Bill. mrk.: «Vil du være min venn?»

Han er den siste i rekken av alle som har gått ut i media og søkt vennskap de siste årene. Vetle Halvorsen er 14 år gammel. Han er på vei ut i bilen når NRK snakker med ham, moren skal kjøre ham på besøk til hans nye bestevenn.

– Jeg syns det er veldig kjekt, men det er veldig travelt! sier Vetle.

De siste tre ukene har gått i ett. Hver ettermiddag har han vært ute for å møte nye venner. I dag er det venninnen, i går var det en filmkveld med syv andre ungdommer. Alle kvelder innebærer en plan.

– Det er slitsomt også, men på en bra måte. I morgen skal jeg ta meg fri og lade opp batteriene. Jeg har jo ikke hatt det så sosialt på fem år! sier Vetle.

For tre uker siden gikk han inn i stuen og satte seg i sofaen ved siden av mamma Elisabeth Eriksen. Han la fram et hjertesukk. «Jeg er så ensom!» Det var ikke første gang Elisabeth hørte sønnen si de ordene.

Sammen bestemte de seg for at de hadde ingenting å tape. Alt var utprøvd, og nok fikk være nok. De startet en vennegruppe på Facebook, og gikk til lokalavisa. Torsdag 9. oktober sto det på svart på hvitt i Solabladet. Vetle, 14 år, er venneløs og ensom.

Slikt får konsekvenser.

Enorm respons

Responsen og interessen har vært så enorm, at Elisabeth har måtte sette foten ned og kreve at Vetle tar en frihelg. For Vetle er det vanskelig å si nei. Gutten har fått det han har ønsket seg mer enn noe annet. Vetle har fått venner.

– Det som er så bra nå, er at jeg kommer hjem fra skolen og kan sette meg ned og skrive masse meldinger. Jeg har mange å sende meldinger til. Vi snakker sammen fra jeg kommer hjem til jeg legger meg, sier Vetle.

Hverdagen til Vetle er helt snudd på hodet. Før hadde han én god venninne på skolen, som han var sammen med hver dag. Etter skolen hadde han få å være sammen med. Han brukte å komme hjem, se på TV eller spille spill, til det var på tide å legge seg. Vetle sjekket ofte sosiale media. Ikke for å svare på meldinger, men for å se hva alle de andre gjorde. Uten ham.

– Når ungen din har det vondt, spesielt når det kommer til vennskap, så blir man så hjelpeløs. Hvordan skal du få andre til å slippe ham inn i vennegjengen sin? Jeg snakket med skolen og flere organisasjoner i nærmiljøet. Problemet er at når barnet ditt er fryst ut på skolen, så blir han det i nærmiljøet også, sier Elisabeth.

– Det er fryktelig, fryktelig sårt. Jeg tror nesten jeg mer lettet nå enn det sønnen min er.

«Eldre og ensom dame ønsker familie»

Ensomhet blir kalt et av de siste tabuene, men Reidun Synnøve Orest var en av de første til å bryte det så offentlig. Vinteren 2012 rørte hun hele nasjonen med 13 ord i en liten rubrikk.

«Ensom enke u/familie ønsker noen å være sammen med på julaften. Betaler godt.»

Annonsen sto alene under tittelen «bekjentskap» i Aftenposten.

– Det var helt tilfeldig. Jeg skulle feire jul ved et senter på Hønefoss, men så ble de stengt, helt plutselig. Det var ganske ergerlig, jeg ville jo feire jul sammen med noen. Da tenkte jeg at vi er vel sikkert flere, og at vi kan slå oss sammen, sier Reidun.

Annonsen ble raskt plukket opp i media. Historien om den 88 år gamle kvinnen som ville betale for selskap fikk ringvirkninger hun aldri kunne ha forutsett. Hun havnet på forsiden av alle avisene. Dagsrevyen viet seks minutter til henne. Debattprogrammet Aktuelt inviterte et panel av eksperter for å diskutere hennes situasjon. I sentrum av det hele satt Reidun i sin rullestol, helt fri for sjenanse.

– Jeg tenkte at mange er ensomme, men ikke tør å si noe. Mange eldre og syke kommer seg ikke ut i det hele tatt. De tør ikke si ifra. Jeg tør.

