest et musikkforlag.

Musikkforlags- og plateselskapsfolk valfartet derfor årlig til bransjefestivalen Midem i Cannes i Frankrike for å hamstre rettigheter til dette. Disse ble omsatt over en lav sko, og norske plateselskaper kjempet seg imellom.

Ordningen hadde flere vinnere:

  • Låtskriveren fikk royalties for salget av låter i nye versjoner på andre språk.
  • Musikkforlag tjente på å videreselge rettighetene til andre land.
  • Norske plateselskaper tjente på hjemlig platesalg.
  • Tekstforfatterne som oversatte teksten til norsk ble honorert.

En av dem som gikk mest i bresjen for disse nyinnspillingene var bergenseren Arne Bendiksen (1926 – 2009). Han er for mange mest kjent for barnelåten «Jeg vil ha en blå ballong», men i en årrekke var han en av de mektigste innen norsk musikkliv. Som produsent og låtskriver var han i flere tiår svært aktiv i å oversette utenlandske låter til norsk og gi dem ut på plate.

Arne Bendiksen og Wenche Myhre

Arne Bendiksen og Wenche Myhre sammen i platestudio i 1964.

Foto: Ivar Aaserud / Scanpix

Hans sønn Rune Bendiksen forteller til NRK at faren fikk tilsendt en pakke med ti singler hver måned fra utenlandske forlag. Var det noe fint, så kastet han seg over det og fikk laget en norsk versjon, gjerne med tekster han oversatte selv.

– Det var ikke så utbredt med populærkomponister i Norge. Selvfølgelig fantes de, men det var mye enklere å bare spørre forlaget «kan vi få gi ut den i Norge?» «Ja det kan du», svarte de og så delte man pengene og det gikk så fint at, sier Rune Bendiksen.

Selv har han fundert mye på hvorfor man ikke lagde helt egne låter, og på et tidspunkt spurte han også sin far om dette.

– Jeg tror rett og slett dette var enklere og raskere. Du hadde en flott låt å ta utgangspunkt i, og så bare lagde du en god tekst til den, fikk den spilt inn i studio, og fikk det omsatt hurtig til platesalg.

Men selv om flere aktører kunne vinne på at det ble gjort slike nyinnspillinger, var det også noen tapere. Man kan nok argumentere for at det rammet norsk musikklivs evne til å lage egne låter fra scratch.

– Dette var rett og slett en enkel løsning i tider hvor det ikke skjedde så mye kreativt rundt pop og rock i Norge, sier Geir Rakvaag.

Han tror dette skyldtes en kombinasjon av mangel på selvtillit og kreativitet.

– Jeg tror ikke at norske artister hadde noe bedre å komme med. Hvis disse produsentene eller artistene trodde de hadde like fengende melodier selv så hadde de vel spilt dem inn, tror han.

Om eg er ute til kvart over tre
syns du det er ei gru
Vil du vær hjå meg, vil du forstå meg
når eg er sekstisju

Ivar Medaas' versjon av The Beatles' «When I'm sixty-four»

Den provoserende skjørtekanten

Blant de mange oversettelsene som er gjort, er det spesielt én som skiller seg ut. I 1968 spilte den da 18 år gamle Inger Lise Andersen (senere Rypdal) inn singelen «Fru Johnsen», en ny versjon av låten «Harper Valley PTA», først spilt inn av den amerikanske countryartisten Jeannie C. Riley.

Den opprinnelige teksten forteller om en alenemor som tar et oppgjør med et moralistisk og trangsynt lokalsamfunn. Men den nye teksten, signert Terje Mosnes, gikk en god del lengre enn originalversjonen. Særlig linja «Fordi min skjørtekant er nærmere den himmel dere aldri kommer til» var med på å skape sjokkbølger.

Inger Lise Andersen i 1968 (Rypdal)

Inger Lise Rypdal spilte inn et utall engelskspråklige hits oversatt til norsk. I 1969 skapte hun oppstandelse og NRK-boikott med låten «Fru Johnsen», som tematisk sett var en tøffere versjon enn den amerikanske originalen.

Foto: Terje Engh

I boka «Spilletid» av Mikkel Aas beskrives det hvordan den første avspillingen av låten skapte oppstandelse på kontoret til plateselskapet:

– Du kan ikke gi ut den der. Det går simpelthen ikke an!, ropte rystede kolleger.

Men plata ble gitt ut. Indignerte leserinnlegg med ord som «umoral» og «blasfemi» flommet inn til mediene, mens NRK lot være å spille låten. Selvsagt solgte singelen i bøtter og spann og toppet VG-lista i ni uker.

– «Fru Johnsen» har blitt legendarisk. Den har fått egen identitet, og man tenker ikke på at den er oversatt, sier Geir Rakvaag.

