Det har krevd en hel del med spesielle tiltak og forberedelser. Nesten 200 kom med rullator, nesten 45 i rullestol og 200 som trengte teleslynge.
– Her er det områder for de med høreapparat, de med rullatorer, og for de med rullestoler. Og så er det for alle de som har med ledsagere. De må sitte bak for at vi skal få plass for hedersgjestene våre aller først, forteller kultursjef Line Rustad.
Også eventuelle dobesøk var nøye planlagt.
– Vi har vakter på hver side som skal ta seg av det, så da er det opp til den enkelte å rekke opp hånda, så kommer noe og hjelper de ut, fortalte kinosjef Mette Kynsveen til NRK i forkant.
Studenter og Garden hjalp til for å få det hele i havn.
Sjå video
Les:
Les:
Huset brant opp
En av de 500 som takket ja til invitasjonen var Marie Eggen fra Elverum.
Marie Eggen var en av de mange eldre som fredag ble ledsaget inn i Terningen Arena til visningen av «Kongens nei».
Foto: Anne-kari Løberg / NRK– Det jeg husker best er Quslings tale. Det var første gang i mitt liv jeg var virkelig redd, forteller Marie.
Familien fikk rede på at kongen var i Elverum fordi at daghjelpen deres fikk spørsmål om hun kunne komme ned til Gaarder gård og hjelpe til med serveringa fordi kongen med følge var der.
Den 9. april var Marie hjemme alene fordi hun var vaksinert mot kopper. Hun ble redd da hun hørte Quslings tale og kontaktet faren sin. Han kjørte henne til en venn i en nabobygd slik at hun slapp å være alene hjemme.
Da tyskerne slapp sine dødelige bomber over Elverum, så hun det fra nabobygda Herradsbygd.
– Vi så antiluftskytsene, men de nådde ikke opp, så etter en stund ga de opp. De tyske flyene sneiet hustakene og skjøt på folk som rømte, forteller Marie som var fryktelig redd for mora og faren. De skulle sykle, men syklene brant opp. På kvelden kom foreldrene gående og de fortalte at huset hadde brent opp.
Sitter sterkt
Marie kjente flere.
– Jeg kjente godt den yngste. Hun var 19 år, og søster til min nærmeste venninnene, forteller Marie.
Opplevelsene fra de dramatiske dagene sitter fortsatt sterkt i henne. For Marie betydde kongens motstandsvilje og hans samlende kraft mye gjennom krigen. Og etter filmen var dommen klar:
– Det var en kjempefin film. Men jeg likte ikke musikken på slutten, sier Marie.
