«Lars Faen» var verdens beste hvalskytter

Den karismatiske Lars Andersen, med «Faen» som et slags kjælenavn, skal egenhendig ha skutt 7.000 hval i løpet av 55 år. Han var en av sin tids superstjerner, en myteomspunnet medieyndling som tjente seg steinrik i en periode hvor Norge dominerte en svært lukrativ næring.

Historien om ham er samtidig en historie om Norge vi hører lite om: Den norske fangsten av over 500.000 hval ved Antarktis i forrige århundre. En næring som var svært viktig for en fattig nasjon som nettopp hadde blitt selvstendig. Men som samtidig pågikk helt til hele hvalbestander sto på terskelen til å bli utryddet.

– Jeg blir overrasket over å snakke med nordmenn. De vet absolutt ingenting om norsk hvalfangst. Med mindre de er fra Sandefjord.

Det sier forfatter, filmskaper og norskargentiner Mirko Stopar (45), som i en fersk biografi har forsøkt å samle puslespillbitene om mannen som var en helt, men som ble en folkefiende.

Fordi hvalfangst er kontroversielt har Stopar også måttet overvinne samvittighetskvaler. I forordet skriver han at det å fortelle om en mann som drepte hval, er omtrent som å skrive om en mann som holdt slaver i kolonitiden. Under oppveksten i Buenos Aires opplevde han at det var mye fokus på hvalfangst, særlig takket være jobben til organisasjonen Greenpeace.

– At det er noe ubehagelig forbundet med hvalfangst i vår tid måtte jeg prøve å legge til side for å forstå datidens mentalitet, sier han til NRK.

Samtidig stilte han seg spørsmålet: Hvorfor vet ingen i dag hvem Lars Andersen var?

En vei ut

Året er 1906. En 15 år gammel fiskebondesønn fra Sørbyøya ved Sandefjord står klar på kaia for å mønstre på som dekksgutt på hvalbåten «Alfa» med kurs for Svalbard. Den storvokste gutten har bare med seg det aller nødvendigste av personlig utstyr, og skal nå på sin første ekspedisjon sammen med barske hvalfangere.

Det som venter ham er en prøvende opplevelse med hardt og farlig arbeid, voldsom sjø, kulde, lus og generelt skral komfort. Men også en mulighet til å skaffe seg et solid levebrød. Mange unge menn ble fristet av det som var en av få utveier fra et liv som fisker eller bonde.

Livet i ishavet skapte sterke bånd, særlig mellom de unge i mannskapet. Og Andersen ble fascinert av å se på ham som skjøt hvalene.

To år senere får han hyre som matros på en båt som skal ut på en vesentlig lengre tur: Nemlig til den nyopprettede basen for hvalfangst i det sørlige Atlanterhavet, 15.000 kilometer hjemmefra.

Grytviken på øya Sør-Georgia er på ingen måte noen feriekoloni.

Nedbør 300 dager i året, en gjennomtrengende stank av råtnende hval, dårlig hygiene, og et hardt mellommenneskelig klima. Mange av dem som kom til denne ugjestmilde samlingen av brakker, oljetanker og fabrikkbygninger var klassiske outsidere.

Livet i Grytviken hadde enda mer å by på, ifølge Stopar:

«De harde bo- og arbeidsforholdene ga de som hadde overvintret der et umenneskelig utseende.(...) Rundt stasjonen kunne man se rester etter hvalkadavre som lå strødd omkring og som åtselsfuglene hadde et festmåltid på. Det var også graver der, gravene til hvalfangere som hadde dødd av sykdom, av arbeidsulykker eller ved selvmord», skriver han.

Men lyset i enden av tunnelen var en solid økonomisk gevinst. Særlig om du klarte å skaffe deg den prestisjefylte og lukrative jobben med å håndtere harpunene og skyte hvalene.

Lars Andersen hadde satt seg ett mål for øye. Som han raskt skulle nå.

Viktig industri

Formålet med den storstilte fangsten var å koke hvalspekk til utvinning av hvalolje – en råvare som blant annet ble brukt til lampeolje, margarin, såpe og nitroglyserin.

Dette var i en periode en svært viktig næring for Norge når det gjaldt både inntekter og sysselsetting, og kan sammenlignes med dagens oljenæring. Politisk sett var den også viktig for å kunne hevde landområder i og rundt Antarktis.

