Dannelsesreise på liv og død

• FORFATTER: Walid al-Kubaisi
• TITTEL: «Blekk og blod – ei familiekrønike frå Midtausten og Noreg»
• FORLAG: Dreyer

«Blekk og blod» er blant annet en selvbiografi, som får meg til å tenke på hva som er kjernen i et menneske. Walid al-Kubaisi er kjent som en skarp samfunnsdebattant med tydelige synspunkter på islam og integrasjon, en opplysningens skribent, med utdannelse som sivilingeniør.

Under dette finnes det andre lag i personligheten hans, lag som tilhører hans forhistorie. For han er fortsatt araber, muslim, iraker. Og aller dypest stikker kanskje tilhørigheten til familien og stammen.

Jeg tror vi kan slå fast at al-Kubaisi på arabisk betyr: fra Kubaisa. Dette området blir beskrevet som en oase i ørkenen vest i Irak, berømt for en kilde med vann som stadig skifter farge. Og folket som bor her er Walid al-Kubaisis folk. Fortsatt må forfatteren hver kveld søke opp Kubaisa på Google Earth, for å få se oasen han og hans forfedre kommer fra.

Stammens fall

al-Kubaisi forteller overdådig om stammens store mann, hans oldefar, stamfaren som giftet seg med totalt ni kvinner og var en opplyst og respektert mann. Etter denne nærmest mytologiske skapelseshistorien etablerer kubaisiene seg som en reell maktfaktor i Irak, som en slekt å regne med.

Vendepunktet for den fremgangsrike Kubaisa-stammen ble en mann ved navn Saddam Hussein.

Walid beskriver hvordan han møter den store mannen, nasjonalhelten, halvguden, og blir fylt av ærefrykt. Få uker etterpå iverksetter Saddam systematiske utrenskninger mot kubaisiene, etter mislykkete planer om statskupp. Flere hundre av stammen ble henrettet, og unge Walid måtte flykte ut av landet.

Flyktningens spor

Til Norge kommer ikke Walid al-Kubaisi direkte fra Irak, i stedet blir det lange år som flyktning i Midtøsten. Dette fremstår som de verste årene i hans liv, med voldsomme, nesten utrolige hendelser. Han er innom PLO og en Koran-skole, men kommer seg fort ut igjen, ikke minst fordi de begge steder vil ha ham til å delta i selvmordsaksjoner. Som Dostojevskij blir han utsatt for en imitert henrettelse.

Når Walid endelig kommer til Norge i 1986, forandrer temperaturen seg i fortellingen betraktelig. Her er det mest små irritasjoner og misforståelser, som stadig minner immigrantene på at de er i ukjent terreng. Skamfølelsen over tapet av status er likevel betydelig.

Blekket i tittelen står for skrivingen og tenkningen, det intellektuelle, litterære arbeidet. På samme måte representerer blodet kampen og krigen, som al-Kubaisi har flyktet fra, men også slekten og familien han savner så intenst.

Knapt og emosjonelt

«Blekk og Blod» er skrevet på nynorsk, noe som pussig nok passer svært godt. Walid al-Kubaisi har et enkelt og effektivt språk, det er konkret og beskrivende, med brå utbrudd av patos og voldsomme følelser. Man merker rester av et annet stilideal, med rike, blomstrende sammenligninger, og plutselige appeller til en gud.

Det er bra, fordi det sier noe om mannen, og om kulturen han kommer fra. Walid al-Kubaisis historie er ikke en som tjener på å bli fremført på aerodynamisk riksmål.

Leseren vil finne diskusjoner av – og motforestillinger mot – religiøse og kulturelle praksiser i araberverden. Under kritikken fornemmer man likevel en sterk kjærligheten til menneskene i dette området av verden.

Av mange korte kapitler er det forfatterens minner fra sin egen omskjæring som seksåring, som treffer mest. Tittelen er ganske enkelt: Då sporven vart skoren.

• Flere anmeldelser fra NRK

• Anmeldelse av tre litterære julehefter: «For min del vil jeg gjerne ha alle disse tre påkostede og gjennomarbeidede juleheftene liggende fremme i romjula.»

• «Vær snill med dyrene» av Monica Isakstuen: «Et fuck you til det terapeutiske fagspråket.»

• «Havende» av Gunstein Bakke: «Det er en fysisk utfordring å lese Gunstein Bakkes nye roman. Den setter seg i muskler, hjerte og lunger, den åpner nye rom der tanke etter tanke får folde seg ut.»