Norges siste bemannede bomstasjon
«Er det virkelig folk her» sier bilister når Hilde Husby Gule stikker hodet ut av bomluka. Hun snapper opp det AutoPASS går glipp av.
– Har dere ikke AutoPASS her?
En trailersjåfør peker på AutoPASS-brikken bak røde foldegardiner i frontruta.
– Nei, her er det manuelt. Så vi tar Mastercard, Visa kreditt, eller penger, svarer bomvakt Hilde Husby Gule gjennom luka.
Den skalla trailersjåføren blir stum, roter i lommeboka og rekker Hilde et kort.
Traileren har akkurat krabbet 250 meter opp fra bunnpunktet i Atlanterhavstunnelen mellom Kristiansund og Averøya.
Den slake oppoverbakken gir enhver sjåfør propper i ørene.
– Nei, bensinkort det går dessverre heller ikke, sier Hilde på hyggeligst mulige måte.
Bensinkortet byttes, og Hilde drar magnetstripa. Ingen pinkode trengs, og 775 kroner senere lyser det grønt for trailersjåføren. Personbiler betaler 102,-
– God tur da! Og velkommen til øya vår, sier Hilde og vinker.
Om noen få år mister hun denne jobben.
Velkommen til Norges siste gjenlevende bomstasjon med manuell betaling.
– Mest østlendingene som klager
Hilde Husby Gule har jobbet som bomvakt i 20 år, men de seneste årene har hun merket bilistene skvette litt ekstra.
– «Hæ, er det folk her?» spør de, og jeg ler like mye hver gang.
Hilde får med seg saker og ting et AutoPASS-signal aldri ville snappet opp.
Som den gangen hun holdt på å taste inn to passasjerer i en utenlandsk bobil, før hun forstod at kvinnen som satt ved siden av sjåføren slett ikke var en kvinne, men en oppblåsbar Barbara-dukke.
– Jeg måtte late som ingenting, men gjett om vi hadde latterkrampe da bobilen dro.
En annen gang holdt hun på å ta betalt for en hund. Hilde har taushetsplikt, men kan vite hvem som drar til og fra Kristiansund, hun kan se hvem som er på date og får med seg når nødetatene har utrykning til øya.
– Jeg får vite når noen har mistet sine nære. Av og til kan jeg sitte her og grine. Mange vil prate, men jeg legger ikke opp til noen stor samtale. Er det ikke kø bak, kan jeg prate litt.
Et bompengeopprør har preget Kommunevalget 2019.
Faktisk er styrelederen i bompengeselskapet Hilde jobber for også politiker på Stortinget. For Frp – partiet som alltid har vært imot bompenger.
Hilde har merket lite til den politiske diskusjonen i bua.
– Her på Averøya er vi vant til å betale for at vi skal kjøre. Ja, det kan hende noen er gretne på prisen, men det er sjeldent. Det er mest østlendingene som klager. Og trøndere.
Hilde synes uansett hun har verdens fineste arbeidsplass.
– Jeg trives kjempemasse og har aldri grudd meg til å gå på jobb. Jeg får treffe så mange hyggelige folk. Og det er ikke noe salgspress akkurat.
Fra bommen har hun utsikt over det åpne landskapet ved Mørekysten, fjellene og fyrene som omkranser øya.
Hun kan til og med skimte huset sitt over Sveggavika. Om kveldene kan hun stå hjemme i stua og se lysene på bommen skifte fra rødt til grønt.
– Se! Nå er havørnen her, sier Hilde og peker.
To havørner sirkler over bomstasjonen som gribber, klare med klørne.
Men Hilde skal aldri byttes ut med AutoPASS. Det har Frp-styrelederen bestemt.
– HÆLT-ÅT-LÆN?
Før gikk det ferje mellom Kristiansund og Averøy. Ferjen gikk én gang i timen og aldri på natta. Skal du kjøre runden innom fastlandet vil det ta én og en halv time.
Å bygge 5,7 kilometer undersjøisk tunnel var ambisiøst og risikabelt, det gikk steinras under byggingen.
Men Atlanterhavstunnelen sto ferdig 19. desember 2009. Samme dag hadde Hilde bursdag.
Mens ordførere med kjeder rundt halsen poserte med håndtrykk for lokalavisene, tok Hilde på seg Securitas-uniformen og delte ut blomster til første bil som passerte bommen.
– Første bilist var selvfølgelig en averøying.
Nå har hun jobbet i Atlanterhavstunnel-bommen i ti år.
Før det jobbet hun ti år i bommen ved Atlanterhavsveien. Den gang, i 1989, fikk hun jobben foran 130 søkere.
– Det var en epoke i livet. De fantastiske soloppgangene og solnedgangene, bølgene, det fantastiske været og bare få sitte der og drømme seg bort når det ikke var bil. Det var så rolig de første årene. Men det er 30 år siden nå.
Slik har Hilde blitt «Hilde i bommen». Alle på Averøya vet hvem hun er.
– Mange sier at de kjenner meg igjen på armen. Jeg er på jobb på dagtid og det er da de fleste pendlere ser meg. «Har du aldri fri du, Hilde», spør de meg.
En bil svinger opp til luka.
– Hæltåtlæn?
– Jau, svarer sjåføren, betaler og kjører av gårde.