Inger Lise om poptekster

Inger Lise Andersen (senere Rypdal) og Terje Rypdal intervjues av Harald Are Lund om poptekster. Sendt i programmet «Groove» på NRK 14.02.1969.

Je åt opp rånån min

I dag må oversatte tekster godkjennes av opphavspersonene, og mange artister opplever at dette er en tidkrevende og vanskelig prosess. Men dette har ikke alltid vært så farlig. Som Rakvaag selv har poengtert i Dagsavisen kunne oversettelsene være med på å gi låtene et fullstendig nytt meningsinnhold fra det originale.

Når Bob Dylan synger «The answer my friend / is blowing in the wind», er budskapet hans svært åpent for tolkning. Men i Inger Jacobsens versjon fra 1966 er det en betryggende orden i sysakene: «Vinden kan gi svar / på alle de spørsmål du har», synger hun.

I noen tilfeller virker det som at norske artister har hatt fullstendig carte blanche. Bare spør Prima Vera («Bette Davis eyes» ble til «Ivar Medås øyne») og Vazelina Bilopphøggers («I can’t stop loving you» ble til «Je åt opp rånån min»).

Og innimellom kan det gå helt galt. Da Ole Ivars i 2001 spilte inn en versjon av Bob Marleys» No woman no cry» med den utilslørte tittelen «Nå går det for meg» måtte plata trekkes tilbake på grunn av manglende klarering med den avdøde reggaeartistens familie.

Enkelte låter har fått flere ulike oversettelser til norsk. Kuriøst nok har Steve Goodmans «City of New Orleans» fått to ulike norske tekster som begge også handler om samferdsel: Nemlig Vazelina Bilopphøggers‘ «Hei, gamle Valdresfjell» (togtur) og Øystein Sundes «Liten og grønn» (flytur).

Den største rockestjernen du aldri har hørt om

Det å spille inn hjemlige versjoner av internasjonale hits var på ingen måte en særnorsk greiepå 60/70-tallet. En av de mest aktive på dette området var franske Johnny Hallyday. I løpet av sin karriere spilte han inn mer enn 200 låter som var nye versjoner av utenlandske hits. Utenfor franskspråklige land omtalt som «den største rockestjernen du aldri har hørt om».

Johnny Hallyday

Johnny Hallyday hadde hjelp av superstjerner som Jimi Hendrix og Jimmy Page i studio da han spilte inn franskspråklige versjoner av låtene deres.

Foto: Jean Jacques Levy

Det er heller ikke ukjent at originalartisten selv spiller inn egne låter på andre språk for å tilby i andre markeder. I 1964 spilte The Beatles inn monsterhitene «She loves you» og «I want to hold your hand» på tysk («Sie liebt dich» og «Komm, gib mir deine Hand»).

Det var den tyske grenen av plateselskapet EMI som overtalte «The Fab Four» til å gjøre dette for å selge enda flere plater i Tyskland. Merkelig nok ble den tyskspråklige versjonen også gitt ut som singel i Australia.

Senere har det at artister spiller inn musikk på flere språk blitt mer vanlig – særlig på aksen spansk/engelsk. For eksempel er amerikanske Christina Aguileras andre album «Mi reflejo» i sin helhet spanskspråklig, mens Beyoncé ga ut superhiten «Irreplaceable» på spansk under tittelen «Irreemplazable».

Lydfabrikken Treff

Noen ganger var tempo livsviktig når norsk musikkbransje skulle lage hjemlige versjoner av eksisterende låter.

Gjennom nesten hele 1970-tallet var den såkalte «Treff-serien» en enorm salgssuksess i Norge. Serien besto av over 20 LP-utgivelser hvor norske artister spilte inn låter fra Sverige, Storbritannia og USA mest mulig likt originalen. En slags Absolute Music-serie med bare coverversjoner, altså.

Stein Ingebrigtsen fremfører Solen skinner alltid der du helst vil være. Sendt første gang på NRK 29. september 1973.

Stein Ingebrigtsen fremfører «Solen skinner alltid der du helst vil være», som var en omskrevet versjon av Albert Hammonds «It never rains in southern California». Ingebrigtsen spilte også inn en tysk versjon ved navn «Es regnet nie in Kalifornien». Dette innslaget ble sendt på NRK 29. september 1973.

Platekjøperne kunne dermed sikre seg LP-plater eller kassetter med mange av tidas store hitlåter i stedet for å måtte kjøpe mange ulike singler. Riktignok måtte man leve med at «Have you ever seen the rain» var spilt inn av bandet Nordre Sving. Ikke Creedence Clearwater Revival.

