Tyskerungene - barn av de forhatte

Tirsdag viste NRK Brennpunkt dokumentaren «Tyskerungene», som er laget av den svenske filmskaperen Per Anders Rudelius. Han har møtt norske krigsbarn, og avdekker hvordan de ble sviktet igjen og igjen av det norske samfunnet.

— De har trøstet seg med at de er kjærlighetsbarn, frukten av lidenskapen mellom tyske soldater og norske kvinner under krigsårene — en forbudt kjærlighet, forteller Rudelius.

— Allerede før de ble født, ble de svartmalt av autoriteter i det norske samfunnet. Deres barneår ble fylt av hån, skam og overgrep. De ble kollektivt diagnostisert som åndssvake og mindre verdifulle borgere, og helt inn i vår tid har de måttet betale en høy pris for sine foreldres kjærlighetsforhold.

Har jobbet med temaet siden år 2000

Rudelius traff noen av de norske krigsbarna allerede i år 2000, da han jobbet med en dokumentar for History Channel om Lebensbornprosjektet.

— Ettersom den amerikanske TV-kanalen ikke tekstet eller dubbet filmen, valgte de bort alle som ikke snakket engelsk.

— De aller tristeste og mest interessante livshistoriene, etter min mening, ble ikke med. Siden den gang har disse historiene og stemmene vært med meg, forteller filmskaperen.

Hver gang Rudelius leste om krigsbarna, for eksempel da de gikk til sak mot den norske stat, og tok kampen for å få erstatning helt til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, ble han minnet om historiene som ikke hadde blitt fortalt.

— Da jeg tok opp kontakten med noen av «tyskerungene» sommeren 2013, fikk jeg høre at de fortsatt var utsatt for hat og svartmaling, og at de ikke hadde fått noen reell oppreisning. Da kjente jeg at jeg ikke hadde noe valg. Jeg var tvunget til å lage denne filmen for å fortelle deres historie, forteller Rudelius.

Ble stemplet som evneveike

Dokumentaren viser hvordan krigsbarna, og deres mødre, ble fremstilt som evneveike av autoritetspersoner i etterkrigstiden.

— Jeg måtte flykte fra Norge for å bli en hel person, forteller menneskerettighetsforkjemper Gerd Fleischer i dokumentaren.

Hun hadde en vanskelig oppvekst i Indre Troms, med norsk-samisk mor og tysk okkupasjonssoldat som far.

— Både legevitenskapen og psykiatrien i Norge fulgte nazistenes raseteorier i lang tid etter krigen, sier Fleischer.

Hun siterer fra et avisinnlegg som ble tatt inn i flere norske aviser sommeren 1945, undertegnet Dr. Johan Riis.

«En kan like godt håpe på att rottene i kjelleren skal utvikle seg til villagriser.»

— Vi var altså rottene i kjelleren. Og vi skulle aldri bli stuerene, sier hun.

Advarte mot arvelig åndssvakhet

En av dem som satte sitt preg på oppfatningen av krigsbarna, var Ørnulf Ødegård, direktør ved Gaustad sykehus og sakkyndig for regjeringens Krigsbarnutvalg.

I følge hans arvelighetsteori kunne selv krigsbarn som var normalt begavede, være bærere av defekte gener som de kunne føre videre til sine barn.

Basert på en undersøkelse av 35 kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater, og var innlagt på Gaustad under krigen, konkluderer Ødegård i et brev til Krigsbarnutvalget med at det er stor sannsynlighet for kvinnenes «sjelelige defekter» skal arves videre til barna.

«Hvis faren også er åndssvak, øker risikoen til 85-90 prosent, og det er vel en mulighet for at de tyske soldater som har fraternisert med norske kvinner delvis har vært inferiøre - særlig må en anta at dette gjelder de som ikke har sørget for å hindre besvangring.»

— Jeg fikk aldri en sjanse

— Unnskyld meg for at jeg ble født, sier Gerd Moen.

Hun forteller i dokumentarfilmen hvordan hun ble etterlatt på et hjem for krigsbarn, der hun ble utsatt for både verbal og fysisk mishandlig.

— Livet mitt ble ødelagt på grunn av det hjemmet.

— Jeg har aldri fått oppleve hvordan det er å ha en far. Jeg har aldri hatt en ordentlig mor. Jeg har bare hatt de helvetes folka der på hjemmet, sier hun opprørt.

Etter å ha vokst opp på institusjoner, skulle en vei ut av ensomheten åpne seg.

— Jeg var 16 da jeg traff ham. Det var kjærlighet ved første blikk.

Presten krevde sterilisering

Flere krigsbarn har fortalt at de i møte med kirke og helsevesen fikk kritiske spørsmål knyttet til deres tyske avstamming og genmateriale, og at de ble frarådet å få barn.

Det opplevde også Gerd Synnøve Moen:

— Vi kom til en prest som sa: «Jeg vil ikke vie deg, jeg vil ikke gi deg papirer, før du har vært hos en lege og blitt sterilisert».

På tross av motstanden fikk Moen flere barn og et langt liv med mannen, fram til han døde for tre år siden. Men hun fikk aldri et normalt liv.

— Man er stemplet. Jeg fikk aldri en sjanse. Aldri mulighet til å gå på skole, eller vise hva jeg kan. Jeg fikk ingen jobb. Når man er stemplet som en åndssvak taper, hva er man da?

— Vi trenger å minnes

Brennpunkt-redaktør Odd Isungset mener «Tyskerungene» er en viktig film.

— Dette er en viktig del av norsk historie, som lenge ble fortidd. Vi trenger stadig å minnes på det som skjedde, og hvordan hatet krigen skaper, går ut over neste generasjon, sier Isungset.

— Det er seierherrene som skriver krigshistorien, og de har et behov for å pynte på den. Derfor er det viktig med journalistikk som kan korrigere seierherrenes historie.

Isungset synes det er positivt at filmen er laget av en svensk dokumentarskaper.

— Det er lagd noen norske filmer og bøker om krigsbarna, men jeg synes hans blikk er interessant. Han ser dette opp mot den norske selvgodheten. Når noen belyser norske forhold med et blikk utenfra, gir det et annet perspektiv.

— Aktuell og viktig

I dokumentaren «Tyskerungene» kommer det fram flere historier der personer som representerte myndighetene, som lærere og leger, deltok i og legitimerte mobbing og overgrep mot krigsbarna.

Dokumentarskaper Per Anders Rudelius mener historiene og opplevelsene som krigsbarna forteller om, fremdeles er høyaktuelle.

— Selv nå i 2016 spres myten om at krigsbarna skulle være et nazistisk avlsprodukt, trolig på grunn av mangel på kunnskap.

— Dette, og det faktum at vi nok en gang lever i en tid da de svakeste betaler prisen for menneskers redsel og mangel på kunnskap og medmenneskelighet. Det gjør historien om tyskerungene enda mer aktuell, trist og viktig. Kanskje vi alle kan lære noe, sier Rudelius.