Hun skulle bare ha en venn

– En, to, tre, fire, en, to, quick, quick.

I en gymsal på Nordstrand teller Karin Madsen og Per Helgesen trinnene høyt. En dramatisk tango med raspete vokal flommer ut av en gammel CD-spiller. Dramatikken virker malplassert i gymsalen med rekker av røde plaststoler og flombelysning.

De andre parene i salen er på alder med barna til Karin. Hun har på seg en småblomstrete kjole og hvite perler. Karin var pensjonist da hun møtte Per og var egentlig bare ute etter en dansepartner.

Hun var enslig i flere tiår etter at ekteskapet tok slutt. Den yngste av hennes fem barn var bare to år da de skilte seg.

– Jeg gjorde et par forsøk på kjæresteforhold i løpet av årene, men det var liksom ingenting som satt, sier Karin.

Da ville hun heller være alene. Hun hadde ikke tid til noe annet uansett.

Turbopensjonisten fylte raskt opp dagene med tennistrening, velforening, idrett og joggegruppe. Barn og barnebarn bodde like ved det store huset hennes med veranda og utsikt ned til Oslofjorden.

Til slutt ble det noen hull i kalenderen likevel. Barnebarna ble så store at behovet for barnepass ikke var der.

– Jeg er så glad i å danse, men jeg kunne ikke danse alene. Så jeg ba døtrene mine trå til. «Dere må hjelpe meg å finne en dansepartner, for det klarer jeg ikke selv» sa jeg.

Danseskoler er et populært sjekkemarked for de over 50 år i Oslo, men Karin hevder hun ikke hadde baktanker. Hun ville bare danse. Å finne en mann i pensjonsalder uten fast dansepartner er uansett ikke lett. Naturen har stokket kortene slik at det er langt flere enslige kvinner i hennes alder enn menn.

Døtrene til Karin forhørte seg med eieren av en danseskole, som sa at «det går en enkemann løs på Vollen. Han må vi få tak i». Døtrene bestemte seg for at de ville møte Per Helgesen, en slank enkemann med hvitt hår, like før jul.

– Hvor er alle mennene hen?

En kvinnelig pensjonist ser seg fra side til side før hun lener seg over bordet til fire damer, som spiser karbonade og drikker kaffe.

– Nå har jeg et lite prosjekt, et eksperiment på gang! Til uka skal jeg på date med en jeg har møtt på nettet, sier hun konspiratorisk.

Damene i alder 64 til 76 år har blitt kjent gjennom flere nettsider. Steder som Viover60.no, Match.com, Reisevenn.no og 50plusstreffen har blitt populære for enslige eldre, både de som vil ha flere venner og de som ser etter en kjæreste.

50plusstreffen startet opp i august 2010 og regner seg for å være det første norske dating- og vennenettstedet kun for de over 50 år. De har i dag 6000 medlemmer, der cirka 70 prosent er over 60 år.

– Vi så et tydelig behov for et sted for de eldre der de ikke kunne risikere å treffe på sine egne barn, eller til og med barnebarn. Vi så også at mange eldre brukte kontaktannonser i aviser for å møte en potensiell kjæreste, sier grunnlegger Lisa Ruch.

Ifølge Ruch har de fått flere tilbakemeldinger fra eldre som har møtt en kjæreste gjennom nettstedet, og flere har giftet seg iløpet av disse fire årene.
Det lignende nettstedet 50plussmatch har 25 000 medlemmer. Der er 60 prosent av medlemmene kvinner. Flere reiseoperatører har spesialisert seg på cruise og bussreiser for single pensjonister. Overvekten av kvinner er stor de fleste steder. Ikke bare fordi kvinner lever lenger, men også fordi de er mer aktive på sosiale media.

Helen Møller (70) er organisatoren i gruppen. Hun har ofte samlet sammen flere kjente fra nettstedene for å dra på kafé eller turer. Det er bare ett problem. Mennene kommer ikke.

– Hvor blir det av alle mennene? Hvorfor blir de sittende hjemme? spør Elin.

– De blir gjerne med en gang, men så treffer de ikke noen de får kjemi med akkurat den gangen. Så da kommer de ikke neste gang, sier Helen.

Av de fem damene er en gift, mens de andre fire dater, har en kjæreste eller bare en god venn. De skulle gjerne hatt med seg flere menn i omgangskretsen. Enten for bare vennskap eller for en muligheten til noe mer.

– Mennene vil bare gå på date, og treffe én dame av gangen. Vi er gamle, vi har ikke tid til å treffe 30 menn en og en! sier Unni Nilsen.

Overalt hvor de går er kvinnene kraftig i overtall. Det er ikke bare fordi kvinner lever lenger, det handler også om at de er mer sosialt aktive. Flere eldre menn oppgir at de ikke har nære venner enn kvinner. Menn med sosial teft har derfor gode odds for å komme godt ut av situasjonen.