– Når man fikk alt på en LP var det mange som syntes det var en enkel og grei løsning om man ikke hadde et veldig bevisst forhold til musikk. Det var utenkelig i gamle dager å gi ut samleplater fra mange forskjellige selskaper. Da fikk man åpning for disse platene med coverversjoner, sier Geir Rakvaag.

Produsent Arve Sigvaldsen sto bak Treff-serien, og han har tidligere omtalt den som en ren lydfabrikk, hvor et album kunne bli til på halvannen uke.

I forbindelse med en annen utgivelse – som ikke var en del av Treff-serien – ble det et kappløp med tiden, forteller han til NRK:

– I 1972 gikk det en italiensk TV-serie på NRK som hadde en veldig fin avslutningslåt. Vi satt og lurte på om noen hadde gitt ut denne plata i Norge, og kontaktet Stikkan Andersson (musikkforlegger og senere manager for ABBA) for å høre om han kjente til rettighetene rundt den. Ja, det skulle han fikse, sa han, og kontaktet sin italienske forbindelse, og sendte meg tilbake noter og tillatelse.

Og det er her man skjønner hva slags kappløp dette var for å være først ute:

– Vi fikk tak i en jente som sto og ekspederte plater oppe på Manglerud som var forlovet med en italiener. Hun ble tiltrodd å være språkkonsulent siden låten skulle synges på italiensk. Terje Fjærn skrev arrangement, og vi raste rett inn i studio med Stein Ingebrigtsen som sanger, forteller Sigvaldsen.

Etter noen få dagers forviklinger fikk de trykket opp den ferdige singelen, og den ble en stor hit i Norge. Senere fikk Sigvaldsen vite at en konkurrent hadde bestilt en ekspress-flylast med 10.000 singler av den italienske originalinnspillingen. Men for seint.

Matvettet hos Sigvaldsen og co. var såpass velutviklet at de også så til det tyske markedet, hvor ønsket etter tyskspråklig musikk var sterkt. Namsosingen Stein Ingebrigtsen ga ut flere engelskspråklige hits med nyskrevne, tyske tekster. Som den tåredryppende landeplagen «Seasons in the sun» (egentlig Jacques Brel «Le Moribond»), som ble spilt inn av Ingebrigtsen som «Wir sind jung, wir sind frei». Og han kom faktisk inn på de tyske hitlistene med «Es regnet nie in Kalifornien», som var en tysk versjon av Albert Hammonds «It never rains in southern California».

Etternavnet ble forkortet til «Ingersen» i presentasjonsskrivet fra det tyske plateselskapet, og han ble solgt inn som 23 år gammel, mens han egentlig var 28. Som et siste, uovervinnelig salgstriks ble det i tillegg hevdet at han hoppet like bra på ski som OL-mester Toralf Engan i sine yngre dager (!).

Ikke sekunda vare

I dag er selvgående og kreative artister som Susanne Sundfør, Aurora og Sigrid med på å gjøre Norge til et land som strutter av selvtillit. Platemarkedet er gjennomglobalisert og oversatte nyinnspillinger av engelskspråklige hitlåter er en sjeldenhet. Frida Ånneviks kritikerroste plate «Andre sanger» er et unntak.

– Ånneviks plate er gjort med et helt annet grunnlag enn man holdt på med den gangen. Det er sanger hun har hørt som hun har tenkt hun kan si eller gjøre noe mer med ved å oversette teksten, sier musikkjournalist Geir Rakvaag.

Åse Kleveland gir en påminnelse om at det å sitte med historien som bakspeil og fundere på hvorfor hun ikke i større grad lagde egne låter før, er en enkel øvelse.

– Den gangen ville man bare finne så bra låter som mulig. Låter man hadde et forhold til og de man ville synge. «Coverlåter» har på senere år nesten vært et skjellsord, litt sånn sekunda vare, og det har jeg aldri skjønt. En god låt er en god låt er en god låt. Det er ingen som snakker om at det er problematisk å covre Mozart.

– Så lenge man kommer med et eget uttrykk og en egen fortolkning, og i beste fall med en kjempegod norsk tekst.

Oppdateringer 15/1:

  • 1973 rettet til 1972 i en bildetekst.
  • Presisert at «Seasons in the sun» er en coverversjon av franske «Le Moribond».
  • Tilføyd en setning om The Pussycats og norsk progrock.

Her er et utvalg låter i både original og oversatt versjon. Enjoy! / profitez! / kos deg!

Hei!

Har du noen tanker om denne saken, eller tips til andre historier vi burde se på? Send meg i så fall en e-post.

Les også gjerne det jeg har skrevet om døde rockestjerner på verdensturnekommuneslagordverdens beste hvalskytter eller ordmitraljøsen Egon Holstad

Anbefalt videre lesning: