"Sammen for livet"
Foto: Frode Pedersen / Aftenposten

Allsang uten grenser

En katastrofe i Afrika skapte en helt ny og utskjelt musikksjanger: Veldedighetssangen.

Halvdan Sivertsen husker at han satt hjemme i stua si i Bodø. Den skjeggete visesangeren i midten av trettiårene grøsset av TV-bildene som kom langveis fra.

– Jeg måtte skru av. Vi hadde småunger selv og jeg følte ikke noe behov for å se de bildene. De var grusomme, minnes han.

Den humanitære katastrofen i Etiopia skapte et engasjement som tok verden med storm for 35 år siden. Du vet: Mange kjente artister står i samme rom og synger hver sin korte tekstlinje med inderlig mine og hendene på øreklokkene. Budskapet er å stå sammen for en bedre verden og inntektene skal gå til et godt formål.

Halvdan Sivertsen skulle snart skrive teksten til norgeshistoriens mest velkjente veldedighetslåt. «Så er vi med, sammen for livet. Sånn kan det skje, vi ser at det gror», sang hele den norske artisteliten.

Men for artistkollega Ole Paus var det uaktuelt å bli med på dette sende-rundt-mikrofonen-prosjektet. Det ble for pusete.

– Hvis man ikke snakker om det som man egentlig står overfor, så bør man heller holde kjeft, sier han.

Etiopia 1985

Katastrofen i det diktatorstyrte Etiopia på midten av 1980-tallet ble omtalt som en hungersnød av bibelske dimensjoner.

Foto: AP Photo

Vet de egentlig at det er jul?

Før midten av 1980-tallet var det uvanlig å se musikere samle inn penger for en bedre verden. Ett unntak var da George Harrison i 1971 engasjerte seg i flyktningkrisen i det naturkatastrofe- og krigsrammede Øst-Pakistan (Bangladesh i dag). Den samvittighetsfulle og langskjeggede eks-Beatles'en ga ut singelen «Bangla Desh» og arrangerte støttekonserter hvor flere kjente rockartister bidro. Inntektene fra konsertbilletter og salg av singler og liveplater var store – men flere titalls millioner kroner ble i lang tid stående fast på grunn av skatterot.

Et drøyt tiår senere skulle den irske artisten Bob Geldof få fart på sakene. Bakteppet var bekmørkt. Over én million mennesker døde av sult i forbindelse med den humanitære katastrofen i Etiopia og Eritrea (som da var en etiopisk provins). TV-reportasjene viste skjelettynne spedbarn med langsomme bevegelser og tomme blikk. Bildene av nøden og desperasjonen var som et hestespark i hodet på dem som trodde at slike ting ikke kunne skje i vår verden.

En sjokkert Geldof ringte rundt til representanter for popeliten og fikk dem med på Band Aid. Denne veldedighetens supergruppe ga like før jul ut låten «Do they know it’s Christmas?». Suksessen var enorm, og singelen fikk raskt status som den mest solgte i britisk musikkhistorie.

Bob Geldof Live Aid 1985

Bob Geldof var kjent som frontfiguren i bandet Boomtown Rats, men i forbindelse med Band Aid og Live Aid skulle han bli like tilbedt som paven.

Foto: JOE SCHABER / Ap

Geldof var også ansvarlig for Live Aid – to stadionkonserter i London og Philadelphia 13. juli 1985. Over 70 artister underholdt, og dette kunne ses direkte av over to milliarder mennesker verden over. Via rødglødende telefonlinjer ble det samlet inn anslagsvis halvannen milliard kroner fra ivrige givere, og Geldof ble en av favorittene til å vinne Nobels fredspris.

Audun Molde, som er musikkviter og forfatter av boka «POP. En historie», forklarer utgangspunktet til Geldof slik:

– Han var en punker, og de hadde en sterk do it yourself-tankegang. Hvis ingen utgir musikken din, start et plateselskap selv. Dersom ikke politikerne gjør jobben sin, så ta affære og ordn opp selv. Da Geldof så på TV om sultkatastrofen, tenkte han «dersom ikke myndighetene stiller opp så får vi gjøre det selv».

I mars 1985 svaiet den amerikanske supergruppen USA for Africa tett sammen i studio og sang «We are the world». Cindy Lauper og Bruce Springsteen brukte sine tilmålte sekunder godt og bidro til at dette ble en stor hit som sopte inn penger.

USA for Africas «We are the world» fra mars 1985, skrevet av Michael Jackson og Lionel Richie.

Noen var helt hjerte-emoji og syntes disse låtene var rørende og viktige. Andre kritiserte dem for å være selvgode, nedlatende, pompøse og flate. Er det riktig å oppsummere et helt kontinent som «Where the only water flowing is the bitter sting of tears», slik Sting synger?

Kritikere mener at det velmenende forsøket på å hjelpe i stedet har skapt et skadelig inntrykk av «oss» og «dem». Og at hele kontinentet Afrika framstår som fullstendig hjelpeløst uten bistand fra den vestlige verden.

En selvpiskende Bob Geldof har senere sagt at han er ansvarlig for at to av klodens verste sanger eksisterer. Det er uansett ingen tvil om at han er ansvarlig for langt snodigere ting som skulle komme.

Tenk at det kan nytte – med sang

«Norsk pophistorie igjen! Og denne gang på hjemmeplan. Bare en uke efter vår Grand Prix-seier gjør norske popartister seg positivt bemerket igjen. I går var en samlet popsangerelite i studio i Oslo og spilte inn det som skal bli et bidrag til det tørkerammede Etiopia. En sjelden samling sangere dannet det største og mest imponerende kor vi har sett.»

Aftenposten var løs i snippen til dem å være da «Sammen for livet», den offisielle, norske støttelåten for sultrammede i Afrika, ble spilt inn i på Torshov i Oslo i mai 1985. Til tross for at hårspray-disen lå tjukt i Rainbow Studio, var stemningen blant de 69 representantene for norsk pop- og rockelite lystig. Kanskje var den preget av at Bobbysocks noen få dager tidligere hadde vunnet Eurovision Song Contest med «La det swinge».

Norske artister synger «Sammen for livet» til inntekt for sultrammede i Afrika i 1985.

Slik så det du da norske artister spilte inn «Sammen for livet» til inntekt for sultrammede i Afrika i 1985.

Det var flere i Norge som ønsket å få til noe à la det amerikanerne og britene hadde greid, og dermed endte man opp med å gå i beina på hverandre. Det oppsto intriger fordi flere ulike «musikere for Afrika»-prosjekter ble igangsatt. Ukebladet Se og Hør og plateselskapet Slagerfabrikken forsøkte å få med seg artister på en Ketil Stokkan-skrevet låt. Men det var initiativet til tidligere Kjøtt-vokalist Helge Gaarder som samlet artistene under fanen «Sammen for livet». Åge Aleksandersen og Halvdan Sivertsen ble engasjert til å lage henholdsvis melodi og tekst, og dermed fikk låten høy nasjonalskald-faktor.

Artistene som møtte opp på innspillingen fikk utdelt hver sin linje av teksten og innså at sjansene for å klage var små. På inngangsdøren til studioet hang det en stor lapp med klar beskjed: «Legg igjen egoet ved døra!».

Ingrid Bjørnov, den ene halvdelen av Dollie de Luxe, tror at de fikk tildelt tekstlinja «verden er en verden som er vår» fordi noen andre artister ikke dukket opp.

– Du skal ikke be om noe når du kommer inn i et sånt rom. Du skal virke som det ikke er viktig for deg, sa hun til NRK for noen år siden.

Halvdan Sivertsen sier i dag at han satt i Bodø og ble oppringt av komiteen i Oslo og bedt om å skrive teksten til låten.

– Og teksten ble ... hehe ... sånn som den ble, ler han.

Én ting som fortsatt irriterer ham er at det skurrer når Bjøro Håland synger «Så TV-bilder kommer langveis fra». Den lille pausen som skal være mellom «TV» og «bilder» er ikke der.

– Det eneste som ikke var 100 prosent var den der jævla «TV-bilder», sier Sivertsen.

I 1984 gikk norske artister sammen om en norsk versjon av det amerikanske Band Aid. Inntektene fra Sammen for livet gikk til prosjekter i sultrammede Etiopia. Reporter: Audgunn Oltedal.

NRK Dagsrevyens reportasje fra da norske artister samlet seg i platestudioet Rainbow i mai 1985 for å spille inn «Sammen for livet».

– På en måte var det litt min feil da. Og jeg har bedt Bjøro Håland om unnskyldning for det der. Men jeg pratet med Åge (Aleksandersen) i fjor sommer, og han påsto at han skrev melodien etter at jeg hadde skrevet teksten. Så da kan jeg skylde på ham hvis jeg vil, sier 70-åringen og ler.

Han ser i etterkant at det var noe ufrivillig komisk over låten og framføringen.

– Det var ikke alt som var like sexy, for å si det sånn. Men det var jo også fordi vi hadde ett take. Det var som å være live.

Halvdan Sivertsen på Rock on the Dock-konserten i 1985.

Halvdan Sivertsen under Norges svar på Live Aid, Rock on the dock på Aker Brygge sommeren 1985.

Foto: Ola Næss / SCANPIX

Sivertsen har selv bakgrunn som radikal visesanger, men fikk ikke noe krav om å gjøre teksten mest mulig spiselig for massene.

– Absolutt ikke. Jeg sa at 'jeg godt kan skrive en tekst, men da vil jeg frie ha hender. Det skal ikke vurderes eller diskuteres. Om jeg skriver en tekst så vil jeg ha en full kunstnerisk frihet, og så tar dere den.' Og sånn ble det, sier han.

Trakk seg i protest

Ole Paus erfarte ikke det samme. Han var involvert i arbeidet med å skrive en tekst før Sivertsen ble hyret inn, men trakk seg fra hele prosjektet. Årsaken var ifølge Paus at han ikke fikk ha en tekst med politisk brodd. «Tenk at det kan nytte med sang» ble for banalt for ham.

– Katastrofen i Etiopia var ikke en miljøkatastrofe, det var en politisk katastrofe. Det var en krig. Så jeg mente at hvis vi ikke kunne understreke at det faktisk var menneskeskapt, så var det ikke noen vits i, sier Paus til NRK.

Ole Paus

Ole Paus hoppet av «Sammen for livet»-prosjektet i protest mot at ingen ville adressere elefanten i rommet.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Han understreker at han synes det er bra å hjelpe folk som er i nød.

– Men hvis man ikke snakker om det som man egentlig står overfor, så bør man heller holde kjeft. Og hvis ikke man kan ta et politisk standpunkt og ta avstand fra dem som har forårsaket krigen og elendigheten – så er det ingen vits, da gidder ikke jeg å være med. Om man bare vil snakke om de døde barna uten å snakke om hvem som drepte dem så synes jeg at du forråder barna, sier han.

Selv skrev han for 10 år siden en allsang som norske artister framførte i Operaen, til inntekt for jordskjelvofrene på Haiti. Det blir noe helt annet, mener han.

– Det var en sånn typisk naturkatastrofe, så da var det veldig enkelt å si ja.

– Hva synes du om «Sammen for livet»?

– Jeg synes hele greia ble litt sånn ... tja ... omtrent som fryktet, sier Paus og ler godt.

I de pre-ironiske tider

Bildene fra innspillingen og live-framføringen under Spellemannprisen er snadder for dem som vil vite hvordan 1985 faktisk så ut. «Sammen for livet» har blitt gaulet med et skjevt og ironisk glis på mang en fest i nyere tid med 80-tallet som tema. Og videoen er et lett bytte for premiumhipstere som livekommenterer på NRKs Trygdekontoret.

Maya Vik, Torgny Amdam, Knut Schreiner og Thomas Seltzer gjennomgår «Sammen for livet» på Trygdekontoret.

Maya Vik, Torgny Amdam, Knut Schreiner og Thomas Seltzer gjennomgår «Sammen for livet» på Trygdekontoret.

Et annet høydepunkt innen sjangeren er «Give a helpin’ hand» av puddelrockerne i Swedish Metal Aid (let den opp på YouTube når du er ferdig med å lese, er du snill). Denne inderligheten i artistenes framtoning kan virke fremmed og komisk i dag. Men Audun Molde sier at dette var helt typisk for den tida.

– Dette er før postmodernismen slår inn. Før 90-tallets ironi, hvor det skulle være et metanivå på alt. I 1985 tar man sånne ting på alvor på en helt annen måte enn man gjorde 10 år senere, sier Molde.

Han trekker spesielt fram bandet U2, som hadde gjennombruddet sitt på Live Aid i 1985.

– Vokalist Bono er en person som synger om krig og fred og rettferdighet og vifter med hvite flagg. Det er godhet, sannhet og rettferdighet. Et alvor som man kanskje i dag vil se på som belærende eller som ikke fungerer i dagens samfunn. Men i 1985 ble det tatt helt på alvor. Det var liv og død. Derfor fungerte det da, sier han.

Hanne Krogh i Bobbysocks mener at vi i dag har lettere for å se kynisk på ting og prøve å være kritiske til det meste.

– I den tiden der trodde vi på alle menneskers gode hensikt i sterkere grad enn i dag. Og det kan være en av grunnene. At veldig mye i dag stilles et spørsmål ved. 'Hva ønsker de egentlig å oppnå? Er de egentlig opptatt av dette?' Dermed blir artister redde for å være med på sånne ting, fordi de vet at ting i mye sterkere grad blir trukket i tvil, sier hun.

Halvdan Sivertsen sier at man sikkert kan diskutere hvor redelige hensikter alle hadde, og hvorvidt noen var mest opptatt av å skaffe seg personlig PR på dette.

– Men det følte ikke vi noe på da vi var i prosessen. Alle stilte opp gratis med entusiasme og syntes dette var strålende. Det var jo en slags bølge som gikk i hele artistverdenen. Dette skulle man gjøre.

Stavanger på verdenskartet

Og engasjementet smittet. Norge kunne kanskje oppleves som en eneste lang, sammenhengende TV-aksjon i 1985. På sensommeren meldte NTB at de ansatte ved diskoteket Karakroa i Karasjok hadde bestemt seg for å gi sine lønninger for den kommende fredagen til de nødlidende i Afrika. «Diskotekene har markert seg lite i slike aksjoner, og vi håper dette initiativet er startskuddet til en stafett for diskoteker over hele landet», sa en av de ansatte.

I velgjørenhetsåret 1985 var det naturlig selv for amatørmusikermiljøet i Alta å ta en flere hundre kilometer lang busstur til Tromsø midt på vinteren for å spille inn spille inn en egen støttelåt for de sultrammede. «Ingenting kommer noen gang til å bli som det var før. Langt borte i et fjernt land er det tusenvis som dør», sang de på låten «Det kvite flagget», som fikk et lite innsmett på salgslista Altatoppen.

Samtidig var det kamp om å få med en låt på selve albumet «Sammen for livet», hvor de fleste tekstene var av det samfunnsbevisste slaget. Flere regionale musikkmiljøer kjempet en hard kamp med klokka om å rekke å spille inn noe før tidsfristen gikk ut. Tromsø rakk det med et nødskrik og fikk med låten «Nothing Remains Forever». Det gjorde ikke Stavanger. Men de skulle likevel få sin «hevn».

Mia Gundersen snakker om sin opplevelse med Stavanger-artistenes bidrag til de sulterammede i Afrika i 1985. Vist på NRK1-programmet "De nominerte" i 2013.

Utdrag fra musikkvideoen til «All of us», som var Stavanger-artistenes bidrag for å hjelpe de sulterammede i Afrika i 1985. På bildet: Mia Gundersen. Vist på NRK1-programmet «De nominerte» i 2013.

Siddis-artister som Sigvart Dagsland, Mia Gundersen, Rita Eriksen og moromann Per Inge Torkelsen klarte nemlig å ta «Sammen for livet»-gjengen ved nesen med sin singel «All of us». Scoopet til Stavanger for Africa var at deres låt ble vist til hele verden på den internasjonale Live Aid-sendingen i juli 1985. Ikke «Sammen for livet». Dette skjedde fordi noen frekkaser i Stavanger tok direkte kontakt med BBC i London og fikk orget et opplegg.

Dette skapte elendig stemning mellom de to fløyene av forente artister. Da Stavanger-miljøet noen måneder senere ga ut LP-en «Together», et nytt prosjekt for Afrika, ble det bruduljer. Sammen for livet-general Helge Gaarder mente at plata var så dårlig at den rett og slett burde vært forbudt.

Stavanger for Africa

Lokale artister spilte inn sangen «From All Of Us» til inntekt for nødrammede i Afrika. Inspirert av Bob Geldofs Band Aid-innsamling. Fra venstre Mia Gundersen, Elisabeth Røise, Marianne Røise, Sigvart Dagsland, Rita Eriksen, Sissel Riis, Jon Dagsland, Frode Ytre-Arne, Elin Furubotn, Per Røise og Ola Selvær (bak miksepulten).

Foto: Pål Christensen / Stavanger Aftenblad

Nostalgisk runddans

I årene etter har det med jevne mellomrom dukket opp nye låter innenfor denne sjangeren. Denne våren har en rekke kjente artister, deriblant Sigrid, laget en ny versjon av Foo Fighters-låten «Times like these» – via hjemmekontor. En slags trøstende korona-kommentar, hvor inntektene blant annet gikk til bekjempelse av pandemien.

Lionel Richie, som skrev «We are the world» sammen med Michael Jackson, gikk i vår i bresjen for en nyinnspilling av låten for å vise samhold mens verden har vært avskrudd. Patosen var godt ivaretatt, men det ble kanskje ikke samme schwung over at artistene utelukkende var tidligere deltakere i American Idol.

Etter tsunamien i Øst-Asia i jula 2004 skrev Lene Marlin og Espen Lind «Venn», som er den mest kjente norske sangen i denne sjangeren siden 1985. Her bød Ravi bød på en av de mest surrealistiske tekstlinjene i veldedighetssangens historie:

«Jeg sender sanger til Mesopotamia,
Hør meg sende milde meldinger til Dagobah,
Nei jeg kan ikke la være å tenke på Neru, så på Hood, så på Sioux.»

Et elitelag av norske artister slo for 15 år siden fast at de kan være en venn.

«Do they know it’s Christmas?» dukker opp igjen med jevne mellomrom, og har kommet i hele tre nye utgaver, den siste i 2014 for Ebola-ofrene. Der fikk Bob Geldof enda mer pepper for den nye tekstlinjen «No peace and joy this Christmas in West Africa. The only hope they'll have is being alive».

Al Jazeera tok dermed en underholdende ringerunde til et utvalg afrikanere for å spørre dem om de vet at det er jul.

– Den kristne befolkningen i Nigeria er nesten tre ganger større enn den i England og Wales. Hvordan kan de ikke vite at det er jul? spurte kenyanske Abdullahi Halakhe.

Og for å ramme det Vesten-sentrerte blikket ga noen kanadiske artister ut parodiversjonen «Do they know it's Hallowe'en».

Et ubehagelig spørsmål er i hvor stor grad pengene fra disse låtene virkelig har hjulpet. Kritikere har hevdet at mye av nødhjelpen til Etiopia kom i hendene til den marxist-leninistiske Derg-juntaen, og at borgerkrigen og menneskerettighetsbruddene dermed ble forverret. Andre mener at hungersnøden ble stoppet, men at andre problemer i landet kan ha blitt forsterket og krevd minst like mange liv som følge av nødhjelpen. BBC måtte for noen år siden be Bob Geldof om unnskyldning etter å ha meldt at penger som gikk til Live Aid var blitt brukt på våpen.

– Folk må kunne være sikre på at penger de donerer i god tro går til det rette formålet. Sannheten er at pengene som Band Aid har samlet inn har vært gjenstand for grundig gransking, sa han.

For det er kun pengene som teller. Midge Ure, som skrev «Do they know it's Christmas?» sammen med Bob Geldof, har ingen behov for å forsvare selve låten. Han skriver i sin selvbiografi at kvaliteten på låten var fullstendig underordnet.

«Det er en sang som ikke har noe med musikk å gjøre. Den handlet bare om å skaffe penger. Selve låten betydde ingenting, den var nesten irrelevant.»

Halvdan Sivertsen er på sin side mer stolt av låten han skrev. Og han er antakeligvis den eneste artisten som har hatt «Sammen for livet» på repertoaret på solokonserter.

– Jeg synes det var hyggelig å få skrive den låten. Kanskje var det ikke noe lyrisk mesterverk. Men jeg likte låten godt, jeg. I hvert fall der og da.

Hei!

Har du noen tanker om denne saken, eller tips til andre historier vi burde se på? Send meg i så fall en e-post. 

Les også gjerne det jeg har skrevet om illsinte kunstnerehitlåter som ble oversatt til norsk og merkevarer som får store problemer. 

Anbefalt videre lesning: