Victoria Eugenia Henao (5 år)
Foto: Privat

Ut av Escobars skygge

ARGENTINA (NRK): Her er Tata fem år. Sju år senere ble hun Pablos utvalgte.

I 1994 flyttet den 34 år gamle colombianske kvinnen María Isabel Santos til Buenos Aires i Argentina. Mannen hennes hadde omkommet i en trafikkulykke i hjemlandet og María Isabel ville starte et nytt liv i et nytt land med sin sønn og sin datter.

Det med nytt liv var sant.

Det med trafikkulykke var en del av en dekkhistorie.

Har du sett Netflix-serien Narcos kjenner du María Isabel bedre som Tata, Pablo Escobars vakre kone.

Pablo

Escobar var en av tidenes mest hensynsløse narkobaroner. Han skydde ingen midler for å få det som han ville og da han døde i 1993, var det med et enormt antall menneskeliv på samvittigheten.

Det eksakte tallet er vanskelig å stadfeste, men Escobars egen sønn har i arbeidet med sine to bøker om faren funnet at det antagelig er snakk om rundt 3000 mennesker.

Krigen narkobaronen erklærte mot den colombianske staten er fremdeles et åpent sår i landets historie. Folk minnes med gru årene da narkokartellene, med Escobars Medellín-kartell i spissen, fikk blodet til å flyte i gatene.

Tata

Virkelighetens Tata, María Isabel Santos, har utdannet seg til coach og jobber i dag i Buenos Aires med kvinner som lever med vold og tvang.

– Jeg elsker jobben min, sier hun.

Hun smiler.

– Det er som om en demning har bristet, jeg har klart å slippe all frykten ut og endelig føler jeg meg lettere. Jeg har klart å erkjenne hva livet mitt handlet om og jeg håper å være til inspirasjon for andre som trenger det. Å få bidra til økt bevissthet rundt valgene vi tar og å forhindre at andre må gjennomleve det samme, sier María Isabel Santos i 2019.

Mitt navn er Signe Prøis. Jeg jobber som frilansjournalist og oversetter. Jeg har oversatt bøkene til sønnen Sebastián Marroquín Santos, hvis egentlige navn er Juan Pablo Escobar, «Min far Pablo Escobar» og «Det faren min aldri fortalte».

I løpet av det arbeidet ble jeg kjent med en reflektert og hyggelig mann, og det var naturlig å ta kontakt med da jeg nå var på researchtur i den argentinske hovedstaden.

Skulle vi ta en kaffe?

«Jeg er på jobb i Mexico», svarte han på WhatsApp. «Men du må treffe moren min! Hun har også skrevet bok nå. Det har vært en veldig sterk opplevelse for oss.»

Det kunne jeg tenke meg, for jeg hadde allerede lest boka hennes og visste hva som sto i den.

Mi vida y mi cárcel con Pablo Escobar-omslag

OMSLAG: Boken Pablo Escobar: Mi vida y mi carcel kommer på engelsk i slutten av mars. Boken utgis også i de fleste latinamerikanske landene og en rekke europeiske land.

Foto: Peninsula

I memoarene «Mi vida y mi cárcel con Pablo Escobar» (Livet og fengselet med Pablo Escobar) forteller hun med en nesten oppsiktsvekkende åpenhet om livet som kona til den beryktede narkobaronen. Som leser var jeg blitt både grepet og nysgjerrig på denne kvinnen som nå trådte ut av Escobars brutale skygger.

Et par dager senere er vi begge litt forsinket til frokostavtalen vår. Man kan aldri vite hvor lang tid det vil ta å komme seg noe sted i den superkaotiske millionbyen Buenos Aires.

María Isabel Santos kommer fra å ha levert barnebarnet i barnehagen og så, ja, den trafikken. Hun er hektisk i kinnene og litt andpusten, en korpulent, høyreist kvinne i slutten av femtiårene. Snille, litt granskende øyne møter mine.

– Unnskyld at jeg sen, Signe, men du vet hvordan det er her.

Hun fortsetter å bruke navnet mitt i nesten hver setning i fortsettelsen. I oversetterhodet mitt noterer jeg meg at det som fremsto som en litt unaturlig dialog mellom folk i sønnens bøker, dette med å hele tiden tiltale hverandre ved fornavn når man nettopp har møttes, rett og slett kan være en colombiansk-kulturell greie: De bruker hverandres navn veldig ofte når de snakker sammen.

