Da syv mektige menn dro til Italia for å kjøpe feriekoloni for finnmarkinger

De hadde kollidert med hverandre, kranglet med politiet og opplevd mat de forbannet hjemme.

I opptil 16 timer hver dag hadde overlegen, sykehusdirektøren, fylkesmannen og de fire ordførerne sittet tett sammen i to privatbiler.

Men akkurat der og da, på en idyllisk badestrand i Sør-Italia, var de alle skjønt enige om at det var verdt det. De fleste av dem hadde aldri opplevd en slik sol før.

Stranden ledet ut i det joniske hav og hadde badetemperaturer man måtte koke seg til hjemme.

Det var den nydeligste badestrand i hele Italia, konkluderte de. Mer fantastisk enn de nesten kunne forestille seg.

I tillegg var området på billigsalg.

Der og da virket drømmen deres nærmere enn noensinne. Å etablere en feriekoloni ved Middelhavet. Å gi sol til finnmarkinger med helseplager og D-vitaminmangel.

Noen år senere skulle italiensk byråkrati, kanskje noen superstjerner og en fatal feiloversettelse føre til at drømmen deres ble knust.

Kanskje hadde også NRK noe skyld i at det gikk galt.

Vi starter på begynnelsen.

En lysende idé

Helt siden isen forsvant fra nordområdene, og mennesket bosatte seg i Finnmark, har mangelen på sol vært et stort problem.

På starten av 60-tallet forsøkte mange finnmarkinger å løse dette problemet med «høyfjellssol», strålende UV-lamper med kvikksølvdamp. Noen minutter foran disse skulle ha cirka samme effekt som en hel dag i påskeskolen på fjellet, derav navnet. Det førte ofte til rødsprengte ansikt og har i ettertid vist seg å være ganske så farlig.

Allerede den gang var man enige om at naturlig sol var det aller beste.

Dessverre var det mangelvare på slikt i Finnmark. Når sommerdagen kom til fylket, forsvant arbeiderne fra fiskeriene og fabrikkene. Alle ville jo ha fri når solen var til stede og barna hadde skoleferie. Bedriftene tapte store penger på ufaglærte sommervikarer og pause i produksjonen. Derfor ønsket flere at arbeiderne skulle ta ferie på andre tider av året.

Flere forsøkte å finne løsninger for at de kunne ta ferien på vinteren i stedet. Og i Finnmark var det to personer som kom på en lys idé.

Året 1966 er kjent for flere ting. Oljeboringen startet i Nordsjøen. Folketrygden ble innført. Sovjetunionen åpnet grensen til Norge.

Og Finnmark fylkeskommune kjørte i bilkolonne til Middelhavet for å opprette en feriekoloni.

Ideen kom allerede året før, fra sykehusdirektør Arne Wulff og fylkesmann Kolbjørn Varmann. Dokumenter fra Statsarkivet viser hvordan Wulff fikk kontakt med ambassadører, arkitekter og ordførere ved Middelhavet, fant de over 30 muligheter i tre forskjellige land: Jugoslavia, Spania og Italia.

De begynte å pakke til langtur. Wulff hadde regnet seg frem til at syv menn i to biler ville koste like mye som å sende tre menn med fly og taxi. Det ga nesten hele fylkesutvalget muligheten til å dra. Fylkestinget den gang godkjente turen.

Men da NRK fikk nyss i historien, at syv mektige menn skulle dra på en lang «badeferie» ved Middelhavet, ble turen slaktet i en radioreportasje i beste sendetid. I ettertid ble det strid om det ble brukt ordet korreksjon eller korrupsjon. I dag er det ingen som helt riktig vet hva som ble sagt i reportasjen, siden den ikke er lagret i noe arkiv hos NRK.

Det som er helt sikkert er at veldig mange ble forbanna. Varmann og Wulff fikk flere personlige brev med anklager om uærlig spill. Andre beskrev det som det mest positive som noensinne hadde kommet fra Vadsø, hvor fylkestinget lå.

I ettertid sendte radiodirektør Torolf Elster en personlig beklagelse til Wulff og Varmann for reportasjen som gikk på NRK. Den fikk en uheldig form, skrev Elster.

Enkelte klandrer fortsatt NRK for at historien fikk det utfallet den fikk.

Kolliderte i hverandre

I oktober var de syv mektige menn klare til å dra. I tillegg til sykehusdirektør Wulff og fylkesmann Varmann, dro også overlege Christian Nikolaisen, ordfører Torleif Johansen fra Alta, ordfører Agathon Larsen fra Berlevåg, ordfører Erling Andreassen fra Nordkapp og ordfører Erling Nilsen fra Kvalsund.

Nilsen hadde blitt påmeldt turen i siste liten etter at andre hadde meldt frafall. Han fortalte til familien at dette nok var den eneste lange reisen han fikk ta i sitt liv.

På trappen hjemme i Kvalsund tok familien farvel. Moren til Nilsen gråt mye. Hun fryktet dette var siste gang hun ville se han i live.

Det var ikke vanlig med lange bilreiser på denne tiden.

Allerede i København havnet gjengen i trøbbel. Sykehusdirektør Wulff kjørte inn i rumpa på fylkesmann Varmanns bil.

– Min bil var ikke kjørbar, skrev Wulff til forsikringsselskapet i ettertid.

Bilen ble hentet med kranbil og etter et lite verkstedsopphold gikk ferden videre med ferje over til Tyskland, og så videre med bil ned til datidens Jugoslavia. Det var lagt opp til kjøreturer på mellom 10 og 16 timer hver dag, en tung påkjenning for syv menn i sin beste alder.

Om solen i Jugoslavia hjalp helsemessig er ikke kjent. Men de var ganske så fornøyd med det de så i løpet av fem dager i området rundt Dubrovnik, i dag en av Kroatias mest populære turistdestinasjoner. Noen av dem tenkte kanskje at de kunne kjøpe en feriekoloni der.

Men det var før finnmarkingene kom til Italia.

100 dekar i paradis

Det første møtet med Italia må ha vært heseblesende for de syv mektige menn. Både i Roma og i Genova fikk sykehusdirektør Wulff riper i lakken på bilen etter ha å ha vært borti andre biler.

Da de nøt noen timer gående i Roma, lærte de noe nytt om gangfelt: De kan ha trafikklys. I et tilfelle gikk fylkesmann Varmann over et gangfelt og ble nesten påkjørt av en bil. En krangel oppsto og politiet kom til stedet.

Både bilføreren og politiet skrek på italiensk til mannen fra Finnmark.

Men Varmann var også tidligere prest. Han skal ha kjeftet tilbake på flytende latin.

Finnmarkingen satte seg fort i respekt i Italia.

Italienerne var både hjelpsomme, snille og hyggelige. De hadde allerede funnet flere tomter og strender som kunne passe Finnmark.

Italienerne var også gjestfrie og serverte mat når muligheten var der, gjerne sjømat fra det joniske hav.

Torleif Johansen, fylkesvaraordfører og ordfører i Alta, var opprinnelig fisker og var vant med å fiske fisk på havet hjemme. Når han dro inn garnet og så at sjøstjerner ødela fisken, forbannet han det piggete dyret.

I Italia ble sprøstekt sjøstjerne servert som en delikatesse.

– Hvordan smakte det, spurte en journalist fra Finnmark Dagblad i ettertid.

– Vi hadde rikelig med hvitvin, så jeg fikk den da ned, svarte Johansen.

– Du vet, jeg kunne jo ikke skuffe vertskapet.

Og vertskapet skuffet heller ikke finnmarkingene. Allerede det første alternativet italienerne hadde funnet frem, blåste de mektige over ende.

I Lido di Castellaneta, langs store skoger med pinjetrær og en gate med det passende navnet «Sjøhelter», ble de syv mektige menn gitt et tilbud om et eget lite paradis.

100 dekar, eller 100.000 kvadratmeter, like ved stranden som strekker seg flere titalls kilometer langs hele Tarantobukta i Det joniske hav.

– Det var den nydeligste badestrand en kan tenke seg, skrev fylkesmann Varmann i ettertid.

Alle syv var til slutt enige om at dette var det fineste stedet i hele Italia.

Eiendommen var også på billigsalg. Siden tomten var eid av det offentlige, den lokale kommunen Castellaneta, fikk finnmarkingene tilbud om å kjøpe tomten for en tiendedel av hva det ville kostet på det private markedet.

Totalpris for 100.000 kvadratmeter var bare 340.000 kroner. Selv i 1966 var det en fantastisk lav pris.

Den neste uken skulle de undersøke mulige tomter i Spania. Men egentlig var det en bortkastet tur. De hadde allerede funnet stedet de lette etter.

De hadde funnet sitt paradis.

Tre lange politiske år

Etter nesten én måned på reisefot, på det som for mange ble den lengste reisen de tok utenfor sitt hjemsted, haglet fortsatt kritikken.

Den populære stortingsrepresentanten for Høyre, Erling Norvik jr., delte ut til velgerne et kort med sin mening om saken:

«Det er i Finnmark skattepengene dine skal brukes – ikke ved Middelhavet.»

I desember ga Norvik jr. et slikt kort til sykehusdirektør Wulff mens de var i Tromsø. Wulff sendte et sint brev til Finnmark Høyre. Han argumenterte med at skattepenger ikke skulle brukes på prosjektet. Pengene skulle nemlig komme inn gjennom et åpent privat selskap, tilrettelagt av fylkeskommunen.

– En er fullt klar over den store positive reklamemessige betydning Høyres aksjon vil ha for saka, men likevel må det være riktig å kreve at det gis sannferdige opplysninger, skrev Wulff.

Komikere og journalister i hele landet hev seg på. Arthur Arntzen, i sin rollefigur Oluf, påsto at noen distriktsleger i Finnmark hadde fått avdelingskontor på Costa del Braga. Det ble laget flere reportasjer i lokalaviser, riksaviser og Dagsrevyen.

Men sjeldent ble det akseptert å snakke om de personlige opplevelsene de syv mektige menn hadde på denne turen.

– Og herrene har hatt en god ferie, spurte en ukjent journalist fra Finnmarken

– Det var ikke noen ferietur, svarte Erling Andreassen.

– Vi er kommet hjem for å hvile ut, sa Aga Larssen.

Sykehusdirektør Wulff sendte krasse brev til enkelte redaksjoner som han mente spredte feilinformasjon om prosjektet. For han handlet dette om å bedre sosiale, økonomiske og helsemessige forhold. Selv skrev han et leserinnlegg til alle landets aviser med tittelen «Solferie i Italia for fattig og rik fra Finnmark».

På enden av 1966 ble prosjektet kjapt banket gjennom i fylkestinget i Finnmark. 350.000 kroner ble satt av til å kjøpe tomten. Et eget utvalg ble satt ned til å følge opp saken.

Allerede 15. mai 1967 godkjente kommunestyret i Castellaneta salget.

Men det italienske byråkratiet likte ikke fortgangen i saken. Saken om Finnmarks feriekoloni ved Middelhavet måtte helt opp til toppbyråkratene i Roma.

De tok seg veldig god tid.

Samtidig begynte finnmarkingene å miste gnisten for prosjektet.

Først 5. januar 1970, over tre år etter reisen til Italia, godkjente staten i Italia salget.

Den norske ambassaden i Roma fikk dokumentene og startet oversettelsen til norsk.

Men så gikk alt galt.

Tapt i oversettelsen

Årene hadde gått siden de syv mektige menn hadde funnet sitt paradis i Sør-Italia. Mye skjedde hjemme i Norge på den tiden.

Flere hadde mistet troen på at feriekolonien kunne realiseres. Andre hadde tatt til orde for å gå inn i Ferieklubben Bedriftsferier A/L, et andelslag for bedrifter som ville sende ansatte på ferie.

Og da brevet fra ambassadøren i Roma endelig kom til Finnmark i januar 1970, var det en kalddusj. I brevet kom det nemlig frem at det ikke lenger var snakk om 100 dekar, men 10 dekar.

Den lange saksbehandlingen, nedjusteringen av området og krav om hurtig behandling, gjorde også at finnmarkingene følte seg uønsket i Italia.

Men de var faktisk veldig velkomne i Lido di Castellaneta. De italienske politikerne hadde faktisk på et tidspunkt subsidiert kjøpet. Og italienerne ville gjerne lære mer av folket nordfra, som de visste var så glade i naturen og skogen.

Det finnmarkingene heller ikke visste var at det hadde blitt gjort en liten, men fatal feiloversettelse av tilbudet fra italienerne.

En liten notis i Aftenposten mange måneder senere, gjemt bort like ved dødsannonsene, ga varsel til ambassaden i Roma om at noe var alvorlig galt.

Det ble sendt hastetelegram til Finnmark.

10 hektar er 100 dekar. Men i oversettelsen fra ambassaden hadde 10 hektar blitt til 10 dekar.

Prosjektet hadde dessverre allerede mistet sin gnist. Og finnmarkingene møtte et problem de også møter i dag.

En elendig fylkeskommunal økonomi og høye flypriser.

– Det har vist seg helt umulig å få til en ferietransport som kan være så lav i pris at en kan få til en sosial turisme fra Finnmark, skrev Kolbjørn Varmann til fylkestinget.

Han rådet Finnmark til å si nei takk til tilbudet.

Det gjorde også fylkestinget to uker senere.

Drømmen om feriekolonien ved Middelhavet var knust.

• Epilog •

Hvor ble det av superstjernene vi fortalte om i starten? Når denne saken skrives er det desember 2018 og mørketid i Finnmark. I Italia er det fortsatt sol og varmegrader. Vi bestemmer oss for å reise til Tarantobukta og Lido di Castellaneta for å gå i denne samme sanden som de syv mektige menn gjorde over 50 år tidligere.

Vi ble på ett tidspunkt fortalt at sykehusdirektør Wulff nevnte én kvinnelig superstjerne fikk det området finnmarkingene egentlig skulle ha. Vi fant aldri superstjernen det var snakk om, men vi fant noen andre.

Blant annet Sophia Loren. Sammen med mannen sin, filmprodusenten Carlo Ponti, ønsket de å bygge en turistby i dette området. En by med over 50.000 senger og over 100 ganger større enn Finnmarks prosjekt. Faktisk vegg i vegg, hvis noe hadde blitt bygd her.

Kommunen sa nei til prosjektet. Det var altfor omfattende og hadde store inngrep i naturen.

Miljøspørsmålet var også det som gjorde at det tok så lang tid å få godkjent Finnmarks prosjekt. Til slutt konkluderte miljømyndighetene med at det var innenfor.

– Det var dette området som ble holdt av til Finnmark, sier Rocco Loreto.

Han peker på et område hvor det både er skog og villaer, men flest unge trær. Den gamle pinjeskogen som finnmarkingene var vitne til 50 år tidligere, er borte. Den ble tatt i en skogbrann noen år etter de var her.

– Prosjektet til Finnmark var virkelig flott. Det var absolutt mulig å få til, sier Loreto.

Han var ordfører i Castellaneta på 90-tallet og jobbet i kommunen da de syv mektige menn var på besøk. Han har klart å grave frem prosjektet i arkivene og funnet dokumentene som bekrefter salget som aldri ble noe av.

Og i Italia var finnmarkingene veldig velkomne, i motsetning til de italienske superstjernene.

En annen vi møter i Italia er journalisten Fulvio Colucci. Han har praktisk talt vokst opp på strendene i området. Han tror italienerne ville vist gjestfrihet.

– Trolig ville folk nordfra, med sin respekt for miljøet, ha lært oss noe viktig. Selv er vi dessverre ikke så gode til å ta vare på naturen som vi burde, sier journalisten.

Colucci tror også folket fra nord ville satt pris på å bli solbrune her.

– Finnmarkingene har gått glipp av et helt spesielt vakkert hjørne av verden, sier han.

Ingen av de syv som reiste på bilturen i 1966 lever den dag i dag, dessverre. Derfor har NRK vært nødt til å bruke mange skriftlige kilder, historier fra italienerne og fortellinger fra noen av etterkommerne til de som dro på turen.

Én av dem er Unni Nilsen, datteren til tidligere ordfører i Kvalsund, Erling Nilsen. Hun bor fortsatt i Kvalsund. Ikke langt unna der hun som 6-åring sto på en trapp i 1966, og sa farvel til faren. Et farvel bestemoren trodde var for siste gang.

– Hun gråt og hun gråt, sier Unni Nilsen.

Alle bildene i denne historien er det hun og familien som har tatt vare på.

Etter turen til Italia i 1966, og den endelige resignasjonen i 1970, var det mange som i ettertid gjorde narr av de mektige menn som dro på biltur til Italia. Men for sykehusdirektøren, overlegen, fylkesmannen og de fire ordførerne var dette alvor.

Noen håpet å løse et logistisk ferieproblem. Andre håpet feriesenteret kunne gi livslyst til finnmarkinger som har valgt å bo i kalde og mørke nord. Unnis pappa håpet feriekolonien kunne være et fristed for revmatikere og andre med helseproblemer. .

– De som dro på turen hadde opplevd krigen og litt av hvert. Det var ikke akkurat noen statusjegere som var på tur vil jeg påstå, sier Unni Nilsen.

– De var idealister.

• Kilder: Historien er inspirert av Øystein Bottolfsens delvise gjenfortelling av prosjektet i boken «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990.» Videre har vi hentet mye av historien i dokumenter fra fylkesmannen og fylkeskommunen i Finnmark, lagret hos Statsarkivet i Tromsø. Blant annet fikk vi tilgang til personlige arkiv fra sykehusdirektør Arne Wulff og Kolbjørn Varmann her. Vi har fått god hjelp fra Sidsel Blix. Unni Irene Nilsen, Geir Wulff og Kirsten Marie Nikolaisen har fortalt oss hva de husker om turen til sine fedre. Vi har også funnet mye i avisarkivene til Finnmark Dagblad og Finnmarken.