Hvordan ser verden ut etterpå?

I stuer, bak lukkede vinduer, sitter usikre mennesker og grubler på det samme:

Hva skjer etterpå? Hvordan blir verden?

Vi har snakket med syv personer. Alle frykter at verden kan havne i dyp trøbbel de neste årene. Men de har også håp.

Om at verden vil bli enda bedre enn før.

– Året startet med at Australia og regnskogen brant. Deretter fryktet vi 3. verdenskrig, etter at USA drepte en iransk general. Så kom pandemien. Jeg er usikker på hvordan det vil gå.

Personlig fikk Ylva det «rett i fleisen» som 14-åring.

– Jeg ble skutt fire ganger på Utøya og lå og ventet på å bli reddet. Da innså jeg hvor lite kontroll vi har over livene våre. Jeg fant likevel trygghet i et system som fungerte for meg etterpå. Oppfølgingen var god. Så det har gått ganske bra med meg.

Trusselen vi opplever nå er så mye mindre konkret, sier Ylva.

– Vi vet ikke hvor den er, den kan være i huset, bo i oss og forårsake andres sykdom. På Utøya føltes rå frykt. Nå kjennes mye mer usikkerhet og forvirring.

Ylva synes det er skummelt å tenke langt frem.

– Det ser ikke lyst ut. Vil det finnes jobber nok? Består velferdsstaten Norge? Det er mye som hoper seg opp. Klimakrisen truer også verden. Det kan komme flere klimaflyktninger, fordi fattigere land blir hardere rammet enn oss. Jeg ser ingen annen logisk løsning enn å føre grønnere politikk nå, så langt det går.

– Jeg setter min lit til de som styrer, og at de gjør det ordentlig.

– Antall land som søker tilflukt bak egne grenser, øker, sier den tidligere generalløytnanten.

– Landene løser utfordringer selv, og ikke gjennom Verdens helseorganisasjon (WHO) som er laget for å koordinere slike kriser.

WHO er ikke alene om å bli svekket. Det som skjer er del av en storpolitisk trend som har pågått en god stund, påpeker Robert:

Både FN, EU og Nato var ment å sikre samarbeid på tvers av land, men har de siste årene blitt svekket på grunn av interne stridigheter. USA har vært en av drivkreftene bak.

Etter krigen har vi hatt en verdensorden basert på en forståelse av at «alle er i samme båt». Og at verden trenger overnasjonale spilleregler for at det skal gå bra. Nå går ting i motsatt retning.

Koronakrisen kan sette fart på det hele.

I verste fall oppstår mer frykt, sier Robert.

– Frykt er vår verste fiende, ikke koronahendelsen i seg selv. Frykten skaper irrasjonelle stemninger og bevegelser. Det er da det begynner å bli virkelig farlig. Hvor dette kommer til å ende, er vanskelig å si.

Robert tror verden nå kan velge mellom to veier. Enten går landene hver til sitt, det blir den sterkestes rett, eller så finner de gode måter å samarbeide på. Teknologi, forskning og den vellykkede kampen for å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom er argumenter for det siste.

– Fra mitt ståsted har verden aldri hatt bedre utgangspunkt for samarbeid.

Cateringfirmaet hennes i Bergen er stengt, som følge av koronakrisen.

Hun er engstelig, mest for oppblomstring av rasisme, fysiske angrep og fordeling av skyld mot kinesere i Europa og verden for øvrig.

– Jeg har lest om dette i andre land og er redd for mine venner i USA og England. Men nordmenn er heldigvis snille og hyggelige mennesker.

Donald Trump kaller det «Kina-viruset». Michelle er redd retorikken fra den amerikanske presidenten sporer til mer hat mot kinesere.

– Det blir feil å klandre Kina for spredningen av dette viruset. Husk at vi er et gigantisk land og mennesker bor veldig tett. Blant 1,3 milliarder mennesker vil det alltid finnes noen med tvilsom oppførsel.

Kina hjelper Italia og andre europeiske land med forsyninger av livsviktig medisinsk utstyr.

–Det gjør meg ganske stolt. Jeg håper resultatet blir mer internasjonalt samarbeid og solidaritet, og at dette bringer Kina nærmere Norge og andre europeiske land.

I 2020 skulle Norge og verden sette inn høygiret for klimasaken, med klimatoppmøtet til høsten som høydepunktet.

– Jeg er egentlig optimist. Men nå har smilet stivnet.

Kikki mener koronakrisen viser hvor avhengig og sårbar norsk økonomi har blitt av olje og gass.

– Kan denne akutte krisen få oss til å tenke mer kreativt og gi oss mer bærekraftig økonomi, reflekterer Kikki.

Hun lar ikke sin egen tankerekke henge lenge i luften, før realisten i henne svarer – med et klimasvart scenario:

– Når mange mennesker dør og verdensøkonomien stuper, er jeg redd flere nasjoner fristes til å velge kortsiktige, skitne løsninger. Investeringer i sol og vind stopper. Den pausen vi har i utslipp nå, kan stige til rekordnivåer. Vi kan få avsvidde regnskoger og rovdrift på naturen. All historikk forteller oss nemlig at mennesket har en kort horisont.

Kikki har likevel et håp: Greta Thunberg-generasjonen.

– Mange unge er redde nå. Det skyldes utsiktene til et tøft arbeidsmarked og snakket om en tapt generasjon. Dette kommer på toppen av kunnskapen de har om klima. Men jeg tror ikke de lar seg stoppe. De vil ta eierskapet til sin egen fremtid.

– Mine venner og kolleger sier vi er heldige som bor i Norge. Sånn vil jeg også føle det. Men vi har familie i Afrika. Der er de ikke like heldige som oss. De har ikke smitteverntiltakene, sosialhjelpen eller demokratiet vi har.

Amina har hjertet sitt i Norge. Men også hos familie i Somalia og Kenya, samt Etiopia, der ektemannens mor og barnas bestemor lever. De har planlagt å besøke henne i desember.

– Men jeg og mannen min sover dårlig om natten nå. Jeg lurer på om jeg får tatt bilde av barna mine sammen med bestemoren.

Amina sier familiemedlemmene deres i Afrika vet hvor farlig viruset er.

– Mange bor på krigsherjede steder, de opplever ekstrem tørke og flom, og frykter daglig for livet. For dem er viruset bare en av mange trusler.

I Norge frykter Amina at viruset på sikt kan ramme innvandrere. Flere vil kanskje miste jobben og havne utenfor arbeidsmarkedet for alltid.

– Særlig de som sliter med språket og ikke har høyere utdanning. De havner enda lenger bak i køen.

Men hun tror også at det kommer noe bra ut av elendigheten.

– Nordmenn vil innse hvor utsatte også de kan være. Livstruende kriser er ikke lenger noe vi leser om fra den tredje verden. Den yngre generasjonen vil aldri glemme det vi nå opplever. Det vil gjøre folk rausere og snillere med hverandre.

Dette kan bli verre enn finanskrisen, tror Inger.

– Det blir vanskelig å opprettholde det forbruket vi har hatt frem til nå. Kanskje går Norge over på et mer fremtidsrettet spor, sier Inger.

Det kan bety en lavere levestandard for hennes generasjon.

– Jeg tenker at det i så fall er mer en nødvendighet enn et valg. Det gjelder å gjøre det på en smart og rettferdig måte. Går det an å leve et miljøvennlig luksusliv, mindre forbruk, mer kvalitet?

Inger tror delings- og sirkulærøkonomi vokser, og samfunnet legges til rette for mer gjenbruk. I tillegg håper hun på et raskere grønt skifte med ansettelse av folk i fremtidsrettede, bærekraftige industrier.

– Klart jeg er redd for en tapt generasjon. Staten må være i forkant og legge til rette for at unge og nyutdannede kommer seg inn i arbeidsmarkedet. Ellers får dette negative og langsiktige konsekvenser. For noen, resten av livet.

– Det var svært naivt å tro at denne katastrofen ikke ville skje, sier han.

Stener har vært doktor i 50 år. Hele tiden har infeksjonssykdommer ligget langt bak i rangering for hva som er viktigst for folks helsetilstand og overlevelse.

Nå vil infeksjonene få mer oppmerksomhet, både innenfor medisin og forskning.

– Vi har fått en påminnelse om at infeksjonssykdommer ikke på noen måte er borte. Vi har også sett resistensproblemet for antibiotika, som kommer med stor fart.

Stener tror Norge og det internasjonale samfunnet vil måtte forberede seg langt bedre på nye pandemier. For Norge sin del handler det også om forsyning av medisiner og utstyr.

– Pandemien viser at vi ikke kan lene oss på forsyningslinjer i en kritisk situasjon. Vi må få bedre lagre og en norsk, nordisk eller europeisk produksjon.

Beredskapsplanene må også bli bedre, sier han.

– Det ser helt skrekkelig ut at samfunnet kan gå i stå, men vi kommer nok i gang igjen. Dette vil bli husket!

Morgendagens Norge – om Silje (25) får bestemme