Anne Lise Frøkedal
Foto: Xin Li / NRK

Drømmefangeren

Anne Lise Frøkedal har spist mye havregrøt for å nå sitt mål: å bli en anerkjent artist som får være i fred på butikken.

«En helt ekstremt begavet musiker som skriver knallbra låter». «En av landets beste artister i poprocksegmentet». «Et unikt formidlertalent».

Store ord blir brukt for å beskrive musiker Anne Lise Frøkedal (41), som de siste 20 årene har vært et knutepunkt innen norsk pop, rock og folk.

Likevel er hun ukjent for de fleste. Heller ikke neste sesong kommer Jan Thomas til å gjette at hennes ansikt skjuler seg bak en av «Maskorama»-maskene.

Det er kanskje best sånn. Hun har aldri tenkt at artister som er mer kjent eller har mer suksess, har det noe bedre enn henne.

For å kjenne på lykke har Anne Lise Frøkedal et tankeeksperiment: å se for seg at den 12 år gamle versjonen av henne selv fikk se hva hun nå har fått til i livet.

– Da kan jeg ikke være noe annet enn veldig takknemlig.

– Du hadde vært stolt?

– Altså ... Virkeligheten overgår fantasien.

Anne Lise Frøkedal

TILFREDS: Drømmen om å være artist trenger ikke å handle om et behov om å være synlig for Anne Lise Frøkedal.

Foto: Xin Li / NRK

Låtskriveren

Allsidighet og nysgjerrighet har vært med på å gjøre Anne Lise Frøkedal til en av norsk musikklivs mest hyllede artister, enten det gjelder å spille gitar, synge, skrive låter eller produsere.

Særlig er det hennes evner som låtskriver som hylles. Hun har en vanvittig meloditeft og bygger låtene på en original måte. Samtidig klarer hun å få det til å høres naturlig ut, har hennes mangeårige bandkollega Erlend Ringseth sagt.

I dag spiller hun fast i fem ulike band: Frøkedal & Familien, I Was A King, Misty Coast, Lady Hardanger og bandet til artisten Tønes. Tidligere har hun vært i anerkjente grupper som Dharma og Harrys Gym.

Bak seg har hun en svær låtproduksjon, utallige konserter og bidrag på over hundre plateutgivelser. Hun har varmet opp for A-ha og Teenage Fanclub og samarbeidet med internasjonale musikkstorheter som Robyn Hitchcock, Norman Blake og Sufjan Stevens.

Hvis man skal plukke ut én viktig fellesnevner i hennes pågående livsverk, er det lyden av strenger. Dette høres ekstra godt med hennes folkinspirerte soloband Frøkedal & Familien, som i år ble spellemannsnominert for albumet «Flora».

Men det at hun har så mange parallelle prosjekter på gang, er ikke spesielt unikt, synes hun selv.

– Jeg vet ikke helt hvordan ... jeg skal forsvare meg, sier hun og ler.

At hun har vokst opp i ei lita vestlandsbygd har ikke nødvendigvis noe å gjøre med saken, men Anne Lise Frøkedal er en lite selvhevdende person – noe som kan være et problem i dagens musikkbransje, hvor sosiale medier brukes aktivt for å bli sett og hørt i den uoversiktlige Spotify-jungelen.

– Det har nok blitt mer og mer vanskelig å skille promomaskin og artist fra hverandre. Men jeg er ikke helt der. Jeg har nok ikke det «BI-genet» som mange andre artister har.

Anne Lise Frøkedal

FRØKEDAL OG FENDERNE: Anne Lise Frøkedal trodde egentlig ikke at hun kunne bli profesjonell musiker. – Jeg trodde det krevde andre typer egenskaper, som å være veldig, veldig god på et instrument.

Foto: Xin Li / NRK

Spranget

Som ung jente ble hun fôret med opptakskassetter, kuratert av en slektning som kastet lys over den store musikkverdenen som ikke fantes på radio.

I starten gikk det mye i amerikanske 1980-tallshardrockband litt fordi refrengene er enkle og «barnslige», litt fordi hun som jente underbevisst assosierte seg med at de så ut som damer. Etter hvert lurte slektningen inn band som Red Hot Chili Peppers, Beach Boys og Velvet Underground. Det var heller ikke musikk som hadde høy rotasjon på klassefestene i hjembygda Etne, en times biltur utenfor Haugesund.

– Musikk var fra starten av noe jeg følte meg veldig alene rundt. Veldig tidlig ble det en slags protest for min del. Det lå en stolthet i å finne sitt eget og dyrke det halvveis i skjul.

