Første gang Anita la merke til «Natten», var på slutten av 90-tallet. Da hadde hun akkurat begynt å jobbe med kunst.

Siden har det plaget henne.

Hun synes maleriet er flott, men historien bak gir henne en bismak.

– Det er så forferdelig å utslette hele familier, fra oldinger til barn. Så hvis vi kan bidra til å gi noe tilbake, ville det vært veldig fint.

Og det kan forskningsarkivaren ved Nasjonalmuseet få muligheten til. Jobben hennes er nemlig å snuse opp informasjon om kunst.

Nå skal hun endelig få gjøre noe med bismaken «Natten» gir.

Det begynte med bestefar

Anita er ikke en type som overser en sånn historie. Dette er viktig for henne og har vært det lenge.

Det startet da hun som tenåring fant en bok i hylla til bestefaren. «Min jiddische mamma», av Jahn Otto Johansen.

Tenåringen ble oppslukt av å prøve å forstå hvordan det var mulig å utrydde mennesker bare fordi de tilhørte en spesiell gruppe i samfunnet. Det forstår hun fortsatt ikke.

– Det er jo helt ufattelig at noen ble myrdet bare fordi de eksisterte.

Da hun skjønte at engasjementet kunne kombineres med interessen for kunst, ble kursen tidlig staket ut mot der hun står i dag.

Anita bruker arbeidsdagen på tyding av gule ark med snirklete håndskrift, som hun finner i pappesker hentet opp fra perfekt tempererte arkiver.

Hun kaller seg ikke det selv, men man kan få assosiasjoner til en slags kunstdetektiv.

Hun elsker det.

For Anita er det ikke noe klart skille mellom jobb og hobby, eller ferier. I år ble sommerferien brukt på Holocaust-museer i Krakow. Krigen og jødeforfølgelse er alltid med henne.

Hun bryr seg ikke om våpentyper og slag, det er kulturdelen hun nerder på. Fordi det er så urettferdig. Ikke bare det groteske som skjedde i konsentrasjonsleirene, men at jødene ble frastjålet alt de eide.

– Ikke bare jeg, men hele museet mener vi har en etisk og juridisk forpliktelse til å prøve å finne ut av hvem som egentlig eier malerier som «Natten».

Populært blant nazister

«Natten» ligner ikke noe du finner i et vanlig norsk hjem i dag.

Det enorme mørkebrune maleriet er nesten to ganger to meter og så dominerende at det er umulig å overse.

Det er som en stor mørk kjeft som sluker oppmerksomheten i rommet. Og det er her håpet ligger.

Noen må ha lagt merke til det, eller må vite noe, som gjør det mulig å finne ut hvem som egentlig eier det. Men ingen har stått fram, i hvert fall ikke fram til nå.

Dette til tross for at maleriet fra 1887 er et av hovedverkene til Petter Nicolai Arbo, som lenge har vært kjent som vår viktigste historiemaler.

Bildene hans henger i dag både på Nasjonalmuseet og på Slottet.

Han spesialiserte seg på historiske motiver og norrøn mytologi, noe som var populært blant nazister under krigen.

Og det er den forbindelsen som gjør at Anita sitter med en følelse av urettferdighet.

Ranet av jødene

Og når jødene etter krigen endelig kunne komme hjem, ble de ofte møtt av utrenskede leiligheter.

– Jeg husker det stod ett hermetikkglass i kjellerboden. Som mor fortalte var syltet gresskar som mormor hadde laget. Det var det eneste som stod igjen i kjelleren, sier Ivar Bermann i dokumentarserien Last: jøder

Mye av det som ble stjålet fra jødene, ble solgt for småpenger på auksjoner.

Men de mer verdifulle tingene ble samlet og registrert.

Hvis da ikke en klåfingret nazist sørget for å grafse til seg noe selv. Og da ble selvfølgelig ikke opprinnelig eierskap dokumentert.

Hva skjedde med «Natten»?

Nøyaktig hva som skjedde med «Natten» vet vi ikke.

Forskningsarkivar Anita Kongssund vet med sikkerhet at det ble solgt på en auksjon i 1934, og at det dukket opp blant nazistenes rikdommer i Oslo etter krigen.

For hun finner det registrert i Landskatalogen over gjenfunnet løsøre, utgitt i juli 1947.

Dette var en slags hittegodskatalog over blant annet 104 bilder som var beslaglagt fra nazistene, men som ingen hadde gjort krav på.

Etter all sannsynlighet stammer disse fra jødiske hjem, ifølge Anita Kongssund. Resonnementet er brutalt.

Mange jødiske familier ble utryddet totalt, fra gamle til små barn, og dermed var det ingen nære arvinger som kunne gjøre krav på bildene etter krigen.

I tillegg var dette en kaotisk tid, der mange av nazistenes arkiver forsvant og flere jøder som hadde flyktet, ikke kom tilbake til Norge.

Kunsten som ingen gjorde krav på, ble da solgt på auksjoner. Det skjedde sannsynligvis med «Natten».

– Så det er interessant å vite hvilken auksjon det kan ha vært snakk om. Kan noen vite om tilsvarende kjøp på auksjoner etter 1947, spør Anita.

Et auksjonsregister vil være et sted å starte jakten på ledetråder. For etter hittegodskatalogen fra 1947 forsvant alle spor etter «Natten» i mange tiår.

Men vi vet hvem som ga det til Nasjonalgalleriet i 1981.

En gave fra en nazist

Ikke alle som ble dømt i landssvikoppgjøret var overbeviste nazister og antisemitter. Men legen Thorleif Østrem var det.

Og han var tidlig ute. Han var med i Nasjonal Samling allerede fra starten i 1933. Han blir beskrevet som en lojal tilhenger av Quisling og «en nesegrus beundrer av Hitler».

Han argumenterte ivrig for at man «måtte holde (den germanske) rasen ren og sterk og hindre innblanding» fra raser som han mente var primitive og degenererte.

Taterne, for eksempel, mente han var «mindre begavet, utstyrt med dårlige arveanlegg i det de kan være tyvaktige, dovne og asosiale».

Et menneskesyn som vekker avsky i dag, men som under krigen ga ham posisjonen som medisinaldirektør for nazistene.

Østrem blir beskrevet som den mest innflytelsesrike og fremtredende legen under den tyske okkupasjonen.

I Landssvikoppgjøret etter krigen ble han dømt til fire års tvangsarbeid.

Men det forhindret ham ikke i å ende opp som eier av «Natten» etter krigen. Eller å gi maleriet til Nasjonalgalleriet etter sin død i 1980.

Noe Anita Kongssund synes er vanskelig å akseptere.

– Hvis det kom fra et jødisk bo og ender opp hos enn nazist som fikk et langt liv etter krigen ... Det gir en litt ekkel følelse. At vi har fått det i gave fra en rasehygieniker og nazist. Det er jo ikke helt greit.

Anita trenger hjelp

Nå skal Anita prøve å gjøre denne følelsen litt mindre ekkel, ved å forsøke å finne ut hvem som egentlig eier «Natten».

Og «Natten» er ikke det eneste bildet fra krigens dager som mangler en rettmessig eier. Anita Kongssund skal forsøke å spore opp arvingene til seks andre bilder som i dag eies av Nasjonalmuseet.

NRK skal være med på jakten i podkasten «Ranet av jødene» som kommer neste år.

Men dette er ikke en lett oppgave, og sporene er få. Håpet er at tips fra publikum kan føre til et gjennombrudd.

– Alle tips er gode tips. Små ting som løse rykter om en auksjon kan være et spor i riktig retning.

Anbefalt videre lesning