Barndom

Før hun ble María Isabel Santos, het hun Victoria Eugenia Henao, men alle kalte henne bare Tata. Det var en onkel som kom på kallenavnet og det har blitt værende ved henne siden.

Tata var et lykkelig barn som vokste opp med sju søsken i den colombianske byen Envigado, i bydelen La Paz, og et nabolag hun omtaler som «storfamilien». I alle husene var det nabotanter og nabobestemødre og nabovenninner.

Selv om det hun likte aller best var å stå på rulleskøyter, være ute med venninnene sine og kjøre olabil ned bakkene i La Paz, lærer man fort å delta i husarbeidet når husholdningen teller så mange.

Tata fikk blant annet jobben med å vispe egg og lage røre til morens kaker, og var så flink til det, at det gikk gjetord om kakerøretalentet hennes.

Hun forteller at minnene fra barndommen er sterke, og husker godt at hun drømte om å bli advokat. Og særlig drømte hun om å gifte seg.

Colombia er alle såpeseriers mor, og tolvårige Victoria fulgte spesielt oppslukt med på såpeserien Esmeralda, der Lupita Ferrer spiller den blinde hovedpersonen som finner kjærligheten i forføreriske Juan Pablo. Så vakker var kjærligheten mellom de to, at unge Tata sverget på at dersom hun noen gang fikk en sønn, skulle hun kalle ham Juan Pablo.

Forføring

På samme tid kjørte en annen karismatisk mann ved navn Pablo rundt i nabolaget på sin nyervervede Vespa.

En dag stoppet han opp ved siden av tolvåringen. «Tatica, lille Tata, hopp på, så skal jeg ta deg med på en tur», sa tjuetreåringen til jenta på rulleskøytene.

Men Tata kom fra et religiøst og konservativt hjem, det passet seg ikke for en ung jente å kjøre scooter med en voksen mann. «Nei, takk, det får jeg ikke lov til», svarte hun, og gjentok det de neste gangene han stanset og ville ha henne med seg.

Hun gikk på ungdomsskolen som lå rett rundt hjørnet for der Pablo bodde. I gymtimene pleide de å jogge rundt skolen.

I inngangsdøren sin sto Pablo og så på henne. Han ga tydelig uttrykk for at han likte henne.

Sett med dagens briller, er det mildt sagt oppsiktsvekkende at en mann i tjueårene viste interesse for en tolvåring. Men i datidens colombianske samfunn var det kanskje mindre uvanlig med såpass stor aldersforskjell, eller at jenter ble kurtisert fra veldig ung alder.

Syns du ikke det var noe galt i at en voksen mann viste interesse for deg, som bare var 12 år?

– Det at han var så voksen og interesserte seg for meg, det gjorde meg på en måte stolt, forteller María Isabel ærlig.

Flørtingen førte til det hun omtaler som «dansen mellom å være jente og å være voksen», og hun lot seg rive med av spenningen.

Husker du hva du la merke til ved ham helt i begynnelsen?

– At han hadde veldig intense øyne, og et nydelig smil med noen helt fantastiske tenner.

María Isabel smiler. Han var allerede en real romantiker, får jeg høre. Måten han snakket til henne på, komplimenterte utseendet hennes.

Moren og storebroren, som var venn av Pablo, motsatte seg det gryende forholdet.

«Ta hvilken som helst av søstrene mine, men ikke la niña, ikke piken», skal broren hennes ha sagt til Pablo.

María Isabel forteller at hun senere oppdaget at hennes egen far var en løssluppet type, og at når moren gikk rundt og var så sint på ham bestandig, handlet det om at han bedro henne.

Og broren kjente jo Pablo. Så kan hende var det ikke bare den store aldersforskjellen de motsatte seg; de gjenkjente også typen og ønsket å beskytte henne.

Men Pablo Escobar var ikke en mann som lot seg stanse når det var noe han ville ha.

Etter hvert utviklet flørten seg til et kjæresteforhold, på tross av aldersforskjellen, og at Victoria bare hadde lov til å treffe ham på lørdager mellom 19 og 21.

Han fikk henne til å føle seg spesiell, og hun var ordentlig forelsket i ham.

Voldtekt

En dag da Tata var fjorten år og Pablo var tjuefem begynte han å klemme og kysse henne.

Victoria Eugenia Henao i desember 2018.

FRA DESEMBER 2018: Victoria Eugenia Henao.

Foto: ZIPI / NTB Scanpix

Hun forteller at hele kroppen hennes frøs, for hun følte seg fortsatt ikke klar for å ta det skrittet. Men det stoppet ikke kjæresten.

– Tre uker senere kom han og ba meg bli med til en dame han kjente. Han oppførte seg helt som vanlig, så jeg fulgte med ham til utkanten av Medellín, hvor vi ble tatt imot av en kvinne i femtiårene, forteller María Isabel.

Jeg ser for meg tenåringsjenta som tillitsfullt blir med kjæresten som har voldtatt henne. Men som ikke forsto da, at det var voldtekt hun var blitt utsatt for.

Unge Tata ble bedt om å legge seg på en seng. Kvinnen førte tynne plastrør opp i underlivet hennes, og sa bare at det ville virke forebyggende. 14-åringen forsto heller ikke at hun ble utsatt for en abort, og lurte på hva hun trengte å forebygge.

«I tilfelle du er gravid», svarte kvinnen kort.

Tata ble bedt om å passe på at rørene ble sittende i helt til hun begynte å blø. I dagene som fulgte gikk en livredd Tata rundt og ba til Gud om at det snart skulle være over.

– Smertene var enorme og det var ikke lett å late som ingenting midt i den store familien. Å ikke kunne si noe til noen, forteller María Isabel.

Det var starten på et forhold der Pablo tok avgjørelser over hennes liv og helse, uten å be om hennes samtykke, informere henne om hvilken risiko avgjørelsene hans innebar, eller la henne ha en stemme med i laget.

«Ikke spør, for dette forstår du deg ikke på», var standardsvaret hans de gangene hun stilte spørsmål.

Ekteskap

Pablo formet henne i sitt bilde av hva en kone skulle være. Godt hjulpet av en mannssjåvinistisk, kjønnsrolle-konservativ kultur hvor jenter ble lært opp til å ære og stå ved sine ektemenn gjennom gode og onde dager. Til å tåle ydmykelser og ikke stille spørsmål.

Jenta var rede til å følge ham til verdens ende. Og hun hadde mot til å stikke av og gifte seg med ham da hun var 15 år, til stor skandale for den velansette Henao-familien.

Jeg har tenkt at det var nesten rebelsk av deg å bli med ham på den måten, når man vet hvordan det colombianske samfunnet var på den tiden. Hvordan påvirket det forholdet ditt til familien?

– Jeg var livredd for å komme hjem og se familien og naboene våre i øynene. Jeg husker at mamma gråt da vi møttes igjen, for det var kjempealvorlig det jeg hadde gjort.

Men etter tre måneders ekteskap ble 15 år gamle Tata gravid, og fordi hun fremdeles gikk på ungdomsskolen, og Pablo var opptatt med sine lyssky forretninger, måtte moren hjelpe med å passe den lille guttebabyen. Og slik fant de tilbake til hverandre.

– Mamma var også et offer for mannssjåvinismen i vår kultur. Men hun viste bestandig likevel det jeg i dag forstår var både opprørskhet og en usedvanlig styrke. Du må huske at det også var helt uvanlig at kvinner jobbet i Colombia på den tiden. Selv med åtte barn å passe, drev hun en butikk som solgte skoleutstyr. Og hun sørget for at hjemmet vårt var samlingspunkt for hele nabolaget, hvor det ble spilt kort, danset og holdt møter.

Kontrollen og tvangen Pablo utsatte Tata for, fortsatte gjennom samlivet deres. Allerede i starten av ekteskapet begynte han å ha forhold til andre kvinner. Mange av dem helt åpenlyst.

Tata måtte finne seg i ydmykelsene, blikkene, ryktene.

«De prøver bare å ødelegge for oss, jeg kommer aldri til å bytte deg ut med noe eller noen», skrev han på små kort og sendte henne med en bukett gule roser de gangene hun protesterte.

  • Disse bildene og bildet i toppen av saken er trykket med tillatelse fra familien Marroquín Santos:
Mor og sønn i Monaco-bygningen han er 9 og hun er 24 år. Monaco-bygningen var deres hjem i mange år.

Mor og sønn i Monaco-bygningen. Han er 9 og hun er 24 år.