– Strengt tatt er ikke så veldig mange menn på vår alder særlig kjekke. Men de som er det, blir veldig omsvermet! sier Marit Røbekk.

En mann i 80-årene opplevde å bli «snikdatet». Han ble invitert til et middagsselskap der han forventet å treffe mange kjente. Da han banket på døren kom han inn til et middagsbord dekket for to.

– De som er utadvendte og omgjengelige kan velge og vrake, sier Unni.

– En venninne skulle gi meg et råd. Hun sa at hvis du skal finne en god mann, må du ta ham ut av et ekteskap, forteller Helen.

Rådet får noen av damene til å steile. I kroken sitter Ellen Melbye (74) og lytter. Enken traff en mann fire år eldre enn henne selv, på nettstedet 50plusstreffen. De er bare gode venner, ifølge Ellen.

– Jeg blunket til ham på 50plusstreffen, så blunket han til meg. Så begynte vi å snakke sammen.

Mureren fra Slemmestad

Karin ringte Per, og de avtalte å møtes. De skulle spise smørbrød og se en film om den norske motstandsbevegelsen.

Per ventet foran en fontene utenfor Theatercaféen. Han skjønte med en gang at det var Karin som kom, for hun hadde så stor fart opp trappene. Karin vurderte mannen nøye og konkluderte med at han ikke var noe for henne. Han hadde for myke og pene hender, han måtte være en kontorrotte.

– Først tenkte jeg at han så ut som en tørrpinn, som en skikkelig revisortype. Men der tok jeg feil! Vi hadde det så morsomt sammen at vi holdt på å tisse på oss.

– Vi måtte løpe for å rekke den filmen, tiden gikk jo så fort, forteller Per.

Mureren fra Slemmestad ble enkemann bare to år før de skulle feire gullbryllup. Han ble sittende igjen i et hus som hadde vært akkurat litt for trangt for ham og familien, men nå var huset stort og tomt.

Sønnene var voksne og han hadde hele dagene for seg selv. «Du må ikke bli en sånn som sitter på kjøkkenet og ser på klokka tikke» sa en av sønnene. Det var da han tenkte at han fikk heller begynne å danse.

– Jeg satt på bussen hjem etter den første dansen med Karin og tenkte. «Det blir nok bare dansing med henne, for hun er alt for styrete. Det kan ikke bli noe mer» tenkte jeg.

Karin hadde så mye hun skulle gjøre, det fantes ikke bremser. Som alenemor for fem barn skulle det bare mangle om hun ble styrete, mener Karin. Noen måtte jo være sjefen i huset.

Svar skyldig

På kaféen på østkanten i Oslo sitter Elin og følger vaktsomt med på nabobordet. Brått lener hun seg fram og sender en krass utfordring til en middelaldrende mann som virker oppslukt i burgeren sin.

– Du der! Siden du har lyttet til samtalen vår kan du i det minste svare. Hvorfor kommer ikke mennene? Hvorfor er ikke de med på ting? spør Elin.

Mannen mister kniven ned på burgertallerkenen med et brak. Han innrømmer lettere sjokkert at han har hørt på samtalen og fant den interessant.

– Jeg vet ikke. Kanskje mennene ikke tør?

– Vi trenger et åpent sted for eldre å møtes, sier Helen.

De snakker om mulighetene for å lage en gruppe på Facebook for eldre i Oslo, der terskelen er lav for å foreslå turer og aktiviteter. Kanskje de da endelig kan få til møter som mennene ønsker å være med på.

– Da kan det fort oppstå noe mer, for da lærer man å bli kjent på en annen måte. Da slipper du å sitte ovenfor en annen person og lure på «er dette den rette». Det blir ganske unaturlig syns jeg, sier Helén.

– Det er ikke så lett å bli forelsket for damer på vår alder. Nå er det så mye som skal klaffe, i tillegg til at kjemien må være der. Mennene kan være interessert fra første øyeblikk, men vi trenger gjerne mer tid.

– Tvilen kommer

Unni Nilsen trives godt som enslig. Selv om hun kunne tenke seg en kjæreste også, men da må det være en helt spesiell mann.

– Jeg må innrømme at jeg begynner å tvile på om jeg noen gang kommer til å få meg en kjæreste. Jo eldre og mindre attraktive vi blir, jo mer kresne blir vi, sier Unni.

Det handler også om en frihet de har nå, som de ikke ønsker å gi slipp på. Ingen av de enslige damene kunne tenke seg å bli samboer.

– Nå er jeg så vant med å bo alene. Jeg kunne ikke tenke meg et forhold der jeg blir nødt til å sende ham en tekstmelding hver gang jeg skal noe sted, sier Helen.

Det er tanken på å måtte rapportere til noen som får det til å gå kaldt nedover ryggen hennes. Unni har hatt samboerforhold som varte i ti år, og kunne heller ikke se for seg at det kunne skje igjen.

– Men hvis jeg virkelig ble forelsket, sånn pladask forelsket, så ville jeg nok vært villig til å gi slipp på noe av den friheten, sier Unni.

Det burde ikke være nødvendig, mener Marit. Hun er gift og syns selv hun har stor frihet.

– Jeg håper jo også at dersom dere treffer noen som dere vil være sammen med, så vil dere holde på deres og ikke gi fra dere friheten? spør Marit.

– Er du forelsket så ser du det på en helt annen måte. Da må du tilpasse deg den andre litt, sier Unni.

– Han datet tre samtidig

Noen dager etter kafépraten går en av de fem damene på date med mannen hun hadde møtt på nettet. De møttes på en kafé og pratet sammen lenge.

– Han var en hyggelig mann, utadvendt og ærlig. En jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med, forteller hun.

Akkurat når det gjelder den noe uvanlige daten, vil hun gjerne holde navnet sitt hemmelig. For daten fikk en spesiell vending, da mannen kom med en tilståelse.

Han datet tre damer samtidig.

– Han var veldig åpen og ærlig om dette, og det ga ham en ekstra stjerne hos meg. Han sa han skulle bruke helgen på å bestemme seg for hvem han ville gå for, sier hun.

Det ble ikke henne. Selv om det var en sjelden opplevelse at han var såpass ærlig om det, er det ikke sjelden at de eldre mennene dater flere.

– Det tror jeg egentlig er ganske vanlig. Han sa han skulle kontakte meg dersom han ombestemte seg.

«Du er kokken», sa Karin

Per var ikke sikker på om han var på utkikk etter en kjæreste, men etter den første dansetimen var han sikker på at Karin ikke var en kandidat.

Hun inviterte ham til å spise middag hos henne hver onsdag før trening. «Spise skulle han jo uansett» mente hun. Den første gangen han kom på besøk rakk han så vidt å sette skoene fra seg i gangen før Karin stakk en stekepanne i hånden hans.

– Du skal steke to ryper til oss, var beskjeden jeg fikk. Jeg prøvde å si at jeg er murer, ikke kokk.

«Jo da, du er kokken» svarte Karin, og siden var det alltid Per som var kokken.

Innen våren kom kjente Per at han var blitt begestreit for den tidligere danselærerinne fra Nordstrand. Men hun følte ikke det samme.

– Jeg måtte si til ham at jeg ikke var klar. Jeg var så redd for å skuffe ham, i tilfelle jeg aldri kom til å føle noe tilbake og vi ikke ble kjærester.

Som ung var det noe annet, hevder Karin. Da kunne man treffe en ny og bli stormende forelsket. I lykkerusen kunne man overse de tingene man ikke likte med den andre.

– Før kunne man treffe noen og hvis man likte hverandre, så var det liksom greit. Som eldre blir vi mye mer egoistiske. Lite villige til å tilpasse oss.

Santhansaften på verandaen

Karin hadde sluppet Per inn i livet sitt, de tilbrakte mye tid sammen og hun regnet med ham. Likevel var det noe som holdt henne tilbake. Hun husker øyeblikket hun kjente at det ville gå bra.

– Pipen på hytten min var i forferdelig stand, den var bare noe skrot. Per tilbydde seg å mure en ny pipe til meg. Han brettet opp ermene og satte igang. Da kjente jeg at jeg følte noe annet, at jeg så ham på en annen måte.

Santhansaften sov de ute på verandaen til Karin med utsikt over fjorden. De lå på hver sin madrass på plankegulvet. Per samlet mot. Om morgenen tok han et dristig steg.

– Jeg spurte henne, «du Karin? Jeg kommer bort til deg litt jeg». Så krøp jeg under dyna til henne, sier Per og råflirer. Karin ler så hun hikster over knærne på den småblomstrete kjolen.

– Og da syntes jeg du var så modig! For det hadde jeg aldri turt.

Siden har de vært kjærester. Samboere vil de ikke bli.

– Å nei! Det går ikke. Jeg har barn og barnebarn ved hjemme mitt, det ville ikke være aktuelt å flytte fra dem og slå sammen tingene våre. Det samme gjelder for Karin, sier Per.

I stedet tar de båten over Oslofjorden flere ganger i uken, eller kjører fire mil mellom Slemmestad og Nordstrand.

– Vi er sammen hver dag og alle ferier, og har det veldig fint. Mer enn det trenger jeg ikke, sier Karin.