Reidun hadde mistet både mannen og sønnen sin. Annen familie hadde hun ikke i nærheten, og mange av hennes næreste venner hadde også gått bort. Året før hun satte inn annonsen, satt hun alene i julen.

– Det måtte jo bare gå, selvsagt. Jeg prøvde hele tiden å finne på ting, jeg så på TV og kjøpte meg en juletallerken. Det var mens jeg satte meg ned med kaffen og skulle høre på julemusikk, det var da det kom.

Ensomheten, altså. Det ville hun ikke oppleve igjen. Etter annonsen fikk hun flere hundre brev fra hele landet. I år skal Reidun feire jul med den samme familien hun feiret med i fjor. Vennskapet har blitt til noe mye mer enn en familie å fylle juletiden med.

– De er så hyggelige. Vi har snakket sammen og truffes jevnlig i hele år. Vi skal faktisk møtes over en kopp kaffe i morgen! Det er veldig koselig, sier Reidun.

Nå 90 år gammel er hun fortsatt fullstendig komfortabel med statusen som rikskjendis og symbol på de ensomme eldre. Selv syns hun at ensomhet er et nymotens ord.

– Det ble ikke brukt før. Det var ikke så mange som tenkte på ensomhet, man tenkte mer på seg selv og sitt. Ikke så mye andre.

«Jeg er ikke farlig»

I Bergen sitter en ung mor som satte inn en litt annen annonse. For Iman Adam (27) var det ikke julen som ble vanskelig, men sommerferien. Etter halvannet år på asylmottak, hadde hun og datteren Rital fått status som politiske flyktninger, og en ny leilighet. Det hun manglet var venner og familie.

Sommeren 2013 satte hun inn en annonse på Finn.no. Hun ville leie ut sitt eget soverom i en måned, for 1000 kroner. I annonsen søkte hun etter en norsk kvinne, som «prater masse». Hun skrev at hun ville lage masse god mat til kvinnen og leie ut sin egen seng. Alt hun ville var å lære seg norsk så hun kunne fortsette på tannlegestudiet, og å få en ny venn.

– Jeg er ikke farlig, bare ensom, skrev hun.

Hun fikk raskt flere hundre henvendelser, men én av dem var fra NAV. De gjorde det klart at å leie ut sosialboligen var ikke tillatt, og de ville kutte sosialstøtten hennes dersom hun gjennomførte planen. Hun svarte og forklarte at de 1000 kronene bare skulle dekke all maten hun hadde tenkt å lage. Det var ikke husleie.

Iman fikk besøk av noen kvinner, men ingen av dem ble varige venninner.

– Jeg tror det er helt feil fremgangsmåte i Norge. Det er mye bedre å bli venner med folk på jobben eller studiet, da blir det naturlig. Eller så kanskje jeg bare var uheldig, sier Iman i dag.

Stort mer ønsker hun ikke å si, for hun vil ikke at flere skal kontakte henne på bakgrunn av artiklene i media og annonsen hennes. Nå er hun godt i gang med jobb og kurs i engelsk, sånn at hun kan fullføre tannlegestudiene hun begynte på i Sudan. Iman skryter veldig av kollegaene.

– Nå forstår jeg hvorfor jeg følte at alle hadde det så travelt da jeg først kom hit. Nå har jeg det jo så travelt selv også!

Ung og utfryst

Vetle Halvorsen og moren diskuterte om det var riktig å eksponere seg selv for oppmerksomhet og snakke om ensomheten. Vetle ble mobbet på barneskolen. For ham kan det å stikke seg fram koste veldig mye.

– De frøs meg bare ut. De sa liksom at «du er ikke med lenger, nå er du alene». Da gikk jeg veldig mye for meg selv, sier Vetle.

Da han begynte på ungdomsskolen, var det ingen som mobbet ham lenger. Vetle holdt seg likevel for seg selv og tok ikke kontakt med de andre elevene. Han var redd for hva som ville skje dersom han stakk seg fram. Redd for at de tidligere mobberne ville ødelegge. Redd for at det hele skulle skje igjen.

– Jeg tenker på at det kan skje, selv om det ikke skjer lenger. Jeg har en venninne på ungdomsskolen og vi er sammen hver dag. Jeg vil heller være ensom og ikke bli mobbet, enn å risikere å bli både ensom og mobbet igjen.

Derfor var steget så stort da han og moren startet gruppen "Vennegruppen for ungdom". De kontaktet Solabladet og inviterte journalisten hjem til seg. Artikkelen ble raskt plukket opp av regionale aviser, før Vetle plutselig var på VG.no. Etter den artikkelen haglet forespørslene inn fra ungdommer som ville bli medlem i gruppen.

I dag har den over 1100 medlemmer, i tillegg til en gruppe for dem som er mellom 18 og 24 år.

– Den første kvelden satt jeg i 3,5 time og bare godkjente forespørsler om medlemskap i gruppen. Jeg tenkte at når de først meldte seg inn, så skulle de få svar, raskt!

Vetle fikk tekstmeldinger, telefoner, meldinger i sosiale media og et drøss nye vennskap. I tillegg ble han invitert i studio hos «God Morgen, Norge» på TV2. Han var ikke alene, for ved siden av han satt en jevnaldrende jente. Det var Vetles nye venn.

Har fått det jeg drømte om

Rolf Tinmannsvik (22) fra Trondheim var mer forberedt på ringvirkningene av å legge ut et åpent innlegg på Facebook. Han la ut et innlegg og spurte om noen ville være hans venn.

– Når sånne ting kommer på sosiale medier, blir det fort veldig stort. Da skal plutselig hele samfunnet få høre hvor vanskelig du har hatt det. Det tok lang tid før jeg turte å ta det steget, sier Rolf.

Rolf fikk diagnosen epilepsi da han var fem år gammel. For å tøyle de voldsomme anfallene, ble han gitt store mengder medisin. Pillene hadde mange bivirkninger som var like ille for Rolf som selve sykdommen hans.

– Jeg fikk voksendose fra jeg var ni år gammel. I mange av skoleårene gikk jeg rundt i friminuttene og kikket ned i bakken, fullstendig neddopet.

Et fotballag fra storesøsterens klassetrinn ble det sosiale lyspunktet. Medisinene og helseproblemene var en så naturlig del av hverdagen hans, at han forstod ikke helt hvorfor han ble ekskludert av de andre.

– Jeg skjønte jo ikke hvorfor de ikke ville ha meg med. Det var ingen som forklarte meg det. Jeg trodde at det måtte være noe med meg som person. I dag ser jeg det på en helt annen måte.

Han har flere bilder fra videregående skole der han sitter alene ved et bord i kantinen. På bildet står det tomme stoler rundt ham, mens i bakgrunnen sitter de andre elevene sammen i grupper. Det er sånn han husker mye av skolehverdagen.

For ett år siden sluttet Rolf på de tunge medisinene. Hverdagen hans ble mye lettere, men den fikk ikke mer innhold av den grunn. Derfor bestemte han seg for å legge ut et åpent og ærlig innlegg på Facebook.

– Responsen var helt overveldende. I tillegg til folk som vil være venner, har jeg fått en rekke andre morsomme tilbud. Jeg klarer nesten ikke å beskrive det, det har vært så utrolig mange positive opplevelser.

Nylig sto han modell for et kjøpesenter som skal reklamere for julekolleksjon snart. Han har vært med komiker Håvard Lilleeide på byen med hans komikervenner. Det viktigste er likevel hverdagen.

– Alt jeg har vært ute etter, har jeg nå fått. De utrolig artige, morsomme, kule og ålreite personene som jeg har ønsket meg i livet mitt. Jeg har vært på mange fester og møter, og hatt det artig på byen med utrolig mange gode folk, sier Rolf.

Han blir rørt når han snakker om det og må ta noen korte pauser.

– Det var bare det jeg ønsket meg.

Skuffet over manglende aktivitet

Lengst nord i landet, i Andenes, bor en mann mer enn dobbelt så gammel som Rolf. Han vet at det å være ærlig om ensomhet og isolasjon på Facebook ikke er noen garanti for nye vennskap. Jørn Andreassen (59) la ut et innlegg og spurte om noen ville ta en kopp kaffe med ham. Det fikk oppmerksomhet i lokale medier, men det nye vennenettverket har uteblitt.

– Altså, jeg er ingen «sytkuk», sier Jørn som bare en nordlending kan.

– Men det er fortsatt ingen jeg treffer, og ingen som ringer.

Han husker den ekle følelsen i magen da han prydet forsiden av alle avisene. Kommentarene og meldingene haglet inn, men alle var positive. Det var mange i samme situasjon, mange som kjente seg igjen.

Jørn startet en gruppe på Facebook, som han kalte «Carpe Diem Andenes». Gruppa fikk raskt mange medlemmer og de kommenterte aktivt. Men til Jørns store overraskelse, var det få som hadde tenkt til å sette noe ut i livet. Likevel angrer han ikke.

– Jeg fikk fryktelig mange positive tilbakemeldinger, og det har gjort meg godt. Mest av alt ble jeg overrasket over at så mange unge fortalte at de er ensomme. Nå vil jeg gjerne gjøre noe for å hjelpe dem.

Jørn beskriver seg selv som en sosial og utadvendt mann. Ensomheten kom sigende etter at han flyttet fra venner og omgangskrets i Oslo. Han dro hjem til Andenes for å pleie sine syke foreldre, og etter hvert sin syke bror.

Da den tunge tiden var over, hadde han liten eller ingen kontakt med vennene sine. Terskelen ble høy for å invitere. Nå skal han snart bli 60 år gammel, og han vil gjerne invitere til bursdagsfest.

– Det er rart med, når du først begynner å tvile på hvem du kan invitere, så blir det til en ond spiral. Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg kan be til bursdagen min, sier Jørn.

Han har meldt seg inn i flere lokale foreninger, og er med i det lokale mannskoret.

– Målet mitt var å få noen som bare kan stikke innom, eller som sender en melding og spørre om jeg skal være med på ting. Nå har jeg i stedet gått inn for å bli mer aktiv. Jeg vil ikke vente på at noe skal skje.

En ny hverdag

Der Jørn er skuffet over manglende resultat av Facebookgruppen sin, har Vetle Halvorsen sin hverdag gått langt forbi det han turte å håpe på. Både Vetle og moren var redd for at det skulle bli med gruppen. At den ikke skulle føre til noe utenom kommentarer og melding på nettet.

– Jeg hadde sett for meg at det kunne komme en eller to nye venner ut av dette, men så langt vil jeg si at det er syv eller åtte nye venner, sier Vetle.

Venninnen han har hatt mest kontakt med heter Julie. Hun var en av de aller første som skrev en melding til ham og sa at hun ville bli bedre kjent med ham. De snakkes sammen hver eneste dag, i tillegg til at de besøker hverandre jevnlig.

– Det fine er at hun kjenner meg som den jeg er. Hun vet at jeg har blitt mobbet, men hun har aldri sett det. Det betyr mye.

Med bare tre uker siden oppstarten, er det fortsatt mange han ikke har truffet. Andre ungdommer har også fått nye venner på grunn av gruppen, og det tikker jevnlig inn meldinger fra takknemlige barn og unge. Vetle hadde ikke tenkt at han skulle starte noe som kunne bli noe fint for så mange.

– Jeg syns det er kjempekjekt, men det er også rart. Jeg var blitt vant med å være ensom og ha det vondt. Alle sa til meg at det ville bli bedre på videregående skole, men jeg var redd for at det aldri skulle bli bedre, sier Vetle.

– Nå gleder jeg meg kjempemye til å treffe de nye vennene mine. Jeg hadde aldri trodd at livet mitt skulle snu sånn.

Moren hans er, om mulig, enda mer lettet enn sønnen. Hun sier at de ikke skjønner hvorfor de ikke har tenkt på det før.

– Her går barna våre rundt med et verktøy i lommen som de kunne ha brukt hele veien. Men jeg tror at noen må stå fram og være åpen, for at andre skal tørre, sier Elisabeth.

– For oss var det ingenting å tape. Vi hadde prøvd alt annet. Nå er vi bare utrolig takknemlige.