På vei til Oslo
Foto: Patrick da Silva Sæther

Livbåten

Demonene fra krigen ble med Knut Olav hjem. En gammel seilskute ble redningen.

Knut Olav Wågsås holder et vaktsomt blikk over baugen som gynger rolig i de slake bølgene. Over den blygrå sjøen bryter en lav sol nesten skydekket, så inn Oslofjorden er sikten god.

Han snur seg halvt rundt og gliser: – Denne følelsen er det ikke mulig å få på resept!

Ved siden av ham, på ankerspillet som er marmorert med tykke saltstriper, henger en irrgrønn messingklokke. Med den kan Knut Olav signalisere til kapteinen. Han står ved roret, skjult bak en skog av master, seil og stag.

– Ett slag for styrbord, to for babord og tre hvis farer truer rett frem, forklarer Knut Olav og lener seg mot rekka på «Svanen». Skuta som reddet ham fra et langsomt, personlig forlis.

For ikke lenge siden var farer alt Knut Olav så. Da gjemte han seg i en hytte i skogen, isolert fra barna sine, familien og resten av verden.

Vaktpost

Et flashback i Stavern

– Det gikk bare sånn! Knut Olav knipser hardt i lufta.

– Plutselig var det krig igjen. En fargeløs verden der jeg krøp rundt og forsøkte å holde meg i live.

Stemmen er nesten undrende når han beskriver det som skjedde i 1992. Halvannet år etter at han kom hjem fra krigen. Da han og en kompis var i Stavern på det som skulle være en hyggelig kveld på byen.

– Vi hadde spist pizza og tatt noen øl, men var ikke fulle. Utenfor restauranten så jeg en jeep kom mot oss. Plutselig begynte den å skyte med maskingevær.

Knut Olav reagerer på instinkt. Løper over gata, kaster seg over en høy hekk og blir borte. Tilbake står en forfjamset kamerat og skjønner ingenting. Knut Olav rister på hodet og fortsetter:

– Jeg husker det bare glimtvis, at jeg krøp gjennom betongrør og helt ned til sjøen. Der satt jeg og forsøkte å gjenvinne roen.

Knut Olav var i ferd med å miste seg selv.

Mot krigen

Den 4. mai 1990 lander et enslig Braathens-fly på Ben Gurion-flyplassen utenfor Tel Aviv i Israel.

Idet døren går opp, slår ettermiddagslufta mot Knut Olav som en tett, varm vegg. Da 20-åringen og over 100 andre norske soldater dro fra Gardermoen, hadde han på seg Forsvarets tykke permuniform.

Det merker han godt på den korte spaserturen til rekken av minibusser som står linet opp på den brennhete asfalten.

Han er stolt av den nye lyseblå bereten, men nå gnager den smale og fremdeles stive skinnkanten i panna. Uniformen klistrer seg til ryggen.

Etter oppstilling og en kort brief, sluses soldatene mot bussene som er bestemt for dem. Derfra fortsetter de ut mot kysten og videre nordover mot Libanon.

På vei

Ilddåp på grensen

Det lille de får sett av Israel kjennes ukjent og eksotisk.

De sitter tause, tett på vinduene og suger til seg inntrykk. For Knut Olav er det litt som han forestiller seg USA: Et solsvidd landskap med palmer, bensinstasjoner og fastfood-restauranter i lave klynger langs de rette og brede veiene.

Ingen har rukket å bli skikkelig kjent med hverandre. Stemningen er forventningsfull og litt anspent.

– På veien stanset vi og spiste pannekaker og drakk brus. Da vi kjørte videre, satt alle og småpratet og lo, husker Knut Olav.

Når de nærmer seg grensen til Libanon blir alt mer grisgrendt og militarisert. Israelske kontrollposter som sperrer veien med piggtråd og store betongklosser.

Snart hører de også drønn fra kanoner. Nå spiller de opp for å ønske de nye FN-soldatene «velkommen».

– Da ble det dønn stille i bussen. Før dette var alt bare en forestilling. Nå overtok virkeligheten, sier Knut Olav.

Nå er det alvor, går det plutselig opp for ham: Her kan de faktisk dø. Ikke en vakker dag i en fjern fremtid. Men her. Nå.