Juan Pablo med faren under sin første kommunion. (Den første nattverden er en katolsk seremoni)

Juan Pablo med faren Pablo Escobar under sin første kommunion. (Den første nattverden er en katolsk seremoni.)

Sønn og far under bursdagsfeiring. (Sønn Juan Pablo husker ikke hvilket år dette er fra.)

Sønn og far under bursdagsfeiring. (Sønn Juan Pablo husker ikke hvilket år dette er fra.)

Luksus

Om du har kjennskap til Escobar-familien sin historie har du hørt om den ekstreme luksusen de levde i under Medellín-kartellets glansdager.

Den gedigne ranchen Hacienda Nápoles, hvor Escobar ordnet med egen dyrehage og det bestandig kom gjester for å feste og få alt de pekte på. Flylaster med kokain lettet – sekker med dollar landet.

Men den materielle himmelen ble til et helvete etter 1984, da Escobar beordret drapet på Colombias justisminister Rodrigo Lara Bonilla, og erklærte krig mot myndighetene som åpnet for utlevering av colombianske narkosmuglere til USA.

Tata og barna holdt på å miste livet i et bombeattentat. De måtte flykte fra skjulested til skjulested gjennom flere år. Beskyttet av ektemannens leiemordere, som ofte også var de eneste lekekameratene barna hadde.

Krigen førte til at personer som sto dem nær ble drept, slik som yngstebarnet Manuelas barnepike, datteren til barnas lærerinne og bestyrerinnen i leilighetskomplekset der de bodde.

– Fra noen måneder før han døde og i ett år etterpå til vi kunne forlate landet, levde vi under den colombianske statens beskyttelse. Vi var omgitt av tre hundre soldater, folk fra påtalemyndigheten og andre offentlige enheter, forteller María Isabel.

Historien er nesten ikke til å begripe for oss som ikke har opplevd noe i nærheten.

Opplevelsene María Isabel og sønnen beskriver i sine bøker, i samtaler og intervjuer, er så dramatiske og voldsomme at jeg har tenkt at det er et under at de har kommet helskinnet fra det som mennesker.

Samtidig beskriver de begge disse opplevelsene med det som nesten oppleves som en hverdagslig nøkternhet, slik du og jeg forteller at vi har vært en tur på posten, eller på hytta i påsken. Men så var det jo faktisk hverdagen deres.

Kjærlighet

Jeg må likevel innrømme at jeg har lurt på denne Tata, hva var det med henne, eller kanskje heller, hva var det med ham, som gjorde at familien holdt sammen så lenge.

Hvordan kunne hun forelske deg i en sånn mann? Hvorfor gikk hun ikke fra ham?

Hvorfor gjorde du ingenting, hvorfor anmeldte du ham ikke?

– Fordi jeg elsket ham. Jeg elsket ham virkelig. Men han hørte aldri på meg da jeg sa min mening. Og det kunne bare skje fordi jeg levde så langt fra virkeligheten, og ikke følte at jeg hadde noe alternativ. Det var jo det eneste livet jeg kjente.

Maria Isabel fortsetter, nesten litt alvorlig. Familien har bestandig vært i sentrum, hennes fyrlys på veien.

– Jeg har alltid følt at jeg ville gjøre hva det skulle være for å beskytte familien min. Jeg forsøkte alltid å sørge for et visst hverdagsliv midt i alt kaoset. Feire bursdager. Hjelpe barna med lekser. Sørge for at vi utviklet et nært forhold.

María Isabel gråter når hun forteller meg om familiens reaksjoner på boka hennes, der Pablo blir fremstilt som noe annet enn den hyggelige familiefaren han var når han var hjemme.

– Søstrene mine ble sjokkerte. «Hvor var vi? Hvorfor visste vi ikke hva som skjedde? Vi tok ikke vare på deg!»

«Jeg føler at jeg kom inn av døra hos deg i Buenos Aires med ett bilde av Pablo og at jeg gikk ut igjen med bildet av et monster», sa den ene søsteren etter å ha lest boka.

– Og niesene mine, jenter som er så unge at de fortsatt ikke var født på den tiden i Colombias historie, de sier at de forstår meg bedre nå.

María Isabel forteller at hun ofte lurer på om ektemannen Pablo visste hva slags mann han var, om han forsto hva slags skade han forårsaket i Colombia.

– Jeg tror ikke det. Men det kan jeg jo aldri få noe ordentlig svar på.

Hun nevner ofte Gud mens vi snakker sammen. Det vil si, hun takker ofte Gud for at noe ble sånn eller slik.

– Min tro på Gud er sterk. Jeg er av dem som mener troen flytter fjell. At Gud aldri lar deg stå alene. Jeg har bedt til ham om styrke til å se ungene mine i øynene, om å gi meg svar på hva som er veien videre. Bare troen på noe mer enn oss selv, gjør at vi orker, sier María Isabel overbevist.

Og hun ba, alle morgenene og nettene de levde i skjul. Om det var i leiligheter, forlatte hus eller i skogen. Det innesperrede livet hun og barna ble tvunget til å leve, har ført til at María Isabel har utviklet posttraumatisk stresslidelse. Hun lider også av klaustrofobi.

– Fremdeles er det veldig tøft for meg å visualisere de stedene og de situasjonene. Men da ser jeg for meg at Gud er der.

VICTORIA HENAO WITH PABLO ESCOBAR GAVIRIA IN FILE PICTURE

Pablo Escobar og kona Victoria Henao avfotografert i 1983 da Escobar var medlem i den colombianske kongressen.

Pablo Escobar og Victoria Henau Vallejos med sønnen på fotballkamp.

Pablo Escobar og Victoria Henau Vallejos med sønnen på fotballkamp.

Pablo Escobar, til venstre, og Jorga Luis Ochoa, til høyre (med hatt) avbildet i 1984.

Pablo Escobar, til venstre, og Jorga Luis Ochoa, til høyre (med hatt) avbildet i 1984. De ledet kokainkartellet sammen på den tiden.

Død & frykt

Da Pablo Escobar lå død på et hustak 2. desember 1993, var familiens liv virkelig i fare.

Tata og barna og sønnens kjæreste levde under statens politibeskyttelse, men ektemannens fiender i narkoverdenen ønsket dem døde, og de visste allerede at fiendene hadde folk på innsiden av sikkerhetsstyrkene.

Gjennom året som fulgte, forhandlet Tata seg fram til å få beholde sitt livet og barnas, mot at de ga fra seg alle Escobars eiendeler og forlot landet.

Da de endelig dro, var det med ny identitet. Victoria Eugenia Henao het nå María Isabel Santos, sønnen Juan Pablo Escobar var blitt Sebastián Marroquín Santos.

– Vi var så redde. Vi ville ikke ha noe mer med det livet og den verdenen eller med Escobar-navnet å gjøre, forteller hun.

De pakket det siste de eide, og forlot Colombia. Etter en omvei via Mosambik, landet de i den argentinske hovedstaden. For å starte livet helt på nytt. Og da føltes det helt nødvendig å ha en dekkhistorie.

– Jeg husker hvordan vi satt i månedsvis rundt bordet, og at Sebas (som hun kaller sønnen journ.anm.) styrte samtalen mens vi øvde på den nye historien vår. I den historien der jeg er enke fordi mannen min døde i en trafikkulykke. Vi var så redde for å gå ut, jeg skalv alltid når jeg gikk forbi en politimann, livredd for om han ville kjenne meg igjen, minnes hun i dag.

Annethvert år byttet de leieleilighet og telefonnummer og de var ytterst forsiktige med hvem de hadde med å gjøre.

Men inni seg bar de den egentlige historien, den egentlige identiteten.

Hemmeligheten ble etter hvert uutholdelig.

Offentlighet

Så, i 1998, sendte Discovery Channel en dokumentar om livet til Pablo Escobar. Plutselig var ansiktene deres på forsidene, på reklameplakater, og de var blitt Escobars familie igjen. De fikk panikk og rømte byen.

Men så ble det stille etter stormen. Inntil sønnen Sebastián fortalte at han ville delta i en dokumentar og skrive bok om farens og familiens liv. Han ville bruke situasjonen til å gjøre det han mente var rett. Be om tilgivelse for farens synder. Bidra i kampen mot narkotika.

Hva var din reaksjon på det?

– Jeg fikk panikk og ble helt fra meg av redsel. «Vi må ikke komme ut i offentligheten igjen», sa jeg, dypt preget av avsløringen.

Men sønnen hadde bestemt seg. Så da var det bare å følge ham.

– Og jeg fulgte ham virkelig rundt, mens han jobbet med bøkene sine og dokumentaren. Jeg passet på ham nesten som et barn, for avtalen jeg hadde gjort med kartellene var at jeg garanterte for at Juan Pablo aldri skulle legge ut på gale veier. Og hans nye åpenhet kunne lett feiltolkes, forteller hun.

Da Juan Pablo Escobar var i Norge i forbindelse med lanseringen av sin første bok på norsk, var jeg med som tolk under noen av intervjuene han gjorde. Jeg husker at jeg tenkte at han må bli sliten av det, av å bare snakke om faren sin, av hvor tett knyttet hans identitet er til faren.

Er det sånn dere har det hjemme også, er pappa Pablo et så vedvarende tema?

– Vi idealiserte en mann til lenge etter at han var død. I en periode fikk jeg og barna hjelp av en familieterapeut som jobbet med mange ulike familier. Han sa at han aldri hadde vært borti en så tilstedeværende far som Pablo, som hadde vært død i femten år!, sier María Isabel med et litt oppgitt smil.

Hun forteller at hun pleier å si at han ga dem alt, og tok fra dem alt.

– Han ga meg to barn, og han ga meg kjærlighet. Han viste også stor medmenneskelighet, som gjennom det sosiale arbeidet sitt i Medellín. Men forførelseskraften hans var så sterk at vi ikke evnet å se den virkeligheten vi levde i.

For María Isabel Santos ble bokprosjektet en måte å frigjøre seg fra Pablos spøkelse på. Et forsøk på å løsrive seg fra det livet de levde da. Et liv som står i så stor kontrast til livet hun og barna lever nå.

– Jeg måtte bare stille meg naken for verden. For å be om å få min verdighet tilbake, selvtilliten min, selvrespekten. Jeg er 58 år, jeg gjør det som er rett, men alle vil dra meg vekk fra det. For dem er jeg bare «enken etter». Hun som sikkert driver med noe kriminelt fordi mannen hennes gjorde det.

Men María Isabel Santos vil ut av skyggen.

– Men jeg vil være med og bestemme hvilket ekko jeg har.

Hun krever ikke å bli trodd, men ber om å bli lyttet til.

– Jeg vil ikke bare være enken, men den kvinnen jeg er, moren til, bestemoren til, hun som står opp hver morgen og tar bussen for å jobbe. Å skrive boka ble et forsøk på å få bli meg selv.

«Ved slutten av denne smertefulle historien som jeg nettopp har fortalt, føler jeg at jeg har vært i stand til å gjenoppleve Pablos grusomheter og tenke over om det som knyttet meg til Pablo i virkeligheten var frykt, og ikke kjærlighet», skriver hun helt til slutt i boka.

Framtiden

Etter 44 års stillhet ble det nødvendig å vende blikket tilbake på livet de levde sammen og sette ord på det, for slik å kunne fortsette livet uten frykt.

For å fortelle en historie om vold, slik at andre kan kjenne seg igjen og kanskje slippe unna før. Behovet for å bidra til å rette søkelys på faresignalene ved kontrollerende adferd.

Mens dette intervjuet tar form, markerer verden den internasjonale kvinnedagen 8. mars og titusener av feminister av alle kjønn inntar gatene i Buenos Aires.

De krever rett til lovlig abort, og protesterer mot kjønnsbasert vold og kvinnedrap, som er et enormt samfunnsproblem i mange latinamerikanske land.

Den mannssjåvinistiske kulturen er fortsatt sterk i Latin-Amerika, kvinners stemme og rettigheter undertrykkes i alle sosiale lag, og er langt fra en utfordring som bare gjelder i narkoverdenen.

– Folk tar selvmord, de utvikler depresjon, tar piller, ruser seg, fordi de ikke orker livet sitt. Jeg har klart å komme helt hit, jeg har klart å finne min stemme, mot til å fortelle denne historien. Så mange kvinner er fratatt sin stemme, de utsettes for vold og tvang, og de lider i stillhet.

– En av kvinnene jeg jobber med fyller snart åtti år. I løpet av samlivet deres har mannen hennes tvunget henne til å ta over tjue aborter, og de har aldri fått noen barn. Hun er så forferdelig trist, hun har vært en sånn stemmeløs kvinne. Før døde ofrene uten å kunne si noe til noen. Så vi er nødt til å samles nå og fortelle, for historiene våre fortjener å bli hørt, sier María Isabel Santos.

NRK møtte sønnen i 2017: