Laster innhold, vennligst vent..

Fjellfestningen

Nesten en kilometer inne i fjellet lå Norges skarpeste spydspiss mot verdens mektigste krigsflåte.

– Jeg lurer fremdeles på hva de russiske gastene tenkte nede i dypet da de hørte oss spille The Beatles...

Leif Arneberg (70) hutrer i vinden utenfor innseilingen til Olavsvern. Den pensjonerte ubåtmannen var tidligere stasjonert i den topphemmelige marinebasen i Ramfjorden, like utenfor Tromsø.

Et uvanlig oppdrag

Høsten 1967 får den unge sambandsoffiseren et oppdrag han aldri kommer til å glemme:

– Rett før vi skal ut på patrulje med «KNM Ulstein», gir skipssjefen beskjed om å skaffe en grammofon. Jeg skjønner ikke hvorfor, men kommer meg til Tromsø og får til slutt tak i en, forteller han og ler.

Ombord i ubåten blir det ikke mer snakk om den mystiske grammofonen før de er på plass i Barentshavet. Etter en stund får de kontakt med en sovjetisk ubåt. Sonaren viser at den ligger dypt, og de merker ikke at de har fått selskap av den norske båten.

– Vi ligger høyere i vannet og lytter. Vi hører at motoren i gang, det er nok derfor de ikke oppdager oss, forklarer han.

Musestille legger de seg til, rett over den sovjetiske ubåten. Arneberg får beskjed om å koble grammofonen til undervannstelefonen. Den blir vanligvis brukt til å kommunisere med båter på overflaten, men kan også brukes mot andre ubåter. Når alt er klart, kommer skipssjefen med en plate.

– Det er The Beatles, forteller han.

Så får Arneberg ordre: «Spill Yellow Submarine!»

Platestiften treffer riktig spor, og sakte brer lydbølgene seg mot den fremmede ubåten. I omtrent et halvt minutt hører de den svake lyden fra propellene. Så, plutselig, blir det helt stille.

– Etter enda ett minutt hører vi motoren starte opp. Så kommer et brøl fra propellene i det de farer ut av området. Det var nok første gang de hørte den sangen, ler Arneberg når han er ferdig med historien.

Leif Arneberg

Ubåtmann: I over 20 år hadde Leif Arneberg som oppgave å lete opp og følge de sovjetiske atomubåtene som opererte utenfor kysten av Norge.

Foto: Håvard Lior / NRK

– Vi lå nær Sovjet, for å si det forsiktig

Hendelsen er et absurd innslag i spillet som foregår utenfor kysten av Nord-Norge under den kalde krigen. Og denne gangen har den sovjetiske ubåten ettertrykkelig blitt lært en lekse: «Fienden kan se oss, men vi kan ikke se dem!»

Fra 60-tallet og frem til 90-tallet tjenestegjorde Arneberg på flere av de norske ubåtene som opererte i nordområdene. Oppgaven var å lete opp og følge de sovjetiske krigsskipene som kom ut fra de store marinebasene på Kola-halvøya.

– Enkelte ganger lå vi ganske nær Sovjetunionen, for å si det veldig forsiktig, forteller han med et skjevt smil.

Strategisk viktig

For både USA og Sovjetunionen var havområdene i nord svært viktige. Fra Barentshavet skulle de sovjetiske ubåtene gå ut og angripe mål i USA og Europa med sine langtrekkende atomraketter. Her skulle de også stoppe de store konvoiene som måtte over Atlanterhavet, som unnsetning ved et angrep på europeiske NATO-land.

Denne trusselen måtte USA og NATO ha kontroll over. Angrepsubåter sto klare til å senke fienden før de kom på skuddhold med sine dødbringende missiler. Det kunne minne om en biljakt under vann, der ubåtene fulgte hverandre i dypet utenfor norskekysten.

– Vi måtte vite hvor fienden var. Da måtte vi også være i deres område.

Her ble Olavsvern en viktig brikke. På grunn av sin strategiske plassering, blir det topphemmelige anlegget vestens fremskutte marinebase mot historiens kanskje mektigste ansamling av krigsskip: Den sovjetiske nordflåten.

Nesten en kilometer inne i fjellet

Selve basen ligger gjemt under 274 meter fjell. Over 25 000 kvadratmeter, nesten fire ganger gressmatten på Ullevål stadion, ligger inne i berget. For ubåtene var det en god og trygg havn. Her kunne de ligge når de ikke var ute på oppdrag, eller for å hente forsyninger og mannskap før de forsvant på tokt igjen.

De norske ubåtene var småguttene her oppe, men vi småguttene hadde også en jobb å gjøre!

Leif Arneberg, pensjonert ubåtmann

For å komme inn i anlegget må man kjøre bil gjennom en over 900 meter lang tunnel. Selv om det er høyt under taket, er det så smalt at veggene nesten skraper mot sidene på bilen som langsomt triller inn i fjellet.

Ubåtdokken på Olavsvern

Godt med plass: Ubåtdokken strekker seg nesten 350 inn i fjellet. Her kunne det ligge seks ubåter samtidig.

Foto: Håvard Lior / NRK

Når den endelig stopper, er det ved en lang opplyst hall. I et enormt basseng, som strekker seg i hele rommets lengde, ligger flere båter fortøyd.

– I den første delen av dokka kunne ubåtene ligge. I andre enden ligger tørrdokka. Fra enden av dokka og ut til porten er det nesten 350 meter. Her kunne det ligge seks ubåter om gangen, så det er godt med plass, forklarer Arneberg.

I enden av hallen ligger en stor marinegrå port. Åpningen går ut mot Ramfjorden, og det var her ubåtene seilte inn og ut av fjellet. I dag er porten stengt, så selv om det blåser friskt på utsiden ligger det krystallklare vannet blikkstille her inne. Ned til den betongkledde sjøbunnen er det over ni meter.

– Første gangen jeg kom hit, var som en åpenbaring. Spesielt vinterstid gledet vi oss til å komme hit. Her var det varmt, med dusjer og andre fasiliteter som vi i ubåt ikke var vant til, forteller Arneberg.

– Unikt i Europa

De innerste 50 meterne av bassenget kan sperres med en enorm port. Her ligger tørrdokken, som kunne foregles og tømmes for vann.

– Når vannet ble pumpet ut, sank ubåtene ned på disse putene, forteller Arneberg og peker på noen firkantede klosser som ligger festet på sjøbunnen.

På den måten kunne ubåtene ligge helt tørre, og man kunne utføre utvendige reparasjoner langs hele ubåtskroget.

Fra hovedhallen sprer et nettverk av tunneler seg. Skilt på fjellveggene forteller at de går videre til mannskapsforlegninger, verkstedhaller og kontorer. Alt trygt plassert i fjellet.

Parallelt med hovedhallen, skilt av en tykk vegg av fjell og betong, ligger et gigantisk ammunisjonslager. Her lå torpedoer, miner, raketter og granater lagret i et titalls store rom. Det er den nyeste delen av anlegget, og sto ferdig tidlig på 90-tallet.

– Her inne kunne vi både reparere ubåtene og klargjøre dem med våpen og forsyninger. Alt ute av syne for sovjetiske spionsatellitter eller andre nysgjerrige øyne. Det var unikt for anlegget, sier Arneberg og viser et av rommene der skarpladde torpedoer lå lagret på store, røde stålreoler.

Olavsvern

Innseilingen: Gjennom denne porten seilte de norske ubåtene på vei til og fra sine oppdrag. Over åpningen ligger nesten 300 meter fjell.

Foto: Håvard Lior / NRK

Betjente atomubåter

Tidligere lå det også en dypvannskai på utsiden. Den kunne ta imot skip som var for store for den innvendige hallen. Nå står bare festene til flytekaia igjen. Olavsvern var et av få anlegg i Norge som var godkjent av Statens strålevern for å ta imot atomubåter. Under den kalde krigen opererte både amerikanske og britiske atomubåter i området, flere ganger i året var de innom basen.

– Da satte vi ut litt skarpere vakthold enn ellers, både i porten og på resten av området. Vi hadde streifvakt og båt på sjøen mens de lå til kai, men det var aldri noen problemer, forteller han.

Den vanligste typen var den såkalte Los Angeles-klassen. De amerikanske angrepsubåtene var over dobbelt så lange som de norske. Ombord var det over 100 mann, som bodde inne på basen når de var i havn.

– Når de ikke var i Tromsø og festet, da, sier Arneberg. De amerikanske gastene kunne være på sjøen i opptil fire måneder om gangen, så de kunne nok trenge en skikkelig utblåsning når de endelig kom i land.

Gjennom hele den kalde krigen var også andre NATO-land på besøk. Frankrike, Tyskland og ikke minst Nederland hadde alle ubåter i Barentshavet. Alle var jevnlig innom anlegget i Ramfjorden.

Olavsvern

Forlatt av Forsvaret: Den tidligere topphemmelige marinebasen er nå overtatt av et sivilt firma. Utenfor anlegget ligger blant annet et russisk seismikkskip i vinteropplag.

Foto: Håvard Lior / NRK

«Fienden» ligger utenfor

I 2008 forlot den siste ubåten Olavsvern. Fem år senere ble anlegget solgt til et privat firma. De bruker den gamle ubåtbasen blant annet til vinteropplag av fritidsbåter og andre skip. Målet er at området skal utvikles til et industriområde for oljebransjen i nord.

– Det kan jeg ikke si at jeg synes noe om. Det skulle være marinefartøyer her, sier Arneberg når han kommer ut i kulda og vinden igjen.

Ved kaia, omtrent der det før kunne ligge amerikanske atomubåter, ligger nå et blått seismikkskip fra en bøye. Der skal det ligge til letesesongen etter olje starter opp igjen til våren. Foran på dekket står to av mannskapet med fiskestenger i hendene. I masta bak den rykende skorsteinen vaier et russisk flagg.

«Fienden» har inntatt Olavsvern.

  • Les hundrevis av tidligere hemmeligstemplede dokumenter nederst i saken.
Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..