Da sex og banning skapte storm i kringkastingsrådet

Selv om NRK sendte TV hele 60-tallet, tok det ikke av i diskusjonene om sendingene før på 70-tallet.

Riktignok kunne rådsmedlem Kjell Bækkelund buldre litt over popindustriens altfor store makt, mens andre medlemmer kunne reagere på at den første partilederdebatten fjernsynet i 1963 var både rotete og politisk ubalansert. Men det meste foregikk likevel i ærbødige former.

– Sexmuren brutt

Da ble det mer fart i sakene på 70-tallet.

Fartsfylte debatter, meningssterke rådsmedlemmer, kontroversielle programmer og diskusjoner som fikk stor oppmerksomhet i pressen. Programmer om abort og homofili, venstrevridde dokumentarer og arrogante programledere ble dissekert.

En gjenganger i rådet var Fjernsynsteateret. På augustmøtet i 1971 blåste det opp til full storm i rådet, ikke på grunn av en norsk produksjon, men en svensk.

«Badjävlar», full av sexscener og banning slo ned som en bombe i kongeriket og i Kringkastingsrådet.

Medlemmet fru Kjær Smemo uttalte først:

– Men så kommer vi til «Badjävlar» og da får jeg lyst til å klaske neven i bordet med bulder og brak! utbasunerte Fru Smemo, og fortsatte:

– Jeg har sett mye teater og film og jeg er ikke skvetten, fortsatte fru Smemo, men maken til spekulativ pornografi har jeg aldri vært bort i. Vi har ikke kommet så langt her i Norge at vi kan vise nakne kropper, samleier og slike ting, slo hun ettertrykkelig fast.

Medlemmet Per Lønning fulgte opp:

– Man ser tydelig at en mannsperson tar sin kvinnelige motspillers bryst i munnen og dermed har skuespillerne utført en klart erotisk handling. Sexmuren er brutt i NRK, konkluderte Lønning med patos i stemmen.

Selv om representantene fra Fjernsynsteatret argumentertes om at «Badjävlar» holdt høy kunstnerisk standard og dessuten hadde fått god omtale på en felles nordisk visning i København, var de dømt til å mislykkes i Kringkastingsrådet denne augustdagen i 1971.

Rådet fikk passet påskrevet

Noen år seinere i 1973, skulle det gnistre til i Kringkastingsrådet på nytt.

Bjørn Nilsen var en dokumentarjournalist som senere skulle få priser for sine TV-reportasjer, blant annet om arbeidsforholdene for oljearbeidere i Nordsjøen.

På rådets møte i mai 1973 var det Nilsens to dokumentarer, om henholdsvis det grå pengemarkedet og bolighaivirksomhet i Oslo, som sto på dagsordenen. Selv om flere av rådets medlemmer ga Bjørn Nilsen honnør for sin kritiske journalistikk, var likevel innvendingene flere.

«Han tar ikke opp motforestillingene, han vil sjokkere for enhver pris, han er for pågående i sin intervjuform, hans agenda er åpenbar, han henger ut personer som ikke vil stille opp i programmet», var noen av kommentarene fra rådet.

I det påfølgende rådsmøte i juni var derfor Bjørn Nilsen invitert for å svare på påstandene. Ikke overraskende gikk Nilsen rett i strupen på rådets medlemmer.

– Kritikken fra rådet er upresis, insinuerende og delvis uredelig. (…) Mye av kritikken viser at rådets medlemmer ikke har hørt skikkelig etter det som blir sagt i programmene. Jeg er innstilt på å ta kritikk, men ikke kritikk av den typen ull som flyter rundt i dette rådet!

Rådsmedlem Olav Brunvand var den som først kom til hektene og spurte indignert

– Er det nå var innført ny praksis om at rådet skal settes på skolebenken av NRKs programsekretærer, få sitt pass påskrevet som en forsamling som ikke følger noe særlig og kun baserer sine diskusjoner på synsing og tilfeldige innfall?

Daværende formann i Kringkastingsrådet Gustav ter Jung var i følge Bjørn Nilsen den som hadde vært mest upresis i sin programevaluering. Problemet var bare det at ter Jung ikke var på møtet.

Dermed måtte saken opp på nytt, og denne gangen med formannen ter Jung til stede, rustet til tennene. Han hadde sett gjennom programmene flere ganger, fått avskrift av hvert eneste ord som var blitt sagt og holdt et 30 minutter langt innlegg der han tilbakeviste Bjørn Nilsens påstander punkt for punkt.

Dette gjorde lite inntrykk på den standhaftige Nilsen som svarte med et minst like langt motinnlegg.

Til tross for at daværende kringkastingssjef Torolf Elster gjorde flere tapre forsøk på å oppnå forsoning mellom Kringkastingsrådet og Nilsen, endte partene i hver sin skyttergrav også etter det fartsfylte møtet i september 1973.

Drømmehagen

Temperaturen fra møtene på 70-tallet får vi nok aldri tilbake i Kringkastingsrådet. Noen småkriger har det riktignok vært opp gjennom årene; om banning på Barne-TV, om anti-israelske reportasjer i Dagsrevyen, om Hjernevask og fravær av Drømmehagen og Fedrelandssalmen .

Likevel, alt dette blir som krusninger på vannflaten mot ordkrigene på 70-tallet.