Morgendagens Norge – om Silje (25) får bestemme

Det er torsdag 12. mars.

Klokken er 12.

Om to timer skal statsminister Erna Solberg lukke ned Norge med de strengeste tiltakene i fredstid.

Samtidig skal en ung mann i Bergen sitte i videomøte med andre unge mennesker. Om hvordan de skal redde verden fra en annen krise.

Norge skal snart bråstoppe.

Den tomme salen

Silje Skjelsvik skuer utover den tomme Grieghallen. Om en måned skulle salen vært fylt med hundrevis av deltakere på «Vi må snakke om i morgen» – konferansen.

Studenter, politikere, næringslivsprofiler og klimaforskere skulle komme sammen. Det skulle mingles og prates om nye energiløsninger, om fremtidens arbeidsmarked og mest av alt:

Hvordan få opp farten på det grønne skiftet?

Målet der fremme: Nullutslippssamfunnet.

Men nå er alt svartere enn olje. Koronakrisen sprer død, frykt og fordervelse i Norge og hele verden.

– Likevel melder folk seg på konferansen, sier Silje.

De vil ikke avlyse, men utsette til september.

Silje nekter å gi opp. For en knapp uke siden fullførte 25-åringen masteroppgaven i fysisk oseanografi, et studium som enkelt forklart handler om havets rolle i klimasystemet.

– Koronaviruset er en krise i ekspressversjon. Klimakrisen går i sakte film, men er ikke mindre alvorlig av den grunn.

Idet viruset brenner ut og vi skal reise oss fra ruinene, hva kommer da?

Fortsetter vi der vi slapp?

– Kanskje lærer vi noe av det vi står i nå, sier Silje.

Siljes grønne skifte

Siljes grønne taktskifte satte ekspressfart etter et utvekslingsår i Brisbane for tre år siden. Hun opplevde ekstremtørke, stormer, døde korallrev.

Det hele ble toppet av en livsfarlig hetebølge med temperaturer mellom 40 og 50 grader. Tilbake som student i Bergen tok ideen om klima- og energikonferansen fyr.

– Vi kunne ikke sove i timen lenger, sier Silje. Hun hinter til Arnulf Øverlands berømte dikt «Du må ikke sove», med strofer som advarer mot farlig likegyldighet.

Silje ble inspirert av professor Eystein Jansen ved Bjerknessenteret. Han var overbevisende, men også pessimistisk.

– Han hadde prøvd å snakke med Norges politiske ledelse gjennom mange år. Men de lukket ørene etter presentasjonene hans. Lite skjedde, sier Silje.

Hun var lamslått, men bare en kort stund.

– Jeg kunne ikke gi opp. Jeg hadde jo hele livet mitt foran meg. Vi måtte gjøre noe.

Hun ville rett og slett ha Norge til å snakke om i morgen.

Før Thunberg

Silje fikk med seg flere medstudenter for å bygge en konferanse. Hun jobbet tidlig og sent og gikk alene i møter med Grieghallen.

Avtalen for leie og arrangement i Grieghallen på 200.000 kroner signerte hun i sitt navn.

– Jeg tror ledelsen i Grieghallen ble overrasket da jeg kom, en ung student.

Siljes mål var å løfte frem dyktige klimaforskere, som satt bak lukkede dører.

Hun ville ha med politikerne, som hun mente gjemte seg for budskapet deres.

Og hun ville spleise nyutdannede grønne hoder med næringslivet.

– For alle vi som nesten var ferdig utdannet, hvor skulle vi få jobb?

Hun begynte å ringe til potensielle foredragsholdere. Da den mektige sjefen for Norsk Olje og Gass sa ja, Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen, løsnet alt.

Toppfolkene ramlet inn. 600 deltakere kom på den første konferansen i 2018.

– Og dette var før Greta Thunberg-effekten, påpeker Silje.

Selv fikk hun jobbtilbud fra verdens fremste gründermiljø i Boston etter suksessen.

Men grunnleggeren og ildsjelen ville ikke svikte sin egen grønne baby i Bergen.

Frykten og håpet

Tilbake til torsdag 12. mars.

Silje sitter i et flunkende nytt kontorlokale midt i Bergen sentrum.

– Jeg er ikke redd for meg selv, men for familie, foreldre, besteforeldre. Alle jeg kjenner. Det er det som er skummelt, sier Silje.

Korononafryktens svarte teppe skal snart legge seg over stadig tommere bygater.

Byen bades i antibac.

Livsgrunnlag skal forsvinne,

frisører skal ikke lenger klippe,

bartendere ikke lenger skjenke,

tannleger ikke lenger bore.