– Eh, hva var det du sa nå?
Hilde ler høyt, snurrer kontorstolen rundt, og gjentar saktere.
– HÆLT ... ÅT ... LÆN!
– Nei, jeg skjønner fortsatt ingenting.
– Er du helt alene, spurte jeg om, forklarer Hilde.
Hun må nemlig vite hvor mange som sitter i bilen. Dette er én av grunnene til at bomselskapet ikke har innført AutoPASS.
På samme måte som på ferja tar man betalt per passasjer.
En passasjer i bilen = 102 kroner. To passasjerer = 142 kroner. Barn: pluss 20 kroner og så videre.
Ti millioner kroner koster det å bemanne bomstasjonen med ansatte fra Securitas.
– Systemet er at hver passasjer betaler for seg, en pris for barn og en pris for voksne, sier styreleder for Atlanterhavsveien AS og vara på Stortinget for Frp, Jan Steinar Engeli Johansen.
– Det kunne ikke AutoPASS ha registrert.
Med flat AutoPASS-takst ville prisen for bilistene gått opp, siden ingen teller antall personer i bilen, ifølge styrelederen.
I tillegg ville AutoPASS gi en stor engangskostnad: Fem millioner kroner for installering, pluss fire millioner årlig i drift. Eierne frykter økonomien ville gått ned.
– Averøya har Atlanterhavsveien, og en stor del av trafikken på sommeren er turistene. AutoPASS har heller ikke et fullkomment innkrevingssystem for turistene, sier Engeli Johansen.
– Hvordan er det å være Frp-politiker og sitte som styreleder i et bompengeselskap?
– Det er ikke noe problem i det hele tatt. Vi hadde jo ferje før. Det ga oss utgift hver gang vi passerte fjorden. Med Atlanterhavstunnelen får vi bompengene bort. Det er det som er poenget.
Hvert år får bompengeselskapet inn mellom 60 og 70 millioner kroner. Overskuddet går til å betale ned gjeld, og Frp-politikeren vil ha bommen bort så fort som mulig.
– Så det blir billigere å ha Hilde på jobb enn å innføre AutoPASS?
– Ja, det høres paradoksalt ut, men det er faktisk det.
– Her ønsker vi bom
Averøying Jostein Tøvik (64) svinger opp med sin engelske sportsbil.
Han drar pendlerkortet, som gir han 40 prosent avslag per tur.
– Du vet, før i tiden visste vi ikke om noe annet enn ferja.
– Her ønsker vi bom. Hadde vi ikke hatt den, hadde vi ikke hatt noe samband.
Tøvik mener det bare er i sentrale strøk det klages på bompenger.
– Jeg har venner og familie fra Østlandet som klager på at de må betale 20 og 40 kroner i bom. Her betaler vi 120 kroner hver dag. Over 20 000 i året bruker vi på reise, enten det er ferje, tunnel eller bro. Vi er vant til å betale. Det er en naturlig del av det å ferdes, sier han.
Skibokser og tilhengere fyker av gårde
Inni bomboksen summer det konstant. «Hei sann!» Det klirrer i mynter. «Hvor mange der i bilen?» Bzzz – kvitteringslapper skrives ut. «hunderogførtito, da», «Ha en fin dag!»
Hilde pleier å advare bilistene som kommer med skibokser på taket og tomme skaphengere. Det kan blåse hardt fra Atlanterhavet og løse gjenstander fyker av som fjær. Ikke sjeldent har hun måtte løpe ut av bommen og hjulpet til.
En nederlandsk elbil svinger opp til luka. Hilde forklarer at han nå har kommet til «toll plaza».
– But you have an electric car, so you pay only 51. Half price! sier Hilde.
– Wow, that’s great policy, svarer nederlenderen og gir en tommel opp.
Hilde har holdt tellingen og 56 land har vært innom bommen så langt.
– Noen har kjørt fra Sør-Korea og fra Kina! Tenk, de kjører måneder for å komme seg hit til Averøya vår!
Klokken tikker mot vaktskifte. Hilde tar pengesedlene og myntene og legger de i en safe.
Legges ned høsten 2025
Hilde sitter i bilen på vei hjem til huset på Averøya.
Gjelden på Atlanterhavstunnelen er snart nedbetalt. Hildes siste arbeidsdag blir høsten 2025, ifølge styreleder Engeli Johansen.
Da bommen ved Atlanterhavsveien ble lagt ned i 1999 var det seremoni. Korpset spilte. En kranbil løftet den lille trebua over på et lasteplan og kjørte Hildes gamle arbeidsplass bort.
– Hva skal du gjøre når bomstasjonen blir nedlagt?
Hilde tar et dypt pust og blir helt stille, griper om rattet med begge hendene med blikket rett frem.
– Det ... Det har jeg ikke tenkt på egentlig, hva jeg skal ta meg til ... Har ikke tenkt på, gjentar hun.
Hun er ansatt i Securitas, og kanskje vil hun få et annet oppdrag i Kristiansund. Hvem vet.
– Hva kommer du til å gjøre på aller siste dagen i bommen?
– Nei, huff. Det blir vemodig. Og rart. Men jeg skal nok være til stede, ja. Vi må ha en liten seremoni. Det har vært en ære.