Norske redere skulle bli ledende i hvalfangstindustrien, særlig etter at flytende fabrikkskip – eller hvalkokerier – ble innført. Da fangstmengden nådde toppen sesongen 1930/31 var to tredeler av fangstekspedisjonene norske, og de fleste mannskapene om bord var nordmenn.

Jakten om bord på de små, kulldrevne hvalbåtene satte nervene på prøve. Omgitt av is og sterk vind speidet mannskapet utover den monotone horisonten på jakt etter den geysirlignende spruten til hval. Det var ikke uvanlig med «hvalsyner», altså at man så hval som ikke var der.

Men oftest så man hval som snart skulle dø. Ved hjelp av harpuner med fastmonterte granater ble utallige hval tatt av dage, pumpet full av luft og tauet til nærmeste hvalkokeri.

«Lars Faen» blir født

Etter å ha hatt orkesterplass til fangsten av flere hundre hval, får endelig en 20 år gammel Lars Andersen sjansen bak harpunkanonen etter at hans kolleger har misset fra standplass. Og på aller første forsøk lykkes han i å drepe en knølhval. Livet skal aldri bli det samme.

Ifølge rapportene har Andersen en gudegave for å fornemme hvor hvalene vil dukke opp til overflaten. Han får jobb som fast skytter. Alle om bord på fangstskutene er økonomisk avhengige av en god skytter: Uten hval, ingen kroner. Derfor er Lars Andersen populær i miljøet.

Mange av hvalskytterne var divaer. Stopar skriver at de tjente best, fikk velge det beste mannskapet og båtene, ble intervjuet i avisene, og kunne være eksentriske og frekke.

Berømte skyttere fikk kallenavn. Noen av navnene var «Morgenrøden, «Ola Folkvond, «Søren Sugg», «Finger’n», «Huggær’n» og «Måkeskjær».

Fra 1920 av ble Lars Andersen kjent under navnet «Lars Faen».

Historien bak navnet er omstridt, men dette er den mest kjente versjonen, slik Andersens sønnesønn har fortalt den til forfatter Stopar:

«Bestefar fyrte av et skudd mot en hval som hvalbåten endelig, etter lang jakt, hadde fått på skuddhold. Idet skuddet gikk, kom en kraftig brottsjø som fikk ham ut av balanse og skylte ham over bord. Lykken var med ham idet ringen på hans høyre ringfinger mirakuløst hengte seg fast i noe på utsiden av hvalbåten. Han fikk grep med den andre hånden. Folk prøvde i hui og hast å komme ham til unnsetningen, men Lars brølte: Gi faen i meg, guttær, ta hvalen!»

– Jeg elsker den historien, sier Mirko Stopar.

– Jeg liker å tro at historien er sann, selv om den er så mytologisert at den er vanskelig å bekrefte. I tillegg til at det er godt sagt, sier det så uendelig mye om ham.

Andre teorier er at Andersen fikk navnet på grunn av et kraftig vokabular, eller at det var en anerkjennelse av at han var «god som faen» til å skyte.

Stopar skriver at «Lars Faen» fikk en stjernestatus blant mannskapet også fordi han var en folkelig brande som pleide et nært forhold til dem. Det sies at han hadde en magnetisk tiltrekningskraft på grunn av sine evner som skytter, fraværet av primadonnanykker og et smittende humør.

Kanskje skyldtes det siste at han kunne le hele veien til banken. Målet han setter seg er å bli millionær før fylte 30 år. Når én million kroner på den tiden tilsvarer 20 millioner i dag, sier det litt om hvor lukrativt yrket kunne være.

Kongen av Sandefjord

Livet leker for Lars Andersen. Han setter fangstrekord etter fangstrekord, pengene fosser inn, og han stiger i gradene. Han finner nye, lukrative fangstområder i nye havområder og gir råd til produsentene rundt nye fangstredskaper.

Han sørger også for at hvalfangstaktørene byr over hverandre for å sikre seg hans tjenester, slik en ettertraktet fotballspiller ville ha gjort det. Sensasjonsoppslag i pressen hyller hans mot og kløkt. Og i 1929 er han den største personlige skattyteren i den svært velstående Vestfold-byen.

Slik blir han omtalt i Aftenposten i 1933:

«Lars Andersen er alltid kommet hjem som rekordholder i fangstutbytte, og i år igjen er han den desiderte verdensmester i hvalfangstens kongelige sport. Det står ry av ham fra Kapstaden til Ny-Zeeland, fra Australien til Falklands-øene som matadoren og raceren, mannen som alltid finner de beste fangststeder og jager så det suser!»