Den evige krigen

I 1990 herjer borgerkrigen i Libanon på 15. året. Etter starten i 1975 har den utviklet seg til en krig der Israel, Syria og flere andre bruker landet som slagmark. Enten direkte, eller gjennom de mange partene som slåss mot hverandre.

Midt i dette blodige lappeteppet står en utarmet befolkning. Over 120.000 skal bli drept. Mange norske FN-soldater skal også dø før det hele er over.

I Sør-Libanon skal de fredsbevarende styrkene overvåke Israels tilbaketrekking til en sikkerhetssone Israel har okkupert siden invasjonen i 1982.

Men som de oppdager på grensen: Her er ingen fred å vokte. Kun en skjør og sporadisk våpenstillstand mellom et forvirrende antall parter, i en evig skiftende krig.

Hvorfor ville han hit?

– Det var ikke krigslyst som drev meg. Mer at jeg kunne være med på å hjelpe mennesker i en lang og blodig krig.

I Libanon skulle han «spille for landslaget», som han sier. Bevæpnet med akuttmedisinsk kompetanse og et brennende ønske om å gjøre en forskjell.

Knut Olav i Libanon
Foto: Privat

– Ung og udødelig

– Jeg visste om risikoen før jeg dro. I kontingenten før meg ble en norsk soldat skutt, så det var ikke lenge siden vi hadde mistet noen.

Det var en risiko Knut Olav var villig til å ta. Og statistisk sett føltes den ganske liten. For eksempel satt opp mot å kjøre bil på glatte og mørke Nordnorske veier, som han var vant til fra oppveksten i Finnmark.

– Og så var det litt ungdommelig pågangsmot, ler han. – Du er jo udødelig i den alderen! Det er slik man tenker: «Dette går bra. Det skjer med alle andre, men ikke meg».

Knut Olav kom fra det med livet i behold. Men bra gikk det ikke.

Ut og tjene landet

Bare noen uker før han satte seg på flyet til Tel Aviv, var Knut Olav ferdig med førstegangstjenesten. Egentlig hadde han tenkt å nekte militæret, men etter sesjonen søker han seg til saniteten.

– Der skal man jo helst ikke skyte noen. Samtidig kunne jeg lære meg noe nyttig og kanskje bli sykepleier etterpå, sier han og smiler.

Etter noen måneder ved Garnisonen i Sør-Varanger, utenfor Kirkenes, blir han kalt inn til troppssjefen. I Libanon trengs sanitetsfolk, sier han. Nå vil han sende sin beste mann.

Og bare noen uker etter at søknaden er sendt, har Knut Olav fått plass.

– Jeg var så stolt! Jeg skulle ut og tjene landet. I en del av verden hvor det vanligvis bare var krigsreportere, sier han. På høyre side glir Moss forbi. Gjennom hele utseilingen har skipsklokka fått stå i fred, nå kan han forlate vaktposten sin.

I Libanon, derimot, hadde Knut Olavs farlige reise akkurat startet.

Knut Olav brygger kaffe til mannskapet på Svanen

Uvirkelig påskrudd

Etter ilddåpen på grensen blir de nye soldatene hentet av lastebiler. Fra lasteplanet, farget unaturlig oransje av lysgranatene som henger på himmelen, får Knut Olav for første gang virkelig kjenne krigen på kroppen.

De plutselige detonasjonene fra granatene som slår ned foran dem, ligner ingenting han verken har lest om eller sett på film.

– Det er en trykkbølge i lufta som gjør et voldsomt inntrykk. Det er som noe du aldri har smakt på før, du aner ikke før du har gjort det.

Det er bare sånn det kan beskrives, sier han.

Han er ikke redd, akkurat. Mer våken og nesten uvirkelig påskrudd. Men dagen etter, når de får utlevert våpen og utstyr, kommer «Beirut-expressen»: Israelske jagerfly som flyr lavt over leiren og bryter lydmuren.

– Det braket der! Jeg trodde vi ble truffet av en rakett eller noe. Vi nye kastet oss i støvet, mens de som hadde vært der en stund bare flirte og tente seg en røyk. Da følte vi oss grønne, ler Knut Olav.

Snart blir slike ting bare bakgrunnsstøy.

Sør-Libanons perle

Leiren til Knut Olav, «4/3 HQ», er en samling prefabrikkerte hytter og små dekningsrom av sandsekker og bølgeblikk. Litt utenfor Ebel es Saqi, byen som før krigen var kjent som Sør-Libanons perle:

Små klynger av hvitkalkede hus, noen fremdeles med storslåtte ottomanske balkonger og frodige olivenlunder. I 1990, etter tiår med krig, har folk begynt å vende tilbake, men ennå står mange hus tomme. Rasert av kuler og granater.

Knut Olav beskriver et vakkert men forrevet landskap. Fjell og trange sidedaler med elver og små bekker. Knapt et navn eller sted han ikke kjenner fra Bibelen eller historietimene på skolen.

– Vi lå ved foten av Hermonfjellet, og på den andre siden er Damaskus. I nord ligger Golanhøydene og Baalbek. Litt derfra igjen, Litanielven og skogene der kong Salomo hentet tømmer til tempelet i Jerusalem.

Så begynner månedene som merker Knut Olav for alltid.

Norsk FN-soldat
Foto: Forsvaret / SCANPIX

Konstant press

Det norskkontrollerte området er jevnlig under ild. Og nesten hver uke er det sammenstøt med noen av de stridende gruppene. De forsøker stadig å komme gjennom «blueline», området kontrollert av FN, på vei til eller fra Israel.

– Men vi var godt trent, og de som allerede var der var fantastiske mot oss nye. De passet på, lærte oss opp og ble tryggheten og familien vår, sier Knut Olav.

I tillegg er det alle de sivile. Som i alle kriger er det de som lider mest, så hele tiden er det en jevn strøm som trenger hjelp. Om det er sykdom, skuddsår eller noen som har gått på miner, må Knut Olav og hans sanitetsfolk stelle dem.

– Mange som kalte seg doktor der nede var halvstuderte kvakksalvere. Så vi behandlet med det lille vi hadde av evner og utstyr.

Snart er han så nummen, som han sier, at alt føles som en seig døs. Men Knut Olav holder ut. For selv om det er hardt, og ofte fælt, vet han det er viktig.

Så skjer en hendelse som ryster verden.

Marerittet

2. august 1990 invaderer Irak nabolandet Kuwait. Snart regner det også dødelige raketter over Israel. Et USA-ledet angrep mot Irak er underveis, blant annet sammen med flere arabiske land med et dårlig forhold til Israel. Ved å dra Israel inn i krigen håper Irak å splitte alliansen.

Raskt kommer også trusler om å utstyre rakettene med kjemiske og bakteriologiske våpen. Iraks diktator, Saddam Hussein, har tidligere brukt dem mot både Iran og sin egen befolkning, så trusselen er absolutt reell.

De norske soldatene kan høre rakettene slå ned i Haifa, den israelske havnebyen litt sør for dem. FN-leiren ligger på en høyde, som en håndbak med daler som strekker seg som fingre sørover mot Israel. Med vind som nesten alltid står mot nord, ville de dødelige skyene blitt ført rett mot dem.

Og det finnes ikke gassmasker eller vernedrakter nok. Verken til dem selv eller de sivile.

– På natta ble jeg liggende og tenke på alt dette. Jeg skjønte jo at det kunne bli et stille blodbad, forteller Knut Olav og blir taus.

Før seilas.

– Tortur

Som følge av krigen rammes også området av en massiv flyktningstrøm. Libanesere som jobbet i Kuwait vender nå tilbake. Ofte etter mange år. Nå finner de hjemmet ødelagt eller overtatt av andre familier. Noen steder dobler befolkningen seg, med alt det medfører av konflikter, sult, sykdom og elendighet.

Alt dette går voldsomt inn på Knut Olav, forteller han. Han er spent som en stålstreng og så utmattet at alt går på automatikk. Uten sjanse til å bearbeide det han ser og opplever.

– Jeg følte meg totalt maktesløs. For meg var det tortur. En tommeskrue som strammet så det var umulig å ikke bli preget.

Det var ikke én bestemt hendelse – det var summen. Seks måneder i konstant alarmberedskap.

Da Knut Olav kom hjem til Norge, var det med øyne som hadde sett for mye, i et hode som har kvernet for lenge.

Blindpassasjeren

De små valgene vi tar. Tapene vi lider i sosiale relasjoner, en venn vi mister. En bit som faller ut av byggverket som er deg.

Knut Olav valgte krigen i Libanon.

Huset hans ligger i en bratt bakke i Fredrikstad. I vinduskarmen ligger medaljer og diplomer fra Forsvaret. Ingen skipsklokke å varsle fare med, men på veggen henger en svær kniv – et minne fra Midtøsten.

– Det er en ... Den er til pynt. Men sånn har det ikke alltid vært, sier han tørt.

I mange år fulgte han angstens logikk. Styrt av en blindpassasjer fra Libanon.

Nå er han 52. Men i november 1990 lander 21 år gamle Knut Olav i et vintergrått Norge. Etter fysisk sjekk på Gardermoen leverer han inn uniformen og vinker farvel.

Om befalet hadde spurt ham hvordan han hadde det, ville han svart «topp!».

Han har ordnet hybel hos en venninne i Tromsø og jobb på et senter for døvblinde. Er veltrent. Lekkert bronsebrun – i motsetning til resten av den nordnorske hovedstaden. Med livet som innsats har han beskyttet flokken sin – nå kan resten av livet bare komme.

Men noe lugger.

Hender holder tykk trosse

Den nye natten

Filosofen Heraklit skal ha sagt: Krig er alle endringers far. Det er ord som står seg.

– Store, vesentlige hendelser endrer deg, sier orlogskaptein Trine Dalen.

Hun er en av de rundt 30 psykologene og psykiaterne i Forsvaret som røkter våre soldaters psykiske helse.

– Men skal man kalle det sykdom?, spør hun.

Knut Olav er i alle fall endret.

Nettene er så rare. Han våkner skjelvende og badet i svette. Ikke i sengen, men under.

Allerede fem dager etter hjemkomsten er kontrasten stor – mellom mannen om dagen og den livredde gutten om natten. I fredelige Tromsø våkner Knut Olav med en veldig skrekk. Han må ha tisselaken i sengen, fordi svetten gjør madrassen våt. Alkohol hjelper ikke. Tvert imot. Det hender han klikker helt.

Han har bare vært ute et halvår, men alle merker han er blitt en annen.

Likevel kobler ingen det til FN-oppdraget. Heller ikke han selv.

Hvorfor skulle han det?

– Jeg var kjempestolt! I Libanon var oppdraget å hjelpe sivilbefolkningen og stanse terror – og vi hadde lyktes. Vi hadde klart oppdraget og beskyttet hverandre, så det var et totalt misforhold mellom stoltheten over det vi hadde fått til i Libanon, og det som skjedde i hodet mitt etterpå.

Kjemi og følelser

– I utgangspunktet er det ikke en sykdom, svarer Trine Dalen.

Psykologen kommer fra en militærfamilie i Hattfjelldal; stedet i Norge som i forhold til innbyggertall – i hvert fall for en periode – sendte flest i utenlandstjeneste.

Til hennes kontor på Sessvollmoen kommer soldatene som ikke klarer å slå av alarmen. Dem hun kaller «overaktiverte».

Trine Dalen

Hun legger militært trykk på ordene når hun forklarer adrenalinets velsignelser:

– Det skjerper deg til å handle raskt og riktig. Når alarmen går skal du opp av senga, du skal gripe hjelm, skuddsikker vest og våpen. Du skal agere.

Hun stadfester det åpenbare, men brutale faktum:

– Vi sender ikke folk til fredelige steder. Der er det ikke bruk for oss. Hvis Forsvaret sender deg ut i krigen, skal du være påskrudd!

Det gjelder i felt.

– Men så er det dessverre ikke alle som klarer å skru av, når de kommer hjem igjen.

Knut Olav var en av dem som ikke fant av-knappen.

Klar og ubrukelig

Hjemme i Tromsø er det snart ikke bare nettene som er kaotiske.

Når amerikanerne og deres allierte i januar 1991 går til krig mot Irak, sitter Knut Olav klistret til fjernsynsskjermen. Han hadde hatt en slags orkesterplass til Iraks okkupasjon av Kuwait i Libanon – nå ser han fortsettelsen på TV.

«Operation Desert Storm» flimrer over skjermen – verdens første direktesendte krig.

Norges bidrag er kystvaktfartøyet «KV Andenes» – og et sanitetskompani.

Gal av søvnmangel går alarmen i Knut Olavs hode.

– Jeg ringte Forsvaret og meldte at jeg var «stand by». Jeg følte meg som en viktig brikke, som trengtes, med min erfaring. At det var en plikt. Og så var det jo litt sånn: «Jeg må dra dit. For hvis jeg er der, vet jeg hva som skjer».

Han sukker.

– Det var vel egentlig da jeg begynte å miste kontrollen.

De har ikke bruk for ham i «Operation Desert Storm», og over sommeren ryker også jobben på senteret for døvblinde. Folk som ikke sover, duger ikke.

Det skal etter hvert bli et helt ammunisjonsbelte av nederlag.

Farvel lojalitet

Etter flashbacket i Stavern i 1992, da Knut Olav rømte fra en krig ingen andre så, havner han på legevakten. Han har kutt som må sys, men roper at han er sanitetsmann og skal sy selv.

Håndarbeidet blir det ikke noe av. To politimenn må holde ham fast, mens doktor tråkler med nål og tråd. Det journalføres at pasienten er grensepsykotisk og snakker usammenhengende om krig – men det blir med det.

– Dagen etter skamma jeg meg voldsomt, forteller Knut Olav.

– Hadde skjemt meg ut i all offentlighet. Oppført meg dårlig, skremt legen ... Det var helt grusomt.

Kameraten som sto igjen på trappa til restauranten, var skremt. Han ber Knut Olav søke hjelp hos Forsvaret.

Det gjør Knut Olav. Og skal angre på det.

Han ringer og forteller. Det noteres, og samtalen avsluttes med løfte om at de skal kontakte ham igjen.

– Det som da skjer, er at jeg får et brev fra Forsvaret, forteller Knut Olav.

– Der det sto at jeg var degradert til menig.

Han vet fortsatt ikke om det er tilfeldig at det brevet kom akkurat da, men lojaliteten hans til Forsvaret forsvant.

Han har ikke planer om en militær karriere. Men hvor er sanitetskorporalen som klarte alt med glans? Borte – sammen med selvrespekten.

Forsvaret ringer ikke tilbake. En ny bit faller ut av fundamentet.

Trine Dalen

Alt har en pris

Å vinne land har en pris.

Nordsjødykkerne betalte med helsen sin for pionerarbeidet i Nordsjøen. Når Norge sender folk til krigsområder, er risikoen for skade eller død med i kalkylen.

Men hva forstår egentlig en 20-åring?

– Soldater rekrutteres tidlig. Det er det god grunn til, sier Trine Dalen, psykologen i Forsvaret.

– De må ikke være for fornuftige. Rundt 20-årsalderen er de ferdig utvokst i kroppen, men ikke i hodet. Dessuten har de færreste rukket å stifte egen familie. Det er en fordel, hvis de skal gjøre noe så ufornuftig som å krige.

Hun ler litt:

– Sånn! Var ikke det fint sagt av den uniformerte?

---

Representanten for Norges Forsvar skjønnmaler ikke:

– La meg sitere sjefen min, generalmajor Jon Gerhard Reichelt: Krig er uhelse, både fysisk og psykisk. Det ligger i kortene at noen vil få problemer. Men de fleste kommer heldigvis uskadet hjem, legger hun til.

Knut Olav tror det er mange som sliter uten å søke hjelp, fordi:

– Har du vært i en krigssone, så skal du være påvirka av det. Ellers så er det noe galt med deg! Det gå inn på deg! Ellers så er du på grensa til ...

Han leter etter ordet.

– ... psykopat.

Unnvikelsesadferd

Det stemmer at en del av dem som ikke rapporterer om problemer, likevel får trøbbel. Det vet også Trine Dalen.

– Mellom 80 og 90 prosent av dem jeg snakker med kort tid etter tjenesten, kvalifiserer ikke til en diagnose, sier hun.

Ikke der og da.

Med mindre de da legger lokk på følelsene sine en 10–15 år.

– Da kan det hende jeg får dem tilbake som pasienter, sier Trine Dalen.

Hun kaller det å øve seg. Legge til seg uvaner for å føle seg trygg. Såkalt unnvikelsesadferd: Ikke trå på gresset, for der kan det være miner. Alltid ha kikkhull i inngangsdøren, selv om du bor på fredelige Kløfta.

– Det var noe vi lærte etter Libanon, slår hun fast. For mange fikk trøbbel etterpå. Vi kunne ikke ha det sånn.

Hun presiserer at Libanon-veteranene kom hjem før hennes tid.

– Den gang tenkte man at når soldatene var ute av det militære systemet, så var de ikke lenger Forsvarets ansvar. Folk reiste hjem til bygda si, og så ble det en masse enkeltskjebner som bare ble borte for oss.

– Som Knut Olav.

Trine Dalen sammenligner det å dra i krig med å drive med ekstremsport:

– Vi ber dem jo egentlig om å ta en risiko folk flest ikke er villige til å ta. Og derfor spenner vi opp et sikkerhetsnett.

De som skal ut i dag, forberedes grundig mentalt før avreise, sier hun. De får oppfølging mens de er ute og samtaler ved hjemkomst. Deretter er det jevnlige spørreundersøkelser og oppfølging, i minst ett år.

– Den mentale biten, den jobber vi med hver dag, sier Trine Dalen bestemt.

Forsvaret setter egentlig ingen tidsbegrensning for når en veteran kan komme og søke hjelp. Hun ramser opp:

– For tiden følger jeg opp veteraner fra Libanon, Balkan, Afghanistan og Sudan.

Hun kjenner Knut Olav nå. Men nettet var der ikke da han falt.

Knut Olav Wågsås

Helvete er de andre

Hvordan sammenfatte et slikt liv?

Knut Olav prøvde å agere normal og leve et voksenliv som lignet andres, men på innsiden kokte det.

Lyder, lukter, en kø på kjøpesenteret, noen som knuffer – det skulle ikke mer til.

Det var de vanlige tingene, paret med det uforståelige – som å komme hjem fra butikken med handlelappen, men uten varer.

Knut Olav skrur opp volumet og drar en kortversjon av scener fra et ekteskap:

– Og kona bare: «Men skulle ikke du handle? Koffor har du ikke handla

Og så finner du på noe, for du klarer ikke å innrømme at du ble så redd i butikken, fordi det var så mye folk der ...

Og hun bare: «Ja, men, HERREGUD ASSÅ, du skulle jo bare handle! Her har æ bretta klær og støvsugd og ...»

En mann som tilsynelatende ikke feiler noe, men allikevel ikke klarer det enkleste, er ingen drømmepartner.

– Og så eksploderer du, nesten, og må ut og telle til ... 1000! Og da kommer den: «Jah! Du skal jo bestandig gå, du! For du e så forbanna konfliktsky!»

Knut Olav sukker:

– Og når du endelig kommer hjem igjen, så ser ungene på deg med skremte øyne. Kjerringa har grått, og ... Du er overspent, oversensitiv, overmedisinert, oppfarende. Hele familien går på tærne, og absolutt ingen forstår hvor alt dette stammer fra.

Mange år senere skal de få en forklaring på fire bokstaver: PTSD.

Det går som bestilt. Knut Olav blir skilt og flytter sørover.

Bunnpunktet

I 2003, 13 år etter at han kom hjem fra Libanon, synker han til bunns.

– Det var følelsen av å miste seg selv, mer og mer. Kjempe for å få hjelp, men ikke få det. Det endte med at jeg måtte provosere meg innlagt, sier Knut Olav.

– Og da gjorde jeg det ettertrykkelig.

Han ønsker ikke å gå i detalj, men åtte måneder på psykiatrisk er lenge.

Etter en kjapp nedtur ute – fire nye måneder hos frakkene. Når han kommer ut igjen «tar han seg sammen» enda en gang og agerer normal. Ny jobb, ny familie. Det halter noen år, før han går skikkelig på snørra igjen.

– Livet var en krig, sier han.

En krig Knut Olav taper. Flukt er siste mulighet.

Dem vi pleier å tenke på som veteraner – krigsseilerne og andre som ofret helsa si under krigen – ville nikket gjenkjennende: Mhm. Kjent strategi.

En sliten farkost, en hytte langt inni skauen eller bak nedrullede gardiner i en leilighet – der isolerer de seg fra den uoversiktlige sivile hverdagen. Konstant på vakt.

Knut Olavs siste skanse er en primitiv hytte uten innlagt vann, langt utenfor allfarvei. Der alt handler om å prøve å få kontroll i hodet, og holde folk unna.

Han spiser til det er tomt. Når sulten tvinger ham, står han klar utenfor butikken idet den åpner, løper inn, røsker til seg noe og flykter tilbake til gjemmestedet.

– Sekken sto alltid ferdig pakka, forteller han.

– Om noen nærma seg, hadde jeg rømningsplanen klar: Ut vinduet, på stubber og steiner for ikke å lage spor, legge meg i skjul med kikkert og observere.

«Freeze, fight or flight». Angst og paranoia.

Knut Olav fyller 40. Han har knapt kontakt med andre mennesker. Kullet som ble født det året han var i Libanon, avtjener nå verneplikten sin. Nye kull kommer og går.

Årene går.

En erfaren dame

Hvem hadde trodd det?

En krigsveteran på 105 år skal bli Knut Olavs beste allierte. Hun ligger og vipper utenfor museumsodden på Bygdøy i Oslo.

– Hun har seilt under to verdenskriger og var under angrep i begge, det vet vi, sier Knut Olav,

– Men uten synlige arr.

"Svanen"

De har litt til felles, de to.

Etter at hun senvinteren 1916 gikk av stabelen på Fyn i Danmark, ble «Svanen» satt i fraktfart. 1. verdenskrig raste på verdenshavene og i Nordiske farvann var det blokade og trefninger. Mangelen på skip var stor. Selv om dampskip av stål allerede var et faktum, var en skonnert i tre både rimeligere og raskere å bygge.

«Svanen» tåler fortsatt en røff seilas.

Fra 1973 gikk hun i såkalt «krapylfart»; i tjeneste som skoleskip for ungdommer med trøblete liv. Fortsatt seiler hun med ungdommer om bord, men i de siste årene har også norske krigsveteraner kommet på rett kjøl igjen under hennes vinger.

«Svanen» ble det første skipet staten gav fartøyvern.

I likhet med «Svanen» blir også Knut Olav en slags pioner. Som en av de første i landet blir han tilkjent erstatning for de psykiske senskadene han fikk i tjeneste for Norge og freden.

Et økonomisk håndslag og en slags oppreisning, absolutt, men det gjør ham ikke frisk i knollen.

Tilbake til flokken

I skauen holder Knut Olav livet der ute på et skytefelts avstand. «Sterkest er den som står mest alene ...» Men kanskje det er da du trenger flokken din som mest.

Om han kunne tenke seg å være med på dugnad på en veteranskute, sammen med andre veteraner?

Veteranorganisasjonen SIOPS, interesseorganisasjonen for skadde i internasjonale operasjoner, har Knut Olav i sitt register. Det er fra dem invitasjonen kommer. Flere ganger.

Til slutt sier han ja. De andre er jo veteraner – som ham selv.

Han vet det ikke da – den dagen i mai 2015, når han går om bord i den gamle krigsseileren – at dette ikke bare er starten på et kjærlighetsforhold, men også starten på et nytt liv.

Etter 25 år skal han være med flokken sin igjen. Han svinger beina over ripa og går i gang med å pusse og lakke litt på den gamle skonnerten.

– Du har jo et evig savn etter de folkene du har tjenestegjort med ute, som ikke er der når du kommer hjem, sier Knut Olav.

– Dem du vet du kan stole på, og som stoler på deg. Folk som vet hva det vil si å gi hverandre ryggdekning, når det går en kule varmt.

– Jeg opplevde det som veldig trygt å være sammen med de guttene og jentene igjen, sier Knut Olav.

Også da det smalt igjen.

Knut Olav og Nicholas

Skuddet i Trondheimsfjorden

– De skulle jo bare hilse!

«Svanen» er på vei ut Trondheimsfjorden. «Foreningen Kysten», med sin armada av veteranbåter, stevner inn fjorden. De hilser «Svanen» med salutt – med uventede følger:

– Vi sto langs ripa og vinket, men idet salutten gikk sto bare de to sivilistene fra mannskapet igjen. Vi tre veteranene hadde instinktivt kastet oss flatt ned på dekk.

Knut Olav kan le av sånt nå.

Han pusset og stelte «Svanen» et helt år, før han turte å bli med på seilas. Når hele verden er innenfor båtripa, hvor kan en da rømme? En skremmende tanke.

Til slutt ble han likevel med. Tre uker om bord, i fellesskap med veteraner «som var like frynsete som jeg», som han formulerer det.

– Det fellesskapet knakk ned den antisosiale Knut Olav, forteller han.

På fordekket får den konstante beredskapen han lever i, endelig mening:

– Bare det å stå i utkikken, og passe på at det ikke kommer noe farlig i veien for båten ... Bruke vaktsomheten til noe viktig. Det var nesten avslappende.

Han beskriver gleden av å oppleve seg som et tannhjul i et maskineri, en brikke som trengtes.

Da den første seilasen var omme, manglet «Svanen» mannskap.

«Kan jeg ikke bare få bli?», spurte Knut Olav. Siden har det vært de to.

Knut Olav heises ned fra Svanen i en liten båt.
Knut Olav i livbåten på vei bort fra Svanen
Svanen legger til kai, Knut Olav følger med fra livbåten

Svanekjærlighet

– Det blir jo en slags forelskelse, sier Knut Olav, og klapper kjærlig på den blanke rekka.

– Vi skraper, pusser og gjør henne fin. Hun holder seg godt, den gamle damen. Fordi hun får masse kjærlighet. Men hun gir også masse kjærlighet tilbake.

Det finnes håp for skipbrudne sjeler.

– «Svanen» fikk meg tilbake til livet igjen, sier han.

---

«Svanen» er raus, hennes hjerte rommer flere enn Knut Olav.

Nå er de en gjeng på rundt 10 faste. Noen fra gamle og kanskje allerede glemte kriger, som Gaza og Balkan. Andre igjen fra kriger som ikke er over.

De møtes for å prate, jobbe, seile – og mestre.

Psykolog Trine Dalen heier på alt det der:

– Det farligste er passivitet og ensomhet. For, som hun sier:

– Med angst, depresjon eller rusproblemer er man plutselig veldig alene.

Det trenger ikke å være så mye. Pusse og male litt på en skuteside som flasser. Sammen med flokken sin.

– Jeg ser dem rette skuldrene, sier Dalen. Hun retter seg i stolen:

– De blir mer ... Jeg har ikke lyst til å si «soldat», for det er ikke det de blir. De blir mer seg selv.

Knut Olav hjemme

Libanonhylla

Helt borte blir blindpassasjeren aldri. Den uoversiktlige hverdagen vil med ujevne mellomrom ta ham tilbake til krigen. En lyd, en lukt. Noe som ikke kan forklares – som da han fikk flashback i Stavern, den gangen.

Men nå har han teknikker som hjelper ham å rydde inntrykkene. Han har fått kontakt med barna igjen, med venner og familie. Og viktigst av alt: Han er til nytte.

– Jeg har gått fra å være helt arbeidsufør, til å ha en meningsfylt jobb på «Svanen», sier Knut Olav.

Nå veileder han ungdom om bord, og hjelper veteraner som ham selv inn i Svanefellesskapet. Det er det han brenner for – å få fatt i veteraner som sitter for seg selv og tror at livet er over.

Forholdet mellom Knut Olav og Forsvaret er avklart.

Brevet han fikk den gangen – om at han var degradert til menig – var ikke en straff. Det er automatikk i det: Når en ikke lenger er i aktiv tjeneste, mister en graden sin. Det er greit.

Hjemme i Fredrikstad plukker Knut Olav frem en mynt fra vinduskarmen, og leser:

«Med anerkjennelse og respekt». Kontrollen over stemmen brister halvvegs.

– Den anerkjennelsen var et sånt sinnssykt vendepunkt. Å bli tatt inn i familien igjen.

Mynten fikk han på Forsvarets veteransenter, første gang han var der.

Knut Olav henter en ny mynt, som ikke ligger fremme. Den fikk han fordi han våget å være åpen om hvordan livet hans ble etter Libanon. Den åpenheten var med på å tvinge frem en ny dagsorden, både politisk og innad i Forsvaret. Nå er åpenhet om psykisk uhelse et uttalt mål.

«Commanding Sergeant, Major of the Army. Respect, responsibility and courage», leser Knut Olav.

– Den mynten er det nesten ingen som har. Den er min trumf, sier han, tørker øynene med skjorteermet og legger medaljen tilbake.

Han trenger ikke ha alt fremme lenger. Slik krigen stadig tar mindre plass hos ham, blir også utstillingen i vinduskarmen mindre.

Litt etter litt. Etter som utstillingen skrumper, blir det mer av Knut Olav.

– Krigen er fortsatt en viktig del av meg, sier han.

– Men nå gir jeg krigen den plassen den fortjener. For livet jeg har nå, er så mye mer.

Knut Olav slåss ikke lenger alene. Han har «Svanen» i ryggen.

Knut Olav heiser flagg