Hva hadde du tenkt hvis hjemmet ditt ble en attraksjon?

To eldre damer avbryter plutselig samtalen.

De står bak et brunt, nedslitt murgjerde og foran dem spaserer en gruppe turister forbi dørstokken deres. Det er kanskje fordi han begynner å bli sliten etter all gåingen i solsteiken, eller fordi han har et halvt øye gjennom kameraet, men den ene, malaysiske turisten overser i alle fall den lysebrune hundebæsjen rett foran ham.

Med hvite Havaianas-sandaler på føttene, tusler han bort til gresset ved det brune murgjerde for å tørke bort avføringen. Sparkingen i gresset følges av fire øyne.

– Jeg håper i det minste de bruker penger her, utbryter en av damene. Hun regner nok ikke med at noen i følget kan portugisisk.

«Exotic Tours»

Såkalte favelaturer har eksistert i Brasil siden slutten av 1980-tallet. På den tiden, da våpnene og narkotikaen dominerte gatehjørnene, kunne ikke turister valse inn i favelaen på egen hånd. De trengte lokale – både for å vise vei og for beskyttelse. Noen tiår senere er flere av Rio de Janeiros 1000 favelaer blitt pasifisert. Politiet har kommet inn, narkotikakartellene har flyttet ut.

De er i alle fall ikke like synlige lengre.

Men selv om det både finnes gjestehus og hosteller for utenlandske turister i Rocinha, har favelaturismen ikke bare fortsatt, den har også vokst. Og under VM har det tatt av, ifølge Rejane Reis, som har parkert bilen sin utenfor luksushotellet Royal Tulip Hotel.

– Det er som fem karnevaluker etter hverandre. Jeg jobber altfor mye disse dagene, sier Reis, kvinnen bak organisasjonen «Exotic Tours», som tilbyr både tradisjonelle sightseeinger og favelaturer.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Turistene vil oppleve livet i favelaen, men hvordan oppleves det hele for de som faktisk lever livet sitt i Rocinha? Hvordan føles det å bli iakttatt av rike mennesker, som har penger til egen sjåfør i Rio de Janeiro?

De sterkeste kritikerne mener turene kan sammenlignes med menneskesafari, som utnytter fattige folk. Andre mener tanken er god, men at ordningen bør være mer inkluderende.

– Tror ikke de forstår

– Vi vil se hvordan det er i favelaene sammenlignet med townshipene i Sør-Afrika. Vi har hørt at de er fattigere her, så vi vil se hvordan de bor, sier Marebi Tshenkeng.

Sørafrikaneren har tjukke dreads, rektangulære briller og skuer opp mot de nedslitte murhusene i Rocinha. Han og kona har sin siste dag i Rio de Janeiro, og ekteparet blir kjørt til favelaen med privatsjåfør. Mens sjåføren venter i bunnen av favelaen, begynner paret reisen inn i Rocinha sammen med fem andre turister.

Artikkelen fortsetter under bildet.

De sju turistene, fra Sør-Afrika, Tyskland, Kina og Malaysia, har betalt 95 brasilianske real (250 kroner) for turen, som skal vare en drøy time. Det sørafrikanske ekteparet oppsøkte reiseselskapet «Exotic Tours» fordi de var redde for å gå seg bort alene.

– Det er også vanskelig å snakke med de lokale, sier Tshenkeng, som har erfart at det er få i Brasil som har lært seg engelsk.

– Hva tror du innbyggerne tenker om at det arrangeres slike turer?

Svaret drøyer et par sekunder.

– Jeg tror ikke de forstår det helt. For de som bor der, er det jo normalt, sier Tshenkeng og ler litt av sitt eget svar.

Han og kona har reist rundt i Brasil for å se på fotball. Det har også Chia Woon Kit, en av to malaysiere på turen. Kit er daglig leder i CIMB-banken i Malaysia, og den fotballgale bankmannen har reist på EM og VM siden 1986. Nå har han kastet seg på svippturen i Rocinha på sin nest siste dag i Brasil.

Åpen kloakk

Brasilianske Rejane Reis har fått det ekstra travelt med å losje turister inn i Brasils største favela. Hun går inn i sitt 18. år som skaper og eier av én av organisasjonene bak turistindustrien i favelaene.

«Exotic Tours» startet som et sosialt prosjekt i 1998. Siden da har Reis undervist barn og unge fra Rocinha, og hvis de klarer å gjennomføre studiene, gir hun dem mulighet til å jobbe som guide på hjemplassen. Luiza Chaves er én av de som klarte å fullføre undervisningen. Guiden samler hele følget, forklarer planen for turen og forsikrer at alle er trygge hvis de holder seg i nærheten av henne.

Når du står nede ved foten av Rocinha, er det vanskelig å forstå hvordan 300.000 mennesker får plass i den relativt smale åssiden. Men i det vi går over broen og passerer de første bodene, åpner det seg et gigantisk nettverk av små og store murhus.

Og det første som slår oss er lukten.

Én av favelaens sjenerende utfordringer kommer raskt til syne: Den åpne kloakken tar med seg avføring, vann og søppel fra toppen av åskammen og ned til bunnen. Forbi strømmer det folk ut av de brede og smale gatene. Noen hilser med et nikk, andre smiler, mens enkelte bare følger oss med blikket. Vi og de sju turistene går på en rekke bak guiden med kameraene hengende rundt halsen.

Det knipses i ett sett. Vinduer, trapper, stolper, dører, søppel, barn, eldre, dyr. Alt oppsøkes og fotograferes.

Lårene begynner etter hvert å merke all trappegåingen opp åssiden. Guiden Luiza Chaves kjenner ikke bare mange av dem som går forbi, hun vet om alle snarveier, omveier og utsiktsposter i den imponerende murlabyrinten. Snart har vi god utsikt over både ned- og oversiden av favelaen.

– Spør hvem du vil. Ingen vil flytte herfra, sier Luiza og smiler.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Favelaen står overfor utfordringer som dårlig utviklet helsetjenester og begrenset vann- og avløpssystem. Husene slipper inn lite sollys og vinduene står alltid på vidt gap for å begrense fuktigheten. Dette gjør Rocinha til en av bydelene med hyppigst forekomst av tuberkulose om vinteren. De åpne vinduene og enkle dørene gjør også at du hører en konstant summing av musikk og prat fra murhusene, og lyden fra trafikk og særlig motorsykkeltaxier er med på å intensivere støyen.

– Dere kan fortelle dem at det ikke er så ille

Men dette overskygger ikke samholdet, vennligheten og den sterke følelsen av tilhørighet blant beboerne, mener Luiza. De fleste husene er blitt utvidet i høyden, fordi familier har lagd plass til flere generasjoner. Noen hus er hele sju etasjer høye – én etasje for hver generasjon.

– Det er viktig at dere kommer, sier Luiza.

– Det er viktig at dere kommer, fordi da kan dere ta historiene med dere tilbake dit dere kommer fra. Og fortelle dem at det ikke er så ille i favelaene i Brasil. Det er fantastiske folk som bor her, og det er mye fint å se, sier guiden.

Luiza mener beboerne er blitt vant til alle turistene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hun får støtte av to lokale kvinner som vi møter etter å ha brutt med den guidede turen. Mens gaten er fylt med lukten av dyrefór og rå fisk, sitter Maria Silva og Estrela Dark inne på en liten, folketom bar med to halvrøykte sigaretter. Selv om de ikke kjenner til konseptet «favelatur», er de glad for at turistene kommer til Rocinha. Da får folk fra utlandet se at det ikke er så ille i favelaen som alle skal ha det til, mener de.

– Media sier at alt er så forferdelig i Rocinha. Men det er bare løgn. Jeg tror det er flere skuddvekslinger og narkotikasalg andre steder enn her. Det er mer vold på Copacabana og i Ipanema enn det er i Rocinha, sier Dark.

– Det finnes mange bra ting å se her i Rocinha. Markedet for eksempel. Og folkene som bor her tar turistene godt imot. Det er bare for dem å komme, sier Silva.

Turistkrangel

Ifølge Brazzil.com besøker 42.000 turister favelaene i Rio de Janeiro hvert år. De siste årene, og spesielt under forberedelsene til VM og OL, har myndighetene pasifisert flere favelaer. Det store inntoget av politi og militærpoliti har vært omstridt, men det har også åpnet mange favelaer for turistene. Myndighetene ser store økonomiske gevinster ved å forsterke denne næringen, og turistdepartementet har lovet mer statlig hjelp til favelaene.

En av de kontroversielle satsingene er nye taubaner.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mens den karakteristiske taubanen i Complexo Alemão ble tatt i bruk i 2011, skal det åpne en ny taubane i ukene som kommer over favelaen Morro da Providência. Myndighetene i Rio de Janeiro vil innføre samme transportsystem i nettopp Rocinha. Taubanen vil koste svimlende 4,3 milliarder kroner fra bunnen av favelaen til et utkikkspunkt på toppen.

– Turistene bruker ikke mye tid eller penger i Rocinha når de beveger seg til fots. De kommer til å bruke enda mindre når de beveger seg i lufta, sier José Martins de Oliveira til NRK.no.

Han leder organisasjonen Rocinha sem Fronteiras, som kjemper for sosiale rettigheter i favelaen. Nå prøver han å stoppe det gigantiske taubane-prosjektet over Rocinha. 67-åringen er blitt vant til å se turister traske gjennom nabolaget. Han synes det er bra at mange viser interesse for menneskene som bor her, men han skjønner samtidig ikke hvordan noen kan rekke å forstå favelaens problemer i løpet av en to timers gåtur.

– De tilbringer ikke så mye tid her. Kun én eller to timer, og så drar de igjen. Og de bruker heller ikke noen penger her, så det legges ikke igjen noen verdier.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Jeg vet ikke hvilke øyne de ser med

Flere sider av favela-turismen høster kritikk.

Therese Williamson, direktør i organisasjonen Catalytic Communities, ønsker en mer inkluderende og ansvarlig ordning.

– Turisme i favelaene har et sosialt mindreverdighetsstempel knyttet til seg, sier Williamson til Al Jazeera.

– En ting er å stirre på fattigdom, en annen ting er å se et fascinerende og levende samfunn, hvor folk gjør sitt beste for å få et bedre liv. Innbyggerne føler forskjellen, fortsetter hun.

Rejane Reis har så vidt tid til å snakke med oss i arbeidstiden, fordi det er så mange henvendelser fra klienter. «Exotic Tours» arrangerer også turer til Sukkertoppen og kristusstatuen på Corcovado-fjellet. I brosjyren til «Favela Rocinha Tour» understreker Rejane at dette «ikke er en voyeuristisk tur». Hun mener at turen er en kulturell reise og ikke en turistattraksjon. Pengene fra turbilletten går til hennes undervisning av barn og unge fra Rocinha, ifølge Rejane.

Et enkelt søk viser at hun har sterk konkurranse fra kommersielle aktører: Hver dag arrangeres en rekke turistturer av flere ulike organisasjoner bare til Rocinha.

– Jeg vet ikke hvilke øyne disse turistene ser oss gjennom. Ser de på oss som vanlige folk som sliter, som noe eksotisk eller som fattige? Jeg vet ikke hvilket inntrykk de sitter igjen med, sier José Martins de Oliveira.