Tidlig på 1930-tallet slår han seg på lag med reder Anders Jahre, grunnlegger av hvalfangstgiganten Kosmos. Ambisjonene er enorme, og kokeriet «Kosmos II» er verdens største tankbåt med en lasteevne på 25.000 tonn. Flenseplanet er så stort at det – ifølge Aftenpostens artikkel – kunne spilles en fotballkamp der. Følget på åtte båter er en veritabel hvaldrapsmaskin.

Men den ukontrollerte fangsten av hval har satt spor etter seg. Bestanden i Sørishavet er synkende, og fangstkvoter blir innført. Vill vest-tiden er over.

Ifølge Stopar frykter ikke Andersen for hvalbestanden som sådan, men er bekymret over at det fanges for mange dyr i samme område.

Likevel er det ikke først og fremst fraværet av jaktbar hval som skal prege livet til Lars Andersen i årene som kommer.

På jobb for nazistene

Tre år før andre verdenskrig bryter løs kaster de opprustende nasjonene Tyskland og Japan seg inn i hvalfangsten. Samtidig er det Norge som sitter på trumfkortet: Ekspertisen, i form av personene som fanger hvalen.

Men et tysk hvalfangerselskap, som har fått grønt lys av Adolf Hitler til å øke nazistatens fettreserver, klarer å lokke til seg Lars Andersen.

Utad forsvarer han valget med en sterk misnøye med norsk hvalfangstindustri og innføringen av en rekke reguleringer han ikke liker. Stopar skriver samtidig at det gikk rykter om at Andersen ble tilbudt en lønn på 300.000 kroner – dette på et tidspunkt hvor en vanlig norsk årslønn var på 5.000 kroner.

Lars Andersens valg filleristes i pressen. Aftenposten anklager ham for å ha sin del av ansvaret for at utlendinger nå får en større del av hvalfangstkaka. Dagbladet skriver at «i hans vestfoldske vokabular er det tre substantiver som går igjen. Det er båtær, hvalær og pengær».

Særlig skaper det oppstyr at han klarer å få med seg opp mot 200 nordmenn på hvalfangsten for tyskerne.

Mirko Stopar er ikke enig i at Andersens valg var tuftet kun på grådighet.

– Han kom fra gamle dager hvor det var veldig lite kontroll over bestyrerne og skytterne. Plutselig måtte bransjen forholde seg til begrensninger og tariffer. Så kom tyskerne på banen med lovnad om å bygge de beste kokeriene, ha den beste teknologien og at han kunne velge sine crew. Dette ble gjort til en veldig patriotisk sak i norske medier på den tiden, men Lars Andersen så ikke det slik. Dette var en jobb.

Landssviker

Våren 1940 blir Norge okkupert av Nazi-Tyskland. Samme høst velger Lars Andersen å bli landssviker ved å melde seg inn i Nasjonal Samling. Partiet hadde veldig lav oppslutning i Vestfold før krigen, men Andersen er en av flere som melder seg inn etter invasjonen.

Hans barnebarn insisterer i boka på at Andersen absolutt ikke var politisk engasjert. Under arbeidet med boka har ikke Stopar funnet noe som tyder på at Andersen delte nazistenes politiske syn.

– Mitt inntrykk er at han var en veldig praktisk mann. Han kom fra fattig kår og var veldig opptatt av penger. Dette med politikk og rase og ideologi var nok litt for sofistikert for ham. Det handlet nok mest om praktiske beslutninger rundt muligheten til å tjene penger, sier han.

Samtidig var ikke Andersen fullstendig passiv som NS-medlem. I 1941 ble han medlem av NS Kamporganisasjon, som var et eliteorgan for de ivrigste medlemmene.

Stopar bemerker at Andersen via dette hadde tilgang til stillinger og situasjoner under krigen som han ikke ville fått ellers. Og i 1941 holdt han en tale på Filipstadkaia i Oslo foran 800 hjemkomne hvalfangere og sjømenn, som akkurat var løslatt fra tysk fangenskap og brakt hjem til Norge. I talen kom han med en appell om å gå inn i Nasjonal Samling.

I 1944, da alle piler pekte i retning av alliert seier, meldte Andersen seg ut av NS. Etter krigen ble han tiltalt for landssvik. I rettssaken sa han at han meldte seg inn fordi han trodde dette var den eneste vei til frigjøring.

Men retten mener at en så fremtredende person som Andersen satte et slett eksempel for andre da han svek landet. I formildende retning ble det lagt til grunn han ikke hadde vært spesielt aktiv som medlem. Han ble dømt til fengsel i et halvt år og til å betale en erstatning på hele sin formue, én million kroner. Dette er et av de høyeste erstatningsbeløpene som ble ilagt under hele det norske landssvikoppgjøret.

Persona non grata

Motstanden mot å bruke Lars Andersen i hvalfangst etter krigen var sterk. Og det er talende at skytterlegenden – til tross for sitt enorme bidrag – ikke er nevnt med ett eneste ord da det norske hvalfangstselskapet Kosmos ga ut sin jubileumsbok i 1953.

I stedet reiser han til Argentina, og får argentinsk statsborgerskap under det eksotiske navnet «Lars Antonio Andersen». Her blir han blant annet skytter for reder-superstjernen Aristoteles Onassis. Ekspedisjonen anklages for å begå grove brudd på internasjonale hvalfangstregler, noe Andersen selv hevder at han etter beste evne forsøkte å stoppe.

På midten av 1950-tallet blir Lars Andersen tatt inn i varmen igjen i gamlelandet. Bakgrunnen påstås å være at han samarbeidet med norske myndigheter, Norsk Sjømannsforbund og rederne om å avsløre Onassis' ulovlige hvalfangst.

Andersen ansettes som bestyrer for kokeriet «Norhval» – hans første norske oppdrag på 20 år. Han er da 67 år gammel og bosatt i Göteborg.

På dette tidspunktet er den globale hvalbestanden sterkt redusert, og fangstkvotene mindre. Og i et intervju med NRK i 1960 innrømmer Andersen at det er dårlig stelt nå. Etter å selv ha skutt nærmere 7000 hval i sin karriere, synes han å innrømme at fangsten har satt sine tydelige spor.

(Trykk på play-ikonet for å høre innslaget)

Lars Andersen dør på Sandefjord sykehus i 1967, bare noen måneder før norske hvalkokerier for aller siste gang deltar i fangsten i Antarktis. To epoker i norsk hvalfangst tar slutt samtidig.

Kontroversiell

Forfatter Mirko Stopar har jobbet med historien om Lars Andersen og norsk hvalfangst i tre-fire år, og skal nå lage en dokumentarfilm om temaet.

Han flyttet til Norge som 27-åring, og under arbeidet med stoffet har han måttet overvinne mange språkutfordringer – enten det gjelder gamle, maritime uttrykk eller å forholde seg til dialekten til pensjonerte hvalfangere fra Vestfold.

Stopar innrømmer gladelig at ordet «opphalingsslipp» (Innretning på et flytende hvalkokeri for å trekke skutt hval opp på dekket for bearbeiding) ikke var det første norske ordet han lærte seg.

– Det var noen runder med korrektur for å styrke språket og innholdet. Det var en utfordring, men gikk bedre enn forventet. Noen steder var jeg stuck og måtte skrive avsnitt på spansk for å ikke miste skriveflyten, før jeg var tilbake på norsk.

Underveis har han fått god hjelp av forlag, ekspertmiljø og etterkommere av Lars Andersen.

– Det var sikkert veldig fascinerende for dem at det kom en argentiner uten forhold til hvalfangst som ville skrive om det, sier Stopar.

Han innrømmer at det er vanskelig å sile ut hva som er sant og hva som er overdrevne myter rundt Lars Andersen.

– Andersen har en legendestatus, så det kan komme opp historier som kanskje ikke stemmer. Men en del av fortellingen er å utforske en myte. Hvordan ses han på av unge aspiranter som betraktet ham som et ikon? Men jeg har fått bra tilbakemeldinger i kvalitetssikringen av innholdet og er åpen på det i boka når jeg ikke er 100 prosent sikker. Noen ganger er det mer interessant å sitte med flere spørsmål enn svar.

Han bryr seg ikke om hvorvidt folk kommer til å like Lars Andersen når de leser boka.

– Jeg vet at karakteren hans er kontroversiell. Det viktige er at alle fakta er der sånn at leserne kan gjøre seg opp sin egen mening.

NRK har vært i kontakt med Lars Andersens etterkommere, som ikke ønsker å utdype kommentarene de har gitt i boka.

Se også denne NRK-dokumentaren fra 2014:

Anbefalt videre lesning: