Broren ble levende begravd av snø

Jostein Sirisai Skaale myser opp langs skitrekket i Eikedalen. Noen få vinterferieturister kjører slalåm. Tomme heiser svever opp fjellsiden.

Han er i ferd med å gjøre noe han har utsatt i tre år. Nå vil han opp til stedet der lillebroren hans ble tatt av snøskred, bare 200 meter fra selve trekket på skisenteret. Bård Sirisai Skaale og barndomsvennen Leif Klette hadde nettopp tatt et hopp da skredet kom.

– Hvis du ikke får se stedet, vil det alltid forbli en mørk og skremmende plass inne i deg, sier Jostein.

Etter ulykken ble han opptatt av å få vite alle detaljene. Han har lest alle rapportene og sett alle bildene. Derfor kjenner han igjen stedet med en gang.

Jostein puster ut flere ganger.

– Vi får bare komme oss opp.

Det forferdelige året

Vinteren 2010 og 2011 var den verste snøskredsesongen på 25 år. 13 personer omkom i skred. Snøskred er den naturkatastrofen som tar flest liv i Norge. I årene før 2010 døde mellom to og fire personer i året. Etter 2010 ble tallet på dødsulykker dramatisk høyere.

En av forklaringene er at flere ferdes i bratt terreng, på toppturer og i puddersnø. En annen forklaring er været.

– Jeg ser ett stort skille i 2011, og det er været. De siste fem årene har vi hatt veldig kalde vintre, sier Kjetil Brattlien, skredekspert i NGI.

– En kald vinter gir mer ustabile snølag. Dermed får vi flere skred, sier Brattlien.

Fra januar til april i 2011 døde åtte personer i flere skred, mens de var på tur i fjellet. Ulykken i Eikedalen var det første av disse skredene.

Raset i Eikedalen
Fredag 11. februar 2011 ligger det puddersnø på fjellet, men det blåser kraftig. Det er den første dagen med finvær, etter to uker med nedbør i Eikedalen.

Bård Sirisai Skaale kjører brett sammen med barndomsvennen Leif Klette. De to har skatet mye sammen og bestemmer seg for å bygge et hopp, sammen med Alexander Rongved og hans to fettere Joachim og Ørjan.

De finner et naturlig punkt i terrenget, like ved selve skitrekket. Fjellet bak dem er bratt, men det er lite snø langs fjellsiden. De vurderer det som trygt.

– Hadde de spurt meg om det var rasfarlig den dagen, så hadde jeg nok svart nei, sier Fredrik Tønjum, daglig leder ved skisenteret. Han kjente godt til to av mennene i reisefølget.

Det de ikke ser bak de små fjellknausene, er snøhenget helt på toppen av fjellet. Det hviler på et ustabilt underlag etter en kald vinter.

Ørjan Rongved står ovenfor hoppet med mobilkamera i hånden. Bård og Leif har akkurat tatt et hopp og tar av seg brettene.

Det er kraftig vind og snøfokk på toppen av fjellet. Når snøen plutselig slipper, sprer bruddkanten seg 500 meter i bredden. Snøen blir ført ned gjennom et skar som i en trakt. Den enorme massen får en fart på nær 100 km/t.

Ser ikke spor etter vennene
Ørjan står øverst. Han kjenner en skur av små snøfnugg som smeller i jakken, nesten som sidelengs hagl. En vegg av luft blåser ham av gårde. Han rekker å rope «skred!» før en hvit tåke legger seg rundt ham.

Snømassene drar han med seg over hoppet og vender ham rundt i en salto. Så lenge skredet er i fart kan han bevege på seg. Når det stopper opp, lukker snøen seg rundt ham og stivner som sement.

Ørjan har lært at han må holde hendene foran ansiktet for å lage en luftlomme. Han er heldig og havner så nær toppen at han kommer seg løs på egen hånd. Broren hans, Joachim, gir alt han har og klarer å svømme til toppen før skredet stanser.

Joachim kommer seg kjapt på beina. Det første Ørjan gjør er å ringe nødnummeret 113. Han ber dem «stille med alt». Brødrene står på toppen av en hvit slette og ser ikke spor etter de tre kameratene.

Skredsøkere skaper problemer
Ørjan vet at Alexander Rognved har på seg skredsøker. Det gir ham håp.

Store letemannskaper kommer fra brannvesenet, skipatruljen ved Eikedalen, hjelpekorps, politi, søkehunder og redningshelikopter. Frivillige strømmer til fra skibakken i Eikedalen. Mer enn 50 personer deltar i søket.

– Eikedalen er så nært Bergen at det kom på plass en utrykning veldig raskt, ifølge Terje Kvalsvik. Han var lensmann i Kvam og Samnanger i 2011.

Søkemannskapet går i en lang rekke fra bunnen av skredet og jobber seg sakte oppover. Skredet er 250 meter langt og snømassene er løse. De synker så dypt at de må delvis krype for å komme seg fram.

Så får de store problemer med søkeutstyret.

Noen av de frivillige sine skredsøkere er stilt inn feil, slik at signalet slår inn på apparatene til de som leter. Recco-brikker, små søkebrikker festet i skiklær, sender også ut et signal som kan slå inn på utstyret.

Til slutt ber politiet om at de frivillige går vekk fra området. De sender inn lavinehunder i søket. Minuttene er livsviktige. Halvparten av de som blir funnet innen ett kvarter overlever. Etter det blir sjansene små.

Brølet Ørjan mener de leter på feil sted, i bunnen av skredet. Han tar med seg en skredsøker og går mot stedet der han selv kom ut av snøen.

Plutselig får han treff, den lille monitoren viser et tall. 22 meter står det, og en pil som viser retningen. Jo nærmere han kommer, jo raskere piper apparatet. Når han står like over, viser apparatet at Alexander ligger 1,6 meter under ham. Han fjerner snø og legger apparatet ned i snøen. Til slutt viser den at fetteren hans er 1,2 meter unna.

Etter 1 time og 5 minutter i snøen blir Alexander gravd frem. Han ligger med hodet delvis i snøen og rører seg ikke. En av brannmennene tar tak i jakken hans og løfter ham opp. Alexander brøler, et kraftig brøl. Han er omtåket, men uskadd.

De søker i området rundt ham. Etter ti minutter finner de Leif Klette, men det er for sent. Han blir erklært død på stedet. Fem minutter senere finner de Bård.

Nå, tre år etter, leter Jostein etter stedet hundene markerte. Ørsmå snøfnugg blåser sidelengs i vinden og gjøre det vanskelig for ham å se. Den naturlige haugen i snøen ligger der fortsatt, den som guttene brukte som hopp. Lillebroren hans ble funnet like ved siden av hoppet. Det var der snøen lå dypest.

– Det er vanskelig å forestille seg det kaoset som må ha vært her. Nå er det så stille og rolig, sier Jostein.

Han skjelver i kroppen. Etter ulykken har ikke Jostein tålt synet av snø.

– I mangel på et bedre ord har jeg vært sint på snøen. Sint for at den tok broren min. Jeg har holdt avstand til den, sier han.

Han har med seg en rød rose og begynner å tråkke gjennom den dype snøen.

Får hjertet til å slå
Bård Sirisai Skaale blir fraktet til Haukeland universitetssykehus. De holder hjertet hans i gang og prøver å redde ham på operasjonsbordet.

Imens prøver politiet å få kontakt med familien hans. Moren er i hjemlandet Thailand, og det tar flere timer før de får kontakt med storesøsteren til Jostein. Etter fem timer på sykehuset, er det ikke mer de kan gjøre. Hjertet slår fortsatt, men organene svikter. Innen Jostein får beskjeden, er lillebroren hans død.

– Jeg husker at jeg gråt, men jeg tror jeg bare ble paff. Jeg tenkte at dette stemmer ikke. Men du forstår på stemmen til søsteren din når det er alvor, sier Jostein.

Det var under en uke siden brødrene så hverandre sist. Da glemte de å håndhilse for å ta farvel.

– Det var noe vi brukte å gjøre, å ta hverandre i hånda. Men akkurat da tenkte jeg bare «jeg ser ham jo hele tiden».

På sykehuset, en uke senere, legger han en hånd på brorens kropp og kjenner at den er kald.

– Da går det opp for meg at det er virkelig. Fortsatt kan jeg gå inn og ut av at det ikke er virkelig. Når det er en du har så nær, har du en sterk oppfatning av at denne personen er med deg livet ut. Det tar tid å slå seg til ro med at det ikke ble slik.

Forsoning
Jostein tråkker i snøen som rekker ham til knærne. Han har sett så mange bilder og rapporter at han husker skredet som om han opplevde det selv.

– Jeg ser for meg hvordan det må ha vært å være her akkurat da skredet kom. Dette skulle ikke ha skjedd, sier Jostein.

– Det å være her gir meg en følelse av fred, samtidig som det bobler opp andre følelser også. Kanskje det er noe jeg kan gi slipp på nå? Det er en slags forsoning å være her.

Kilder: Ørjan Rongved (skredoffer), NGI (skredrapport fra Eikedalen), Terje Kvalsvik (tidl. lensmann i Kvam og Samnanger), Kjetil Brattlien (skredekspert, NGI), Fredrik Tønjum (Eikedalen skisenter), Ørjan Jensen (skipatruljen, Eikedalen).