Og snart sendes vi hjem fra kontorer, nesten alle, også Silje.

Men akkurat nå sitter den daglige lederen av «Om i morgen» ved et møtebord, to meter unna oss.

På bordet ligger hennes lyseblå notatblokk, med ideene og planene, som står i kø.

– Tanken er at dette skal bli kjempestort, sier Silje.

De skal jobbe med klimaregnskap, klimabudsjetter og hjelpe med løsninger på hvordan utslipp kan kuttes på en lønnsom måte. For bedrifter, nabolag, enkeltpersoner.

– Flere bedrifter har allerede spurt om vi ikke kan hjelpe, sier Silje.

– Men kan ikke koronakrisen stille klimakrisen i skyggen og på vent lenge?

– Jeg hadde aldri trodde dette skulle bli så stort, men vi får forhåpentlig en omstilling, uansett.

I en gammel herskapelig villa på Laksevåg jobbes det også iherdig for en endring.

Martin og Erna

Klokken er 13.30

«World Saving Hustle» står det skrevet med tusj på postkassen i oppkjørselen.

«Martin Skadal» figurerer øverst, etterfulgt av fire andre navn.

Den eldre herskapelige villaen ligger ned mot sjøen, med utsikt mot Bergen sentrum. En Tesla er parkert foran inngangen.

En ung kvinne står klar med antibac i hånden, geleider oss først inn på toalett, der vi må vaske hendene. Deretter sprites vi.

Vi er klargjort for å møte aktivisten Martin Skadal, lederen av World Saving Hustle, som slåss for naturvern og dyr- og menneskers rettigheter.

Martin sitter inne i den minste stuen, ved en pult, foran en PC. Bergenseren har møte med folk i aktivist-nettverket på Skype.

De utveksler erfaringer og planlegger en nasjonal klimastreik.

Det er bare en utfordring, de kan ikke samles i store grupper i de nye, farlige virustidene.

Aktivistene snakker om å møtes i grupper på tre, for deretter å dele aksjonene i sosiale medier.

Slik kan de i sum organisere en stor streik over hele landet.

Klokken passerer 14.00.

Nyheter med krigstyper tikker inn på mobilen.

En alvorstung Erna Solberg går på talerstolen.

Norge er inne i en krise ingen aner utfallet av.

Norges lukkes. Skoler stenges. Folk bes holde seg hjemme.

Det er som om verden fases ut.

Ingen slipper ut og utslipp går ned.

På Skype er Martin i ferd med å avrunde. Han takker for at han får være med i nettverket og sier han er klar for action.

– Vær forsiktig, vask hendene, sier Martin, idet møtet lukker ned.

«Sluttet i jobben for å redde verden»

På et bord ligger lokalavisen BA. Martin pryder forsiden. Overskriften er: «Sluttet i jobben for å redde verden».

– Ja, du kan godt si at vi jobber for en grønn revolusjon. Det vanskeligste er å endre folks holdninger, sier Martin.

Han skulle bli spesialsoldat, men endte som selger. En «shitty» selger, ifølge ham selv.

På vei til et jobboppdrag i London kjøpte han selvhjelpsboken «Are You Fully Charged».

Det fikk han til å jakte en mer meningsfull og minimalistisk tilværelse. I 2017 startet han World Saving Hustle.

Nå jobber Martin for å utvide internasjonalt.

– Vi er av de organisasjonene i Norge som hadde flest strandryddinger i fjor, sier han.

Engstelse og aktivisme

– Visste du at Erna talte til folket, mens du var på Skype? Om den mest alvorlige situasjonen i Norge siden krigen.

– Oi ...

– Hva tenker du?

– Det er en veldig rar tid vi er inne. Det takles som en skikkelig alvorlig krise, forhåpentlig før det blir noe større, uhåndterlig, sier Martin.

– Du mener vi kan vente oss større kriser senere?

– Ja, noen av prognosene sier jo det går skikkelig gale. Det blir interessant å se om dette gjør noe med hvordan vi forbereder oss på klimakrisen.

Martin har leid villaen sammen med flere medlemmer av organisasjonen. For tiden bor faren i 2. etasje av villaen.

Han ligger febersyk og isolert og har prøv å komme gjennom på telefon for å spørre om en koronatest.

– Jeg er ikke redd for min egen del, men for de utsatte. En av oss i huset har astma. Min far er 64 år. Jeg har også en mor med diabetes, sier Martin.

– Det må være lov å se etter det positive, sier han, selv om familie, venner og store deler av menneskeheten går gjennom en forferdelig tid.

– Jeg får håp når jeg ser at vi er villige til drastisk å endre oss. Som klimaaktivist har jeg jobbet lenge med en krise de fleste innser kommer. Men få har villet endre seg.

Kan hende må det gå så langt at folk kjenner det på kroppen, før det skapes endring.

Fremtidsdrømmen

Martin håper krisen pusher oss til å tenke nytt og leve på en annen måte.

– Kanskje ser flere at det går greit å droppe ferier, at det ikke er alt man trenger av ting. Kanskje gir dette en mulighet til å skape mer samhold. Nå er det tilbake til glede og kjærlighet. Å ha det bra med seg selv, og de du har rundt deg.

– Vi som bor her eier lite. Selv har jeg ikke kjøpt nye klær på flere år, sier Martin.

Han viser oss kjøkkenet. På benken ligger frukt. Fryseboksen er full av frosne bananer.

– En del av maten vår kommer fra dumpstring, altså, vi leter etter mat som er kastet, men fullt spiselig.

Martin håper menneskene slutter å ta for seg av areal, ødelegge mer urørt natur. Og at det som bygges opp er klimanøytralt.

– Drømmen er en ny verden der vi lever mer i balanse med naturen og dyrene.

Midt på gulvet står en flip-over med et slags arbeidskart.

«Team Skadal» står det midt på arket, men streker til konsepter de vil samarbeide med eller selv gjennomføre.

En pil peker mot «Sustainable catering», bærekraftig matlevering.

– Det var noe vi ville starte, med klimaavtrykk på alle rettene.

Den første store kunden skulle bli Om i morgen-konferansen til Silje.

– Men den er selvfølgelig avlyst, sier Martin.

Avlyst, men ikke død.

Hva er et godt liv?

Tilbake på Om i morgen-Siljes kontor i sentrum. Hun får lønn av Universitetet i Bergen for å jobbe med stiftelsen på fulltid ut april.

– Etter det er jeg usikker på hvor lønnen min kommer fra, sier Silje.

Hun vet det blir tøffe tider fremover.

– Jeg søker alle steder jeg kan for å leve av dette videre og bygge dette fornybarsenteret større, sier hun.

– Er din generasjon villig til å gå kraftig ned i levestandard?

– Jeg tenker at for min del, så absolutt.

Silje filosoferer høyt og svarer selv.

– Hva er levestandard? Hva er et godt liv? Når du har to biler, stort hus og kjøkken som du vil pusse opp og hytte, er det sånn at du blir lykkelig av det?

Hun vil ikke tråkke for hardt på noens tær, spesielt i disse dager, men klarer ikke å holde helt igjen:

– For mange i mine foreldres generasjon er materialistiske ting et tegn på hvor godt de har det. Ren luft, det å være med folk du er glad i, det gir meg energi. Se verdiene i det du har nært deg, sier Silje.

Hva om hun fikk bestemme, hvordan ser morgendagen ut?

Siljes morgendag

Først av alt og med store utropstegn, sier hun:

– Jeg ville satset på lyntog mellom alle de større byene i landet. Det ville utkonkurrert fly og kuttet ekstreme mengder utslipp, sier Silje.

– Og seks felts motorvei er bakoverpolitikk.

– Jeg sier ikke at alle oljekraner skal skrues av umiddelbart, men vi må vise mye raskere evne til omstilling, fjerne leterefusjonsordningen og satse disse pengene på fornybar energi.

Silje vil ha den politiske ledelsen til å sette rammer for bedrifter og krav til utslippskutt.

Hun vil at kunnskap om klima og bærekraft skal inn i alle fag, fra grunnskole til høyere utdanning.

– Mye kan gjennomføres raskt.

Surrealistisk dag, fornybart håp

12. mars går mot kveld.

Livet i Bergen sentrum har gått i en dvale ingen aner hvor lenge vil vare.

Silje flater ut hjemme i leiligheten. For en knapp uke siden avsluttet hun masteren med karakteren B. Festen og boblene ble satt på vent.

Det var nå hun skulle sprudle for fornybar energi.

Det har vært en surrealistisk uke.

Hun føler seg skutt, men ikke utslått, og ser fremover.

Hun ser for seg et annerledes hverdagsliv om ti-femten år:

– Vi kjører kollektivt i byene, tar hurtigtog mellom dem. I de fleste ferier gjelder friluftsliv og områdene rundt oss. Skal vi til varmere strøk i Europa, tar vi tog. Og dit reiser vi i påske- og høstferien, sommeren har blitt for varm.

– Vi bor i koselige grønne nabolag, nær jobb, spiser kjøtt bare en dag i uken og deler fornybar energi.