Ideen om selv å spille i band ble født da hun som 11-åring så bergensbandet Pogo Pops på Etnemarknaden. Hun lærte seg alle basslinjene på pappas gitar. Ut ifra det fant hun ut hvordan man kunne legge til flere toner, sånn at det ble til en akkord. Faren, som spiller gitar, fikk ikke lov til å hjelpe henne. Dette skulle hun finne ut av sjøl.

På musikklinja i Haugesund startet hun og klassevenninner et «gamlehjemsband», som reiste rundt og framførte trestemt Grieg og barokkmusikk for institusjonsbeboere. Snart tok de det relativt store spranget å innlemme det kompromissløse rockebandet Motorpsycho på repertoaret. Innimellom dette spilte hun i andre band og begynte å komponere låter.

Alt dette pekte fram mot at hun som 20 år gammel litteraturstudent i Bergen måtte ta en stor avgjørelse.

Anne Lise Frøkedal

PÅ SKOGSTUR: Anne Lise Frøkedal i Bergen i 2001, kort tid før hun flyttet østover og kunne pakke bort regnklærne.

Foto: Kjersti Mo

– Jeg kan ikke bare komme til Oslo og pisse vekk masse tid. Om jeg skal komme, må det være et band klart.

Anne Lise Frøkedal strittet imot da hun ble forsøkt overtalt til å flytte til Oslo og starte band. Han som spurte, var haugesunderen Ole Øvstedal, en talentfull gitarist med bakgrunn fra Euroboys. Han mente at hun hadde et helt spesielt låtskrivertalent.

– Anne Lise er det største popmusikalske talentet jeg har møtt, sier han i dag.

Men hun hadde lest litt for mange hårete bandbiografier, samtidig som hun ser på seg selv som ganske streit. Å bare flytte uten å ha et klart opplegg virket ikke som noen god idé.

Men Øvstedal samlet et band og gjorde alt klart. Frøkedal tok plass på Haukeliekspressen. På flyttelasset hadde hun med seg to banankasser med personlige eiendeler og store ambisjoner.

Anne Lise Frøkedal

JAKTEN PÅ GJENNOMBRUDDET: Dharma samlet i øvingslokalet i Oslo i 2002. Ole Øvstedal i rød T-skjorte og Erlend Ringseth til høyre i svart T-skjorte. Sistnevnte spiller sammen med Anne Lise Frøkedal den dag i dag.

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania»

De fleste historier om artister som prøver å slå igjennom, handler om forsakelser og to tomme hender. Dette gjaldt også Anne Lise Frøkedal. Hun var blakk og uten jobb, bodde i ei rønne av et kollektiv, mens det nystartede bandet Dharma prøvde å få platekontrakt. Det lille hun klarte å sope sammen av kroner, ble brukt på øl og en dyr, sølvfarget Gretsch-gitar.

Hun spiste så mye havregrynsgrøt og linsesuppe at broren ringte bekymra hjem til foreldrene deres. Ristet brød med smør og urtesalt var en annen kulinarisk spesialitet. Mangelsykdommene uteble heldigvis (Det er jo tross alt flust av grønnsaker i urtesalt.)

Dharma skrev musikk, spilte masse konserter og gikk «rockeskolen», uten å skape veldig store krusninger.

– Jeg håpte jo at jeg skulle kunne leve av musikken og turnere i hele verden. Jeg hadde store ambisjoner, men så samtidig ikke for meg at vi skulle bli popstjerner.

Dette var på en tid da ukjente rockeband plutselig ble verdensstjerner over natta, som The Strokes.

– Vi håpte jo at noe lignende skulle skje med oss.

Dharma ble til Harrys Gym, som fikk litt mer sving på sakene, med turneer i Norge, Tyskland, England og USA. Alle låtene på debutplata ble skrevet av Frøkedal.

Likevel sivet det inn en selverkjennelse om at bandet ikke trengte å eksistere lenger, og de ble oppløst i 2013.

Harrys Gym, cirka 2005

INDIEHELTER: Harrys Gym i starten av sin karriere, cirka 2005. Bandet rakk å gi ut to plater gjennom sin åtte år lange levetid. Fra venstre: Ole Myrvold, Anne Lise Frøkedal, Bjarne Stensli og Erlend Ringseth.

Foto: Nils Kristian Thompson Eikeland

– Slet dere på hverandre?

– Ja ja, hele tida. Han jeg var kjæreste med på den tida, var litt bekymra da Harrys Gym ble oppløst. Han lurte på om den samme mengden raseri kom til å bli kanalisert mot ham i stedet. Hahaha.

Når det å skape musikk er din kjærlighet, identitet og det som er aller viktigst for deg, kan det gå ei kule varmt, forteller hun.

– Med en gang noen tolker noe feil, drar det i feil retning eller sier noe som er upassende, så blir en fort veldig sint. Vi var så tette, vi reiste sammen, vi delte rom. Når man er som en søskenflokk, blir det både mye kjærlighet og lavthengende irritasjon.

Hun forteller at det ble «sinnssykt mye krangling» mellom henne og trommisen. Likevel har de et veldig nært og personlig forhold i dag.

Omtrent samtidig som Harrys Gym kollapset, sa Frøkedal opp deltidsjobben – uten å ha noe trygt økonomisk fundament. Hun tenkte at det ville løsne om hun fokuserte 100 prosent på musikken. Ett enkelt råd fra en venn var utslagsgivende for avgjørelsen: «Det kommer til å gå fint.»

Men de første månedene lå hun våken om nettene og lurte på hvor godt dette rådet egentlig var – inntil hun fikk gullbilletten i form av Statens Kunstnerstipend.

– Da grein jeg, først og fremst av lettelse.

Anne Lise Frøkedal kunne nå finsikte seg inn på det hun hadde aller mest lyst til å gjøre.

Anne Lise Frøkedal

SAMMEN ALENE: Det at Anne Lise Frøkedal gikk solo, skyldtes ikke at hun var lei av å spille i band. – Åpenbart ikke, for jeg begynte jo å samle folk til Familien med en gang.

Foto: Xin Li / NRK

Familietid

Hun ville distansere seg fra det indierockscenen hadde blitt: stort lydbilde, pompøst og overprodusert. Samtidig ville hun se hva som skjedde om hun selv bestemte, skrev og produserte alt. Rekrutteringen startet til bandet Frøkedal & Familien.

Noen av favorittartistene hennes fra 1960- og 1970-tallet, som Velvet Underground, Incredible String Band og Judee Sill, var viktige inspirasjonskilder. Dette høres på debutplata «Hold on Dreamer» (2016), som ironisk nok ble nominert til Spellemann i kategorien Indie. «Oppsiktsvekkende vakkert», lød dommen fra britiske Sunday Times.

I dette bandet fikk hun større utløp for sin «veldig høye feletoleranse», noe som antakelig er en utrydningstruet egenskap. På veggen i leiligheten hennes henger en fele hun lærte seg å spille på under pandemien. Boka «Di gamle songadne. Folk og musikktradisjonar i Etne» ligger framme på stuebordet.

– Jeg hadde hengt mye med folkemusikere som dro med seg fela på pub. De er mer punk enn noe annet. Jeg ville nærme meg en mer avslappa måte å spille og framføre musikk på. Jeg ville bort fra barrikader, image og distanse.

Frøkedal & Familien under deres Storbritannia-turne våren 2022

KIRKETID: Frøkedal & Familien turnerte i Storbritannia tidligere i vår som oppvarmere for de skotske powerpop-heltene Teenage Fanclub. Her fra deres opptreden i konsertkirka Union Chapel i London.

Foto: Giles Smith

Ole Øvstedal kan i dag gratulere seg selv med å ha lyktes i å lokke Anne Lise over i artistlivet for 20 år siden.

– Siden da har hun med integritet, kresenhet og lekenhet forvaltet talentet, sånn at hun nå er en av de viktigste personene i norsk musikkliv, både gjennom sin musikk, for bransjen og som et forbilde for oss alle. Også er hun jæskla god til å spille rytmegitar!, skryter han.

Musikkskribent Egon Holstad mener at Frøkedal fullt fortjent nyter stor respekt over hele fjøla i Musikk-Norge.

Respekten kommer også fra å være en kjærlig, men tydelig bandleder. Og fra å ha en kort lunte når aktører i platebransjen ikke har gjort som de har lovet.

– Jeg har vært rasende flere ganger, og jeg vet at det finnes folk der ute som synes at jeg er skummel. Men de er i et sterkt mindretall, og jeg tar det da som regel ansikt til ansikt, sier hun.

Samtidig understreker hun at hun har gode relasjoner til absolutt alle hun har spilt sammen med.

– Jeg er veldig opptatt av at vi skal ha det så bra som mulig.

Koden

En sen novemberkveld på bydelskroa Kampen bistro i Oslo: Anne Lise Frøkedal spiller sammen med ett av sine faste band, i dette tilfellet plateaktuelle I Was A King.

Alle i bandet er fra Sørvestlandet, ofte omtalt som bibelbeltet. Men de fire b-ene fra Apostlenes gjerninger (bibel, bønn, brødsbrytelse og brorskap) er byttet ut med inspirasjon fra poprockens fire b-er (Beatles, Byrds, Beach Boys og Big Star), der de tryller fram korte, melodiøse låter med tostemt sang og vrengt gitar. En lite utagerende forsamling av moderat størrelse nikker i takt med musikken og smiler takknemlig.

Anne Lise Frøkedal

GOD STEMMING: Dersom Bylarm er kanarifuglen i kullgruva som varsler om nåværende status, så er elgitaren på vei opp igjen fra bølgedalen. Bandet I Was A King har uansett ikke brydd seg om trendene, men kjørt sin egen stil de siste 15 årene.

Foto: Javier Auris / NRK

I en verden hvor de fleste musikerne i praksis ikke tjener noe på å spille inn plater, og hvor ettervirkningene etter pandemien fortsatt plager konsertbransjen, kan det være tøft å leve av å være musiker.

Anne Lise Frøkedal sier at hun nå ikke har noen økonomiske bekymringer, men at hun til tider har måttet leve enkelt.

– Folk blir blakke uansett. Om du tjener en million i året, så kjøper du bare litt dyrere møbler og har ei dyr hytte, og så er du blakk. Jeg har lært meg til å vite at det kommer et betalt oppdrag på ett eller annet tidspunkt.

Det kan også være fint å gå for noen billige hobbyer, som å lese, plukke sopp eller lage surdeigsbrød og kombucha («Nei, det er bare en sånn fermentert drikk», sier hun og høres nesten litt flau ut).

En annen hobby er lange frokoster i leiligheten på Tøyen sammen med kjæreste og samboer Vidar Landa, som er gitarist i Kvelertak og Beachheads.

At hun kan kombinere musikerlivet med å være ukjent for de aller, aller fleste, sitter ekstra godt hos henne.

– Jeg er utrolig glad for at jeg aldri tenker at folk vet hvem jeg er om jeg er på butikken. Det tror jeg ikke at jeg hadde tålt så godt. Jeg trives veldig godt som en relativt anonym person.

Hun føler at hun har klart å knekke koden for hva som skal til for et langt og lykkelig liv som musiker:

Det er en hellig treenighet: Det må være fokus på god musikk, musikalsk utviklende, og gøy å være en del av. Særlig det siste er undervurdert.

Anne Lise Frøkedal

MOT FORMTOPPEN: – Veldig mange skriver sine beste låter i starten av karrieren fordi det er noe ufiltrert og spontant som skjer. Jeg har nok ikke vært en sånn person. Jeg bruker lang tid på ting.

Foto: Xin Li / NRK

Selv om noen tynges av både tanken på og opplevelsen av å bli eldre, opplever hun musikerlivet som stadig bedre.

– Det er gøy å bli bedre på det man holder på med, og det føler jeg skjer for hvert år som går. Jeg kan gå inn i en studio- eller livesituasjon og vite hvem jeg er og tenke at jeg kan bidra med noe uten å være stressa for egen posisjon. Det å bli god i musikk handler mye om å slappe av – ikke føle at du må bevise så mye, men at du kan ta den rollen som trengs i den situasjonen du er i, sier hun.

Samtidig har det i det siste sneket seg inn en ny følelse hos 41-åringen.

Hun har tenkt mye på at det er så utrolig mange sanger hun har lyst til å skrive. Hun er litt stressa for at hun ikke skal rekke det.

– ... før du dør?

– Ja. Jeg er ikke så gammel, men det føles bare som at det er så mange sanger og så mye musikk som ligger og venter. Det er begrensa hva man rekker i dette livet.

– For dette skal du fortsette med livet ut?

– Ja, ja. Jeg har aldri hatt noen plan b.

Sjekk også ut denne spillelista, hvor vi har bedt Anne Lise Frøkedal om å samle noen musikalske høydepunkt fra egen karriere.

Hei!

Har du noen tanker om denne saken som du har lyst til å dele – eller ideer til andre historier vi bør fortelle? Send meg gjerne en e-post!

Les gjerne også det jeg har skrevet om teatersjefen som ble dreptskjult kamera som TV-underholdning, og Leif, som oversetter verdens vanskeligste bok.

Anbefalt